|
Skriv melding
|
Gjesteboken
|
Viser: 2784-2798 av 4178
|
2798:
|
|
Navn:
|
Siv
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:21
|
|
Bosted:
|
Hokksund
|
|
Hjemmeside:
|
sivhokksund.no
|
|
Melding:
|
Takk for et kristent Norge!!!!!!!!!!!!
85.164.252.161
|
|
|
2797:
|
|
Navn:
|
presteforeningen unges samfunn
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:20
|
|
Bosted:
|
Jarlsberg
|
|
Melding:
|
Ja til Jesus.
Alle må bli kristne!
85.164.252.161
|
|
|
2796:
|
|
Navn:
|
Ida Paulsen
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:19
|
|
Bosted:
|
Hammerfest
|
|
Melding:
|
Takk til kristendommen.
Takk for at flere og flere skjønner at vi må bli kristne.
Takk til herregud.com som lar oss spre det glade budskap om Jeus frelseren, som hele verden trenger.
Takk for frelsen.
Takk til Jesus.
DU KAN OGSÅ BLI FRELST!!!!!!!!
HILSEN EN GLADKRISTEN SOM SMILER HELE DAGEN FORDI JEG ER FRELST, JEG ER EN KRISTEN - DET ER VI SOM HAR RETT, HURRA HURRA HURRA HURRA HURRA HURRA
TAKK FOR KRISTENDOMMEN!!!!!!!!!!!!!!!
85.164.252.161
|
|
|
2795:
|
|
Navn:
|
jesus jentene fra Bodø
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:16
|
|
Melding:
|
Vi er blitt kristne - hurra!!!
JESUS FOR NORGE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FOR NORGE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FOR NORGE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FOR NORGE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FOR NORGE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
85.164.252.161
|
|
|
2794:
|
|
Navn:
|
Kristne Jenters Kor
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:14
|
|
Bosted:
|
Stavanger og Oslo
|
|
Melding:
|
Vi har konsert neste uke i Stavanger og i mars har vi konsert i Oslo.
JESUS ER FOR ALLE!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FRELSER DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FRELSER DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FRELSER DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FRELSER DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FRELSER DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
85.164.252.161
|
|
|
2793:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:12
|
|
Bosted:
|
bor på hospits
|
|
Melding:
|
Jeg har blitt en kristen, etter å ha forstått at jeg alltid har tatt feil.
Det er de kristne som har rett, og jeg har tatt grundig feil. Men jeg er ikke så smart - mislykka totalt på skolen, og jeg jobber ikke (lever på trygdeordninger). Ikke har jeg kjæreste heller, så det blir mye alene-sex.
MEN, jeg er blitt frelst !!!!!!
Halleluja - jeg ELSKER MIN JESUS!!!!
Nå går jeg på bibelskole, og er er utdrag fra en undervisningstime:
Kristendommen ble stiftet av Jesus for ca. 2000 år siden. Mannen var jøde i det nåværende Israel, og de første kristne var jøder, men kort etter spredte troen seg utover hele verden til mange forskjellige språk og etnisiteter.
Kristendommen begynte med Jesus-bevegelsen. I tre år gikk Jesus rundt i landet og forkynte for folket og helbredet de syke. Omkring år 30 ble han korsfestet, men tre dager etter henrettelsen forkynte disiplene hans at han var oppstått igjen. Denne oppstandelsesforkynnelsen ble dynamikken i kristendommens utbredelse.
Kristendommen ble raskt en selvstendig religion. Og det skyldtes apostelen Paulus. Han misjonerte for hedningene - det vil si ikke-jøder - rundt omkring i det østlige Middelhavsområdet.
Nye undersøkelser viser at kristendommen fremdeles brer om seg - ikke minst i Afrika og Asia. Faktisk har den aldri vokst så mye som nettopp nå. Frem til år 2050 forventes antallet kristne å vokse fra to til tre milliarder.
85.164.252.161
|
|
|
2792:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
05.02.2016 - 07:08
|
|
Melding:
|
Katamaranfjert
88.95.80.113
|
|
|
2791:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
02.02.2016 - 23:40
|
|
Melding:
|
Shalabaisfjert
88.95.80.113
|
|
|
2790:
|
|
Navn:
|
Jentoft Jensen
|
|
Dato:
|
02.02.2016 - 23:34
|
|
Melding:
|
Jesus er en drittsekk.
