|
Skriv melding
|
Gjesteboken
|
Viser: 2777-2791 av 4156
|
2791:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
02.02.2016 - 23:40
|
|
Melding:
|
Shalabaisfjert
88.95.80.113
|
|
|
2790:
|
|
Navn:
|
Jentoft Jensen
|
|
Dato:
|
02.02.2016 - 23:34
|
|
Melding:
|
Jesus er en drittsekk.
88.95.80.113
|
|
|
2789:
|
|
Navn:
|
Jesuvennene i Sandnes
|
|
Dato:
|
02.02.2016 - 18:56
|
|
Bosted:
|
Sandnes
|
|
Melding:
|
Vi elsker Jesus - den eneste Gud!!!!!!
Dagens teologistudium:
Oldtid[rediger | rediger kilde]
Korsets opprinnelse er omdiskutert. Kors er et ganske enkelt tegn, så det er ikke overraskende at folk mange steder gjennom historien har gjengitt det både som en enkel strekfigur og som mer forseggjorte og fantasirike avbildninger. Korset er brukt som et magisk symbol, i vestlig kultur har det ofte en religiøs tilknytning, og noen har ansett at korsfiguren bringer hell og lykke.
Korset har vært et symbol som har blitt brukt i mange kulturer gjennom hele historien. Avbildninger fra steinalderen viser en form for kors. Det ble brukt av mange av oldtidens kulturfolk, og kanskje er det gamle Egypt mest kjent i så måte. Korssymboler av mange forskjellige typer er kjent i Midtøsten, antikkens Hellas, Romerriket, Asia og Amerika i førkolumbisk tid.
Korset har blitt tillagt forskjellige betydninger, for eksempel har det blitt sett på som et symbol på årstidene eller himmelretningene, eller som fallos.
Korsformet plusstegn og annet[rediger | rediger kilde]
Plusstegn som rettvinklet, likearmet kors eller kryss skal ha blitt tatt i bruk som matematisk symbol for addisjon og positivt fortegn på 1400- og 1500-tallet. Tegnet kan ha utviklet seg som en forenkling av det latinske et («og»), på samme måte som ligaturen & (ampersand).
Skråstilt kors kalles ofte kryss og brukes ofte som en grafisk markering.
Kristne kors[rediger | rediger kilde]
I dag er korsformen det vanligste symbolet innen kristendommen. Som romersk henrettelsesinstrument ble korsformet marterpæl tegn på Jesu korsfestelse, lidelse og offerdød slik evangeliene i Bibelen forteller.[1][2][3][4] Under keiser Konstantin den store ble kors tegn på seier og frelse og etter hvert vanlig på gravminner og annet. Kors brukes i en mengde sammenhenger og formvarianter som kristent symbol på døden, Jesus Kristus, kirken, frelsen og mye annet, blant annet på og i kirker, i nordiske nasjonalflagg og som anheng på halskjeder.
85.165.11.50
|
|
|
2788:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 22:12
|
|
Bosted:
|
jeg bor på hospits
|
|
Melding:
|
Hurra, jeg er en gladkristen blitt.
Kristendommen frem til pietismens tid
Norges kristning foregikk gjennom et langt tidsrom, antakelig et par hundre år, og var et resultat av de kontakter med det kristne Europa som handelsforbindelser og vikingtog hadde skapt, men også av bevisste misjonstiltak fra den angelsaksiske kirken (Vestlandet) og fra Tyskland og Danmark (Viken), som kulminerte i de tre misjonskongene Håkon Adalsteinsfostres, Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristningsforsøk. Olav Haraldssons død 1030 gav ham et helgenry som skaffet kirken seier. Fra midten av 1000-tallet vitner lovgivning, kvad og monumenter om den nye tro. Kort før 1100 ble faste bispeseter opprettet: Nidaros, Selja (senere flyttet til Bergen), Oslo og en knapp mannsalder senere Stavanger. I 1152 ble Norge med de norske vesterhavsøyene (Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene, Man) en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros; en bispestol i Hamar ble også opprettet. Kirkens krav om gjennomføring av den kanoniske retts bestemmelser og om betydelige rettigheter for biskopene, førte til en konflikt med kongedømmet som nådde sitt dramatiske høydepunkt i kong Sverres tid under erkebiskopene Øystein Erlendsson og Eirik Ivarsson og en foreløpig avslutning ved konkordatet (Sættargjerden) i Tunsberg 1277. På begynnelsen av 1300-tallet hadde Norge omkring 1300 kirker, et presteskap på over 2000, 28 klostre og en kirkelig litterær blomstringstid (mest oversettelser).