88.95.80.113
|
|
|
2789:
|
|
Navn:
|
Jesuvennene i Sandnes
|
|
Dato:
|
02.02.2016 - 18:56
|
|
Bosted:
|
Sandnes
|
|
Melding:
|
Vi elsker Jesus - den eneste Gud!!!!!!
Dagens teologistudium:
Oldtid[rediger | rediger kilde]
Korsets opprinnelse er omdiskutert. Kors er et ganske enkelt tegn, så det er ikke overraskende at folk mange steder gjennom historien har gjengitt det både som en enkel strekfigur og som mer forseggjorte og fantasirike avbildninger. Korset er brukt som et magisk symbol, i vestlig kultur har det ofte en religiøs tilknytning, og noen har ansett at korsfiguren bringer hell og lykke.
Korset har vært et symbol som har blitt brukt i mange kulturer gjennom hele historien. Avbildninger fra steinalderen viser en form for kors. Det ble brukt av mange av oldtidens kulturfolk, og kanskje er det gamle Egypt mest kjent i så måte. Korssymboler av mange forskjellige typer er kjent i Midtøsten, antikkens Hellas, Romerriket, Asia og Amerika i førkolumbisk tid.
Korset har blitt tillagt forskjellige betydninger, for eksempel har det blitt sett på som et symbol på årstidene eller himmelretningene, eller som fallos.
Korsformet plusstegn og annet[rediger | rediger kilde]
Plusstegn som rettvinklet, likearmet kors eller kryss skal ha blitt tatt i bruk som matematisk symbol for addisjon og positivt fortegn på 1400- og 1500-tallet. Tegnet kan ha utviklet seg som en forenkling av det latinske et («og»), på samme måte som ligaturen & (ampersand).
Skråstilt kors kalles ofte kryss og brukes ofte som en grafisk markering.
Kristne kors[rediger | rediger kilde]
I dag er korsformen det vanligste symbolet innen kristendommen. Som romersk henrettelsesinstrument ble korsformet marterpæl tegn på Jesu korsfestelse, lidelse og offerdød slik evangeliene i Bibelen forteller.[1][2][3][4] Under keiser Konstantin den store ble kors tegn på seier og frelse og etter hvert vanlig på gravminner og annet. Kors brukes i en mengde sammenhenger og formvarianter som kristent symbol på døden, Jesus Kristus, kirken, frelsen og mye annet, blant annet på og i kirker, i nordiske nasjonalflagg og som anheng på halskjeder.
85.165.11.50
|
|
|
2788:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 22:12
|
|
Bosted:
|
jeg bor på hospits
|
|
Melding:
|
Hurra, jeg er en gladkristen blitt.
Kristendommen frem til pietismens tid
Norges kristning foregikk gjennom et langt tidsrom, antakelig et par hundre år, og var et resultat av de kontakter med det kristne Europa som handelsforbindelser og vikingtog hadde skapt, men også av bevisste misjonstiltak fra den angelsaksiske kirken (Vestlandet) og fra Tyskland og Danmark (Viken), som kulminerte i de tre misjonskongene Håkon Adalsteinsfostres, Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristningsforsøk. Olav Haraldssons død 1030 gav ham et helgenry som skaffet kirken seier. Fra midten av 1000-tallet vitner lovgivning, kvad og monumenter om den nye tro. Kort før 1100 ble faste bispeseter opprettet: Nidaros, Selja (senere flyttet til Bergen), Oslo og en knapp mannsalder senere Stavanger. I 1152 ble Norge med de norske vesterhavsøyene (Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene, Man) en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros; en bispestol i Hamar ble også opprettet. Kirkens krav om gjennomføring av den kanoniske retts bestemmelser og om betydelige rettigheter for biskopene, førte til en konflikt med kongedømmet som nådde sitt dramatiske høydepunkt i kong Sverres tid under erkebiskopene Øystein Erlendsson og Eirik Ivarsson og en foreløpig avslutning ved konkordatet (Sættargjerden) i Tunsberg 1277. På begynnelsen av 1300-tallet hadde Norge omkring 1300 kirker, et presteskap på over 2000, 28 klostre og en kirkelig litterær blomstringstid (mest oversettelser).
Reformasjonen nådde Norge i en tid av landets dypeste vanmakt både politisk, kulturelt og religiøst. Til forskjell fra andre land ble reformasjonen innført på kongebud, idet den dansk-norske kirkeordinans 1537 skulle gjøres gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske ortodoksienerådende. Ingen annen religionsutøvelse var tillatt, og fra reformasjonen av våket lovgivningen og embetsverket over den rene lære i de tre århundrene som er den konfesjonelle enhetskulturs tidsalder. Den kirkelige lovgivning var med små unntak identisk med den danske, og bibeloversettelser, liturgiske bøker, katekismer og salmebøker var de samme for de to land. Ved innføringen av eneveldet 1660 forsvant menighetenes rett til prestevalg; kirkestyret ble i sin helhet sentralisert i København.
Pietisme, misjon og religiøs sosialisering
Pietismens tid på 1700-tallet oppviser en bemerkelsesverdig interesse for misjon. Misjonsinteressen hadde vært lite fremtredende i den lutherske tradisjon gjennom de første to hundreårene, men fra 1700-tallet av blir den stadig viktigere. De norske pietistene var opptatt av å bringe kristendommen til Grønland og til Sameland i Nord-Norge (se T. von Westen, H. Egede). Senere ble misjonsinteressen mer rettet mot Afrika og etter hvert også andre verdensdeler. Arbeidet med å bringe kristendommen til samene fra 1700-tallet og fremover har vært konfliktfylt, og deler av dette arbeidet er av den samiske befolkningen blitt opplevd som et overgrep fra den norske øvrighetens side. Samtidig er store deler av den samiske befolkningen i årenes løp blitt nær knyttet til kristendommen. Den læstadianske vekkelsen midt på 1800-tallet bidrog sterkt til å gjøre kristendommen til en religion som også samene kunne oppleve som sin egen.
Pietistene oppviste også en stor vilje til å bringe kristen tro og etikk nær inn på livet for den enkelte samfunnsborger. Dette søkte man å oppnå bl.a. gjennom konfirmasjonsordningen fra 1736 og opprettelsen av folkeskolen i 1739. Folkeskolen var preget av kristendomsundervisning inntil skolereformen 1860. E. Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme fra 1737 ble den viktigste læreboken i kristendomskunnskap, og den beholdt en sentral plass i 150 år. Med Pontoppidans katekismeforklaring ble kristendommen formidlet til folket først og fremst som kunnskapsstoff, som svar på en lang rekke detaljert utformete spørsmål. Men dette var slett ikke folkets eneste religiøse opplæring i den konfesjonelle lutherske epoken. En økende mengde oppbyggelseslitteratur, ofte uten sterkt konfesjonelt særpreg, kom i omløp fra 1700-tallet av. Av sentral betydning var også de lutherske salmene. Mens lutheranerne ofte var kritiske til bildet som religiøst uttrykk, sluttet de helhjertet opp om sangen og musikken som uttrykk for den kristne tro. Det musikalske uttrykket har spilt en sentral rolle for folkets religiøsitet i norsk luthersk tradisjon fra 1600-tallet til vår tid.
Statskirken og legfolket
Atskillelsen fra Danmark 1814 innledet en ny epoke også i kirkelivet; med et nasjonalt kirkestyre, i stigende utstrekning en egen norsk kirkelig lovgivning, norske bibeloversettelser, religionslærebøker og liturgiske bøker, samtidig som den store vekkelsen som utgikk fra H. N. Hauge begynte å gi folkets religiøse liv særpreg. Unionen med Sverige berørte ikke kirkelivet, og kontakten med svensk kirkeliv var relativt liten.
Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.
Etter at legmannsforkynnelsen ble frigitt, ble flere legmannsorganisasjoner dannet. Den første var Det Norske Misjonsselskap, med sentrum i Stavanger. Lutherstiftelsen (Det norske lutherske Indremisjonsselskap) hadde sentrum i Oslo, og Kinamisjonen ble styrt fra Bergen. Organisasjonene var basert på lokalforeninger rundt i landet som utgjorde grunnstammen i arbeidet. I disse foreningene spilte kvinner en viktig rolle. Legmannsorganisasjonene kunne i mange saker samarbeide nært med statskirken og embetsstanden, mens de i andre saker representerte et korrektiv til embetskirken. Den sterke legmannsorganiseringen innenfor statskirken på 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet er et særkjenne ved Den norske kirke sammenlignet med både kirken i Sverige (som har hatt en relativt større utskillelse av frikirker) og i Danmark.