Reformasjonen nådde Norge i en tid av landets dypeste vanmakt både politisk, kulturelt og religiøst. Til forskjell fra andre land ble reformasjonen innført på kongebud, idet den dansk-norske kirkeordinans 1537 skulle gjøres gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske ortodoksienerådende. Ingen annen religionsutøvelse var tillatt, og fra reformasjonen av våket lovgivningen og embetsverket over den rene lære i de tre århundrene som er den konfesjonelle enhetskulturs tidsalder. Den kirkelige lovgivning var med små unntak identisk med den danske, og bibeloversettelser, liturgiske bøker, katekismer og salmebøker var de samme for de to land. Ved innføringen av eneveldet 1660 forsvant menighetenes rett til prestevalg; kirkestyret ble i sin helhet sentralisert i København.
Pietisme, misjon og religiøs sosialisering
Pietismens tid på 1700-tallet oppviser en bemerkelsesverdig interesse for misjon. Misjonsinteressen hadde vært lite fremtredende i den lutherske tradisjon gjennom de første to hundreårene, men fra 1700-tallet av blir den stadig viktigere. De norske pietistene var opptatt av å bringe kristendommen til Grønland og til Sameland i Nord-Norge (se T. von Westen, H. Egede). Senere ble misjonsinteressen mer rettet mot Afrika og etter hvert også andre verdensdeler. Arbeidet med å bringe kristendommen til samene fra 1700-tallet og fremover har vært konfliktfylt, og deler av dette arbeidet er av den samiske befolkningen blitt opplevd som et overgrep fra den norske øvrighetens side. Samtidig er store deler av den samiske befolkningen i årenes løp blitt nær knyttet til kristendommen. Den læstadianske vekkelsen midt på 1800-tallet bidrog sterkt til å gjøre kristendommen til en religion som også samene kunne oppleve som sin egen.
Pietistene oppviste også en stor vilje til å bringe kristen tro og etikk nær inn på livet for den enkelte samfunnsborger. Dette søkte man å oppnå bl.a. gjennom konfirmasjonsordningen fra 1736 og opprettelsen av folkeskolen i 1739. Folkeskolen var preget av kristendomsundervisning inntil skolereformen 1860. E. Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme fra 1737 ble den viktigste læreboken i kristendomskunnskap, og den beholdt en sentral plass i 150 år. Med Pontoppidans katekismeforklaring ble kristendommen formidlet til folket først og fremst som kunnskapsstoff, som svar på en lang rekke detaljert utformete spørsmål. Men dette var slett ikke folkets eneste religiøse opplæring i den konfesjonelle lutherske epoken. En økende mengde oppbyggelseslitteratur, ofte uten sterkt konfesjonelt særpreg, kom i omløp fra 1700-tallet av. Av sentral betydning var også de lutherske salmene. Mens lutheranerne ofte var kritiske til bildet som religiøst uttrykk, sluttet de helhjertet opp om sangen og musikken som uttrykk for den kristne tro. Det musikalske uttrykket har spilt en sentral rolle for folkets religiøsitet i norsk luthersk tradisjon fra 1600-tallet til vår tid.
Statskirken og legfolket
Atskillelsen fra Danmark 1814 innledet en ny epoke også i kirkelivet; med et nasjonalt kirkestyre, i stigende utstrekning en egen norsk kirkelig lovgivning, norske bibeloversettelser, religionslærebøker og liturgiske bøker, samtidig som den store vekkelsen som utgikk fra H. N. Hauge begynte å gi folkets religiøse liv særpreg. Unionen med Sverige berørte ikke kirkelivet, og kontakten med svensk kirkeliv var relativt liten.
Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.
Etter at legmannsforkynnelsen ble frigitt, ble flere legmannsorganisasjoner dannet. Den første var Det Norske Misjonsselskap, med sentrum i Stavanger. Lutherstiftelsen (Det norske lutherske Indremisjonsselskap) hadde sentrum i Oslo, og Kinamisjonen ble styrt fra Bergen. Organisasjonene var basert på lokalforeninger rundt i landet som utgjorde grunnstammen i arbeidet. I disse foreningene spilte kvinner en viktig rolle. Legmannsorganisasjonene kunne i mange saker samarbeide nært med statskirken og embetsstanden, mens de i andre saker representerte et korrektiv til embetskirken. Den sterke legmannsorganiseringen innenfor statskirken på 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet er et særkjenne ved Den norske kirke sammenlignet med både kirken i Sverige (som har hatt en relativt større utskillelse av frikirker) og i Danmark.
Gjennom de såkalte «johnsonske prestene» (prester opplært under Gisle Johnsons kateter i 1850- og 1860-årene), og senere gjennom presteskapet utdannet ved Det teologiske Menighetsfakultet (opprettet 1906), har legmannsorganisasjonenes idealer og deres konservative kristendomstolkning etter hvert fått en stor plass også innen Den norske kirkens prestestand. Noen av spenningene mellom legmannsorganisasjonene og embetskirken er dermed bygd ned i årenes løp.
Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne.
85.165.41.1
|
|
|
2787:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 22:11
|
|
Bosted:
|
jeg bor på gata
|
|
Melding:
|
Jeg er fattig og glad, for jeg har Jesus i mitt hjerte.
Kristendommen frem til pietismens tid
Norges kristning foregikk gjennom et langt tidsrom, antakelig et par hundre år, og var et resultat av de kontakter med det kristne Europa som handelsforbindelser og vikingtog hadde skapt, men også av bevisste misjonstiltak fra den angelsaksiske kirken (Vestlandet) og fra Tyskland og Danmark (Viken), som kulminerte i de tre misjonskongene Håkon Adalsteinsfostres, Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristningsforsøk. Olav Haraldssons død 1030 gav ham et helgenry som skaffet kirken seier. Fra midten av 1000-tallet vitner lovgivning, kvad og monumenter om den nye tro. Kort før 1100 ble faste bispeseter opprettet: Nidaros, Selja (senere flyttet til Bergen), Oslo og en knapp mannsalder senere Stavanger. I 1152 ble Norge med de norske vesterhavsøyene (Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene, Man) en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros; en bispestol i Hamar ble også opprettet. Kirkens krav om gjennomføring av den kanoniske retts bestemmelser og om betydelige rettigheter for biskopene, førte til en konflikt med kongedømmet som nådde sitt dramatiske høydepunkt i kong Sverres tid under erkebiskopene Øystein Erlendsson og Eirik Ivarsson og en foreløpig avslutning ved konkordatet (Sættargjerden) i Tunsberg 1277. På begynnelsen av 1300-tallet hadde Norge omkring 1300 kirker, et presteskap på over 2000, 28 klostre og en kirkelig litterær blomstringstid (mest oversettelser).
Reformasjonen nådde Norge i en tid av landets dypeste vanmakt både politisk, kulturelt og religiøst. Til forskjell fra andre land ble reformasjonen innført på kongebud, idet den dansk-norske kirkeordinans 1537 skulle gjøres gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske ortodoksienerådende. Ingen annen religionsutøvelse var tillatt, og fra reformasjonen av våket lovgivningen og embetsverket over den rene lære i de tre århundrene som er den konfesjonelle enhetskulturs tidsalder. Den kirkelige lovgivning var med små unntak identisk med den danske, og bibeloversettelser, liturgiske bøker, katekismer og salmebøker var de samme for de to land. Ved innføringen av eneveldet 1660 forsvant menighetenes rett til prestevalg; kirkestyret ble i sin helhet sentralisert i København.
Pietisme, misjon og religiøs sosialisering
Pietismens tid på 1700-tallet oppviser en bemerkelsesverdig interesse for misjon. Misjonsinteressen hadde vært lite fremtredende i den lutherske tradisjon gjennom de første to hundreårene, men fra 1700-tallet av blir den stadig viktigere. De norske pietistene var opptatt av å bringe kristendommen til Grønland og til Sameland i Nord-Norge (se T. von Westen, H. Egede). Senere ble misjonsinteressen mer rettet mot Afrika og etter hvert også andre verdensdeler. Arbeidet med å bringe kristendommen til samene fra 1700-tallet og fremover har vært konfliktfylt, og deler av dette arbeidet er av den samiske befolkningen blitt opplevd som et overgrep fra den norske øvrighetens side. Samtidig er store deler av den samiske befolkningen i årenes løp blitt nær knyttet til kristendommen. Den læstadianske vekkelsen midt på 1800-tallet bidrog sterkt til å gjøre kristendommen til en religion som også samene kunne oppleve som sin egen.