Gjennom de såkalte «johnsonske prestene» (prester opplært under Gisle Johnsons kateter i 1850- og 1860-årene), og senere gjennom presteskapet utdannet ved Det teologiske Menighetsfakultet (opprettet 1906), har legmannsorganisasjonenes idealer og deres konservative kristendomstolkning etter hvert fått en stor plass også innen Den norske kirkens prestestand. Noen av spenningene mellom legmannsorganisasjonene og embetskirken er dermed bygd ned i årenes løp.
Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne.
85.165.41.1
|
|
|
2787:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 22:11
|
|
Bosted:
|
jeg bor på gata
|
|
Melding:
|
Jeg er fattig og glad, for jeg har Jesus i mitt hjerte.
Kristendommen frem til pietismens tid
Norges kristning foregikk gjennom et langt tidsrom, antakelig et par hundre år, og var et resultat av de kontakter med det kristne Europa som handelsforbindelser og vikingtog hadde skapt, men også av bevisste misjonstiltak fra den angelsaksiske kirken (Vestlandet) og fra Tyskland og Danmark (Viken), som kulminerte i de tre misjonskongene Håkon Adalsteinsfostres, Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristningsforsøk. Olav Haraldssons død 1030 gav ham et helgenry som skaffet kirken seier. Fra midten av 1000-tallet vitner lovgivning, kvad og monumenter om den nye tro. Kort før 1100 ble faste bispeseter opprettet: Nidaros, Selja (senere flyttet til Bergen), Oslo og en knapp mannsalder senere Stavanger. I 1152 ble Norge med de norske vesterhavsøyene (Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene, Man) en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros; en bispestol i Hamar ble også opprettet. Kirkens krav om gjennomføring av den kanoniske retts bestemmelser og om betydelige rettigheter for biskopene, førte til en konflikt med kongedømmet som nådde sitt dramatiske høydepunkt i kong Sverres tid under erkebiskopene Øystein Erlendsson og Eirik Ivarsson og en foreløpig avslutning ved konkordatet (Sættargjerden) i Tunsberg 1277. På begynnelsen av 1300-tallet hadde Norge omkring 1300 kirker, et presteskap på over 2000, 28 klostre og en kirkelig litterær blomstringstid (mest oversettelser).
Reformasjonen nådde Norge i en tid av landets dypeste vanmakt både politisk, kulturelt og religiøst. Til forskjell fra andre land ble reformasjonen innført på kongebud, idet den dansk-norske kirkeordinans 1537 skulle gjøres gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske ortodoksienerådende. Ingen annen religionsutøvelse var tillatt, og fra reformasjonen av våket lovgivningen og embetsverket over den rene lære i de tre århundrene som er den konfesjonelle enhetskulturs tidsalder. Den kirkelige lovgivning var med små unntak identisk med den danske, og bibeloversettelser, liturgiske bøker, katekismer og salmebøker var de samme for de to land. Ved innføringen av eneveldet 1660 forsvant menighetenes rett til prestevalg; kirkestyret ble i sin helhet sentralisert i København.
Pietisme, misjon og religiøs sosialisering
Pietismens tid på 1700-tallet oppviser en bemerkelsesverdig interesse for misjon. Misjonsinteressen hadde vært lite fremtredende i den lutherske tradisjon gjennom de første to hundreårene, men fra 1700-tallet av blir den stadig viktigere. De norske pietistene var opptatt av å bringe kristendommen til Grønland og til Sameland i Nord-Norge (se T. von Westen, H. Egede). Senere ble misjonsinteressen mer rettet mot Afrika og etter hvert også andre verdensdeler. Arbeidet med å bringe kristendommen til samene fra 1700-tallet og fremover har vært konfliktfylt, og deler av dette arbeidet er av den samiske befolkningen blitt opplevd som et overgrep fra den norske øvrighetens side. Samtidig er store deler av den samiske befolkningen i årenes løp blitt nær knyttet til kristendommen. Den læstadianske vekkelsen midt på 1800-tallet bidrog sterkt til å gjøre kristendommen til en religion som også samene kunne oppleve som sin egen.
Pietistene oppviste også en stor vilje til å bringe kristen tro og etikk nær inn på livet for den enkelte samfunnsborger. Dette søkte man å oppnå bl.a. gjennom konfirmasjonsordningen fra 1736 og opprettelsen av folkeskolen i 1739. Folkeskolen var preget av kristendomsundervisning inntil skolereformen 1860. E. Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme fra 1737 ble den viktigste læreboken i kristendomskunnskap, og den beholdt en sentral plass i 150 år. Med Pontoppidans katekismeforklaring ble kristendommen formidlet til folket først og fremst som kunnskapsstoff, som svar på en lang rekke detaljert utformete spørsmål. Men dette var slett ikke folkets eneste religiøse opplæring i den konfesjonelle lutherske epoken. En økende mengde oppbyggelseslitteratur, ofte uten sterkt konfesjonelt særpreg, kom i omløp fra 1700-tallet av. Av sentral betydning var også de lutherske salmene. Mens lutheranerne ofte var kritiske til bildet som religiøst uttrykk, sluttet de helhjertet opp om sangen og musikken som uttrykk for den kristne tro. Det musikalske uttrykket har spilt en sentral rolle for folkets religiøsitet i norsk luthersk tradisjon fra 1600-tallet til vår tid.
Statskirken og legfolket
Atskillelsen fra Danmark 1814 innledet en ny epoke også i kirkelivet; med et nasjonalt kirkestyre, i stigende utstrekning en egen norsk kirkelig lovgivning, norske bibeloversettelser, religionslærebøker og liturgiske bøker, samtidig som den store vekkelsen som utgikk fra H. N. Hauge begynte å gi folkets religiøse liv særpreg. Unionen med Sverige berørte ikke kirkelivet, og kontakten med svensk kirkeliv var relativt liten.
Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.
Etter at legmannsforkynnelsen ble frigitt, ble flere legmannsorganisasjoner dannet. Den første var Det Norske Misjonsselskap, med sentrum i Stavanger. Lutherstiftelsen (Det norske lutherske Indremisjonsselskap) hadde sentrum i Oslo, og Kinamisjonen ble styrt fra Bergen. Organisasjonene var basert på lokalforeninger rundt i landet som utgjorde grunnstammen i arbeidet. I disse foreningene spilte kvinner en viktig rolle. Legmannsorganisasjonene kunne i mange saker samarbeide nært med statskirken og embetsstanden, mens de i andre saker representerte et korrektiv til embetskirken. Den sterke legmannsorganiseringen innenfor statskirken på 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet er et særkjenne ved Den norske kirke sammenlignet med både kirken i Sverige (som har hatt en relativt større utskillelse av frikirker) og i Danmark.
Gjennom de såkalte «johnsonske prestene» (prester opplært under Gisle Johnsons kateter i 1850- og 1860-årene), og senere gjennom presteskapet utdannet ved Det teologiske Menighetsfakultet (opprettet 1906), har legmannsorganisasjonenes idealer og deres konservative kristendomstolkning etter hvert fått en stor plass også innen Den norske kirkens prestestand. Noen av spenningene mellom legmannsorganisasjonene og embetskirken er dermed bygd ned i årenes løp.
Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne.
85.165.41.1
|
|
|
2786:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 22:10
|
|
Bosted:
|
hos mamma
|
|
Melding:
|
Jeg er en glad kristen mann :)
Kristendommen frem til pietismens tid
Norges kristning foregikk gjennom et langt tidsrom, antakelig et par hundre år, og var et resultat av de kontakter med det kristne Europa som handelsforbindelser og vikingtog hadde skapt, men også av bevisste misjonstiltak fra den angelsaksiske kirken (Vestlandet) og fra Tyskland og Danmark (Viken), som kulminerte i de tre misjonskongene Håkon Adalsteinsfostres, Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristningsforsøk. Olav Haraldssons død 1030 gav ham et helgenry som skaffet kirken seier. Fra midten av 1000-tallet vitner lovgivning, kvad og monumenter om den nye tro. Kort før 1100 ble faste bispeseter opprettet: Nidaros, Selja (senere flyttet til Bergen), Oslo og en knapp mannsalder senere Stavanger. I 1152 ble Norge med de norske vesterhavsøyene (Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene, Man) en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros; en bispestol i Hamar ble også opprettet. Kirkens krav om gjennomføring av den kanoniske retts bestemmelser og om betydelige rettigheter for biskopene, førte til en konflikt med kongedømmet som nådde sitt dramatiske høydepunkt i kong Sverres tid under erkebiskopene Øystein Erlendsson og Eirik Ivarsson og en foreløpig avslutning ved konkordatet (Sættargjerden) i Tunsberg 1277. På begynnelsen av 1300-tallet hadde Norge omkring 1300 kirker, et presteskap på over 2000, 28 klostre og en kirkelig litterær blomstringstid (mest oversettelser).