Pietistene oppviste også en stor vilje til å bringe kristen tro og etikk nær inn på livet for den enkelte samfunnsborger. Dette søkte man å oppnå bl.a. gjennom konfirmasjonsordningen fra 1736 og opprettelsen av folkeskolen i 1739. Folkeskolen var preget av kristendomsundervisning inntil skolereformen 1860. E. Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme fra 1737 ble den viktigste læreboken i kristendomskunnskap, og den beholdt en sentral plass i 150 år. Med Pontoppidans katekismeforklaring ble kristendommen formidlet til folket først og fremst som kunnskapsstoff, som svar på en lang rekke detaljert utformete spørsmål. Men dette var slett ikke folkets eneste religiøse opplæring i den konfesjonelle lutherske epoken. En økende mengde oppbyggelseslitteratur, ofte uten sterkt konfesjonelt særpreg, kom i omløp fra 1700-tallet av. Av sentral betydning var også de lutherske salmene. Mens lutheranerne ofte var kritiske til bildet som religiøst uttrykk, sluttet de helhjertet opp om sangen og musikken som uttrykk for den kristne tro. Det musikalske uttrykket har spilt en sentral rolle for folkets religiøsitet i norsk luthersk tradisjon fra 1600-tallet til vår tid.
Statskirken og legfolket
Atskillelsen fra Danmark 1814 innledet en ny epoke også i kirkelivet; med et nasjonalt kirkestyre, i stigende utstrekning en egen norsk kirkelig lovgivning, norske bibeloversettelser, religionslærebøker og liturgiske bøker, samtidig som den store vekkelsen som utgikk fra H. N. Hauge begynte å gi folkets religiøse liv særpreg. Unionen med Sverige berørte ikke kirkelivet, og kontakten med svensk kirkeliv var relativt liten.
Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.
Etter at legmannsforkynnelsen ble frigitt, ble flere legmannsorganisasjoner dannet. Den første var Det Norske Misjonsselskap, med sentrum i Stavanger. Lutherstiftelsen (Det norske lutherske Indremisjonsselskap) hadde sentrum i Oslo, og Kinamisjonen ble styrt fra Bergen. Organisasjonene var basert på lokalforeninger rundt i landet som utgjorde grunnstammen i arbeidet. I disse foreningene spilte kvinner en viktig rolle. Legmannsorganisasjonene kunne i mange saker samarbeide nært med statskirken og embetsstanden, mens de i andre saker representerte et korrektiv til embetskirken. Den sterke legmannsorganiseringen innenfor statskirken på 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet er et særkjenne ved Den norske kirke sammenlignet med både kirken i Sverige (som har hatt en relativt større utskillelse av frikirker) og i Danmark.
Gjennom de såkalte «johnsonske prestene» (prester opplært under Gisle Johnsons kateter i 1850- og 1860-årene), og senere gjennom presteskapet utdannet ved Det teologiske Menighetsfakultet (opprettet 1906), har legmannsorganisasjonenes idealer og deres konservative kristendomstolkning etter hvert fått en stor plass også innen Den norske kirkens prestestand. Noen av spenningene mellom legmannsorganisasjonene og embetskirken er dermed bygd ned i årenes løp.
Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne.
85.165.41.1
|
|
|
2786:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 22:10
|
|
Bosted:
|
hos mamma
|
|
Melding:
|
Jeg er en glad kristen mann :)
Kristendommen frem til pietismens tid
Norges kristning foregikk gjennom et langt tidsrom, antakelig et par hundre år, og var et resultat av de kontakter med det kristne Europa som handelsforbindelser og vikingtog hadde skapt, men også av bevisste misjonstiltak fra den angelsaksiske kirken (Vestlandet) og fra Tyskland og Danmark (Viken), som kulminerte i de tre misjonskongene Håkon Adalsteinsfostres, Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristningsforsøk. Olav Haraldssons død 1030 gav ham et helgenry som skaffet kirken seier. Fra midten av 1000-tallet vitner lovgivning, kvad og monumenter om den nye tro. Kort før 1100 ble faste bispeseter opprettet: Nidaros, Selja (senere flyttet til Bergen), Oslo og en knapp mannsalder senere Stavanger. I 1152 ble Norge med de norske vesterhavsøyene (Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene, Man) en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros; en bispestol i Hamar ble også opprettet. Kirkens krav om gjennomføring av den kanoniske retts bestemmelser og om betydelige rettigheter for biskopene, førte til en konflikt med kongedømmet som nådde sitt dramatiske høydepunkt i kong Sverres tid under erkebiskopene Øystein Erlendsson og Eirik Ivarsson og en foreløpig avslutning ved konkordatet (Sættargjerden) i Tunsberg 1277. På begynnelsen av 1300-tallet hadde Norge omkring 1300 kirker, et presteskap på over 2000, 28 klostre og en kirkelig litterær blomstringstid (mest oversettelser).