Reformasjonen nådde Norge i en tid av landets dypeste vanmakt både politisk, kulturelt og religiøst. Til forskjell fra andre land ble reformasjonen innført på kongebud, idet den dansk-norske kirkeordinans 1537 skulle gjøres gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske ortodoksienerådende. Ingen annen religionsutøvelse var tillatt, og fra reformasjonen av våket lovgivningen og embetsverket over den rene lære i de tre århundrene som er den konfesjonelle enhetskulturs tidsalder. Den kirkelige lovgivning var med små unntak identisk med den danske, og bibeloversettelser, liturgiske bøker, katekismer og salmebøker var de samme for de to land. Ved innføringen av eneveldet 1660 forsvant menighetenes rett til prestevalg; kirkestyret ble i sin helhet sentralisert i København.
Pietisme, misjon og religiøs sosialisering
Pietismens tid på 1700-tallet oppviser en bemerkelsesverdig interesse for misjon. Misjonsinteressen hadde vært lite fremtredende i den lutherske tradisjon gjennom de første to hundreårene, men fra 1700-tallet av blir den stadig viktigere. De norske pietistene var opptatt av å bringe kristendommen til Grønland og til Sameland i Nord-Norge (se T. von Westen, H. Egede). Senere ble misjonsinteressen mer rettet mot Afrika og etter hvert også andre verdensdeler. Arbeidet med å bringe kristendommen til samene fra 1700-tallet og fremover har vært konfliktfylt, og deler av dette arbeidet er av den samiske befolkningen blitt opplevd som et overgrep fra den norske øvrighetens side. Samtidig er store deler av den samiske befolkningen i årenes løp blitt nær knyttet til kristendommen. Den læstadianske vekkelsen midt på 1800-tallet bidrog sterkt til å gjøre kristendommen til en religion som også samene kunne oppleve som sin egen.
Pietistene oppviste også en stor vilje til å bringe kristen tro og etikk nær inn på livet for den enkelte samfunnsborger. Dette søkte man å oppnå bl.a. gjennom konfirmasjonsordningen fra 1736 og opprettelsen av folkeskolen i 1739. Folkeskolen var preget av kristendomsundervisning inntil skolereformen 1860. E. Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme fra 1737 ble den viktigste læreboken i kristendomskunnskap, og den beholdt en sentral plass i 150 år. Med Pontoppidans katekismeforklaring ble kristendommen formidlet til folket først og fremst som kunnskapsstoff, som svar på en lang rekke detaljert utformete spørsmål. Men dette var slett ikke folkets eneste religiøse opplæring i den konfesjonelle lutherske epoken. En økende mengde oppbyggelseslitteratur, ofte uten sterkt konfesjonelt særpreg, kom i omløp fra 1700-tallet av. Av sentral betydning var også de lutherske salmene. Mens lutheranerne ofte var kritiske til bildet som religiøst uttrykk, sluttet de helhjertet opp om sangen og musikken som uttrykk for den kristne tro. Det musikalske uttrykket har spilt en sentral rolle for folkets religiøsitet i norsk luthersk tradisjon fra 1600-tallet til vår tid.
Statskirken og legfolket
Atskillelsen fra Danmark 1814 innledet en ny epoke også i kirkelivet; med et nasjonalt kirkestyre, i stigende utstrekning en egen norsk kirkelig lovgivning, norske bibeloversettelser, religionslærebøker og liturgiske bøker, samtidig som den store vekkelsen som utgikk fra H. N. Hauge begynte å gi folkets religiøse liv særpreg. Unionen med Sverige berørte ikke kirkelivet, og kontakten med svensk kirkeliv var relativt liten.
Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.
Etter at legmannsforkynnelsen ble frigitt, ble flere legmannsorganisasjoner dannet. Den første var Det Norske Misjonsselskap, med sentrum i Stavanger. Lutherstiftelsen (Det norske lutherske Indremisjonsselskap) hadde sentrum i Oslo, og Kinamisjonen ble styrt fra Bergen. Organisasjonene var basert på lokalforeninger rundt i landet som utgjorde grunnstammen i arbeidet. I disse foreningene spilte kvinner en viktig rolle. Legmannsorganisasjonene kunne i mange saker samarbeide nært med statskirken og embetsstanden, mens de i andre saker representerte et korrektiv til embetskirken. Den sterke legmannsorganiseringen innenfor statskirken på 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet er et særkjenne ved Den norske kirke sammenlignet med både kirken i Sverige (som har hatt en relativt større utskillelse av frikirker) og i Danmark.
Gjennom de såkalte «johnsonske prestene» (prester opplært under Gisle Johnsons kateter i 1850- og 1860-årene), og senere gjennom presteskapet utdannet ved Det teologiske Menighetsfakultet (opprettet 1906), har legmannsorganisasjonenes idealer og deres konservative kristendomstolkning etter hvert fått en stor plass også innen Den norske kirkens prestestand. Noen av spenningene mellom legmannsorganisasjonene og embetskirken er dermed bygd ned i årenes løp.
Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne.
85.165.41.1
|
|
|
2785:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 22:09
|
|
Bosted:
|
trygdebolig
|
|
Melding:
|
Jeg har blitt frelst!!!!!
Her er dagens bibelstudium:
Kristendommen frem til pietismens tid
Norges kristning foregikk gjennom et langt tidsrom, antakelig et par hundre år, og var et resultat av de kontakter med det kristne Europa som handelsforbindelser og vikingtog hadde skapt, men også av bevisste misjonstiltak fra den angelsaksiske kirken (Vestlandet) og fra Tyskland og Danmark (Viken), som kulminerte i de tre misjonskongene Håkon Adalsteinsfostres, Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristningsforsøk. Olav Haraldssons død 1030 gav ham et helgenry som skaffet kirken seier. Fra midten av 1000-tallet vitner lovgivning, kvad og monumenter om den nye tro. Kort før 1100 ble faste bispeseter opprettet: Nidaros, Selja (senere flyttet til Bergen), Oslo og en knapp mannsalder senere Stavanger. I 1152 ble Norge med de norske vesterhavsøyene (Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene, Man) en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros; en bispestol i Hamar ble også opprettet. Kirkens krav om gjennomføring av den kanoniske retts bestemmelser og om betydelige rettigheter for biskopene, førte til en konflikt med kongedømmet som nådde sitt dramatiske høydepunkt i kong Sverres tid under erkebiskopene Øystein Erlendsson og Eirik Ivarsson og en foreløpig avslutning ved konkordatet (Sættargjerden) i Tunsberg 1277. På begynnelsen av 1300-tallet hadde Norge omkring 1300 kirker, et presteskap på over 2000, 28 klostre og en kirkelig litterær blomstringstid (mest oversettelser).
Reformasjonen nådde Norge i en tid av landets dypeste vanmakt både politisk, kulturelt og religiøst. Til forskjell fra andre land ble reformasjonen innført på kongebud, idet den dansk-norske kirkeordinans 1537 skulle gjøres gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske ortodoksienerådende. Ingen annen religionsutøvelse var tillatt, og fra reformasjonen av våket lovgivningen og embetsverket over den rene lære i de tre århundrene som er den konfesjonelle enhetskulturs tidsalder. Den kirkelige lovgivning var med små unntak identisk med den danske, og bibeloversettelser, liturgiske bøker, katekismer og salmebøker var de samme for de to land. Ved innføringen av eneveldet 1660 forsvant menighetenes rett til prestevalg; kirkestyret ble i sin helhet sentralisert i København.
Pietisme, misjon og religiøs sosialisering
Pietismens tid på 1700-tallet oppviser en bemerkelsesverdig interesse for misjon. Misjonsinteressen hadde vært lite fremtredende i den lutherske tradisjon gjennom de første to hundreårene, men fra 1700-tallet av blir den stadig viktigere. De norske pietistene var opptatt av å bringe kristendommen til Grønland og til Sameland i Nord-Norge (se T. von Westen, H. Egede). Senere ble misjonsinteressen mer rettet mot Afrika og etter hvert også andre verdensdeler. Arbeidet med å bringe kristendommen til samene fra 1700-tallet og fremover har vært konfliktfylt, og deler av dette arbeidet er av den samiske befolkningen blitt opplevd som et overgrep fra den norske øvrighetens side. Samtidig er store deler av den samiske befolkningen i årenes løp blitt nær knyttet til kristendommen. Den læstadianske vekkelsen midt på 1800-tallet bidrog sterkt til å gjøre kristendommen til en religion som også samene kunne oppleve som sin egen.
Pietistene oppviste også en stor vilje til å bringe kristen tro og etikk nær inn på livet for den enkelte samfunnsborger. Dette søkte man å oppnå bl.a. gjennom konfirmasjonsordningen fra 1736 og opprettelsen av folkeskolen i 1739. Folkeskolen var preget av kristendomsundervisning inntil skolereformen 1860. E. Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme fra 1737 ble den viktigste læreboken i kristendomskunnskap, og den beholdt en sentral plass i 150 år. Med Pontoppidans katekismeforklaring ble kristendommen formidlet til folket først og fremst som kunnskapsstoff, som svar på en lang rekke detaljert utformete spørsmål. Men dette var slett ikke folkets eneste religiøse opplæring i den konfesjonelle lutherske epoken. En økende mengde oppbyggelseslitteratur, ofte uten sterkt konfesjonelt særpreg, kom i omløp fra 1700-tallet av. Av sentral betydning var også de lutherske salmene. Mens lutheranerne ofte var kritiske til bildet som religiøst uttrykk, sluttet de helhjertet opp om sangen og musikken som uttrykk for den kristne tro. Det musikalske uttrykket har spilt en sentral rolle for folkets religiøsitet i norsk luthersk tradisjon fra 1600-tallet til vår tid.
Statskirken og legfolket
Atskillelsen fra Danmark 1814 innledet en ny epoke også i kirkelivet; med et nasjonalt kirkestyre, i stigende utstrekning en egen norsk kirkelig lovgivning, norske bibeloversettelser, religionslærebøker og liturgiske bøker, samtidig som den store vekkelsen som utgikk fra H. N. Hauge begynte å gi folkets religiøse liv særpreg. Unionen med Sverige berørte ikke kirkelivet, og kontakten med svensk kirkeliv var relativt liten.
Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.
Etter at legmannsforkynnelsen ble frigitt, ble flere legmannsorganisasjoner dannet. Den første var Det Norske Misjonsselskap, med sentrum i Stavanger. Lutherstiftelsen (Det norske lutherske Indremisjonsselskap) hadde sentrum i Oslo, og Kinamisjonen ble styrt fra Bergen. Organisasjonene var basert på lokalforeninger rundt i landet som utgjorde grunnstammen i arbeidet. I disse foreningene spilte kvinner en viktig rolle. Legmannsorganisasjonene kunne i mange saker samarbeide nært med statskirken og embetsstanden, mens de i andre saker representerte et korrektiv til embetskirken. Den sterke legmannsorganiseringen innenfor statskirken på 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet er et særkjenne ved Den norske kirke sammenlignet med både kirken i Sverige (som har hatt en relativt større utskillelse av frikirker) og i Danmark.
Gjennom de såkalte «johnsonske prestene» (prester opplært under Gisle Johnsons kateter i 1850- og 1860-årene), og senere gjennom presteskapet utdannet ved Det teologiske Menighetsfakultet (opprettet 1906), har legmannsorganisasjonenes idealer og deres konservative kristendomstolkning etter hvert fått en stor plass også innen Den norske kirkens prestestand. Noen av spenningene mellom legmannsorganisasjonene og embetskirken er dermed bygd ned i årenes løp.
Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne.
85.165.41.1
|
|
|
2784:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 17:38
|
|
Melding:
|
Pølsefjert, atomfjert, venusfjert, resonansfjert, balubafjert, shalabaisfjert, katematfjert, spritfjert, bacalaofjert
88.95.80.113
|
|
|
|
|
|
|
|