Reformasjonen nådde Norge i en tid av landets dypeste vanmakt både politisk, kulturelt og religiøst. Til forskjell fra andre land ble reformasjonen innført på kongebud, idet den dansk-norske kirkeordinans 1537 skulle gjøres gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske ortodoksienerådende. Ingen annen religionsutøvelse var tillatt, og fra reformasjonen av våket lovgivningen og embetsverket over den rene lære i de tre århundrene som er den konfesjonelle enhetskulturs tidsalder. Den kirkelige lovgivning var med små unntak identisk med den danske, og bibeloversettelser, liturgiske bøker, katekismer og salmebøker var de samme for de to land. Ved innføringen av eneveldet 1660 forsvant menighetenes rett til prestevalg; kirkestyret ble i sin helhet sentralisert i København.
Pietisme, misjon og religiøs sosialisering
Pietismens tid på 1700-tallet oppviser en bemerkelsesverdig interesse for misjon. Misjonsinteressen hadde vært lite fremtredende i den lutherske tradisjon gjennom de første to hundreårene, men fra 1700-tallet av blir den stadig viktigere. De norske pietistene var opptatt av å bringe kristendommen til Grønland og til Sameland i Nord-Norge (se T. von Westen, H. Egede). Senere ble misjonsinteressen mer rettet mot Afrika og etter hvert også andre verdensdeler. Arbeidet med å bringe kristendommen til samene fra 1700-tallet og fremover har vært konfliktfylt, og deler av dette arbeidet er av den samiske befolkningen blitt opplevd som et overgrep fra den norske øvrighetens side. Samtidig er store deler av den samiske befolkningen i årenes løp blitt nær knyttet til kristendommen. Den læstadianske vekkelsen midt på 1800-tallet bidrog sterkt til å gjøre kristendommen til en religion som også samene kunne oppleve som sin egen.
Pietistene oppviste også en stor vilje til å bringe kristen tro og etikk nær inn på livet for den enkelte samfunnsborger. Dette søkte man å oppnå bl.a. gjennom konfirmasjonsordningen fra 1736 og opprettelsen av folkeskolen i 1739. Folkeskolen var preget av kristendomsundervisning inntil skolereformen 1860. E. Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme fra 1737 ble den viktigste læreboken i kristendomskunnskap, og den beholdt en sentral plass i 150 år. Med Pontoppidans katekismeforklaring ble kristendommen formidlet til folket først og fremst som kunnskapsstoff, som svar på en lang rekke detaljert utformete spørsmål. Men dette var slett ikke folkets eneste religiøse opplæring i den konfesjonelle lutherske epoken. En økende mengde oppbyggelseslitteratur, ofte uten sterkt konfesjonelt særpreg, kom i omløp fra 1700-tallet av. Av sentral betydning var også de lutherske salmene. Mens lutheranerne ofte var kritiske til bildet som religiøst uttrykk, sluttet de helhjertet opp om sangen og musikken som uttrykk for den kristne tro. Det musikalske uttrykket har spilt en sentral rolle for folkets religiøsitet i norsk luthersk tradisjon fra 1600-tallet til vår tid.
Statskirken og legfolket
Atskillelsen fra Danmark 1814 innledet en ny epoke også i kirkelivet; med et nasjonalt kirkestyre, i stigende utstrekning en egen norsk kirkelig lovgivning, norske bibeloversettelser, religionslærebøker og liturgiske bøker, samtidig som den store vekkelsen som utgikk fra H. N. Hauge begynte å gi folkets religiøse liv særpreg. Unionen med Sverige berørte ikke kirkelivet, og kontakten med svensk kirkeliv var relativt liten.
Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.
Etter at legmannsforkynnelsen ble frigitt, ble flere legmannsorganisasjoner dannet. Den første var Det Norske Misjonsselskap, med sentrum i Stavanger. Lutherstiftelsen (Det norske lutherske Indremisjonsselskap) hadde sentrum i Oslo, og Kinamisjonen ble styrt fra Bergen. Organisasjonene var basert på lokalforeninger rundt i landet som utgjorde grunnstammen i arbeidet. I disse foreningene spilte kvinner en viktig rolle. Legmannsorganisasjonene kunne i mange saker samarbeide nært med statskirken og embetsstanden, mens de i andre saker representerte et korrektiv til embetskirken. Den sterke legmannsorganiseringen innenfor statskirken på 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet er et særkjenne ved Den norske kirke sammenlignet med både kirken i Sverige (som har hatt en relativt større utskillelse av frikirker) og i Danmark.
Gjennom de såkalte «johnsonske prestene» (prester opplært under Gisle Johnsons kateter i 1850- og 1860-årene), og senere gjennom presteskapet utdannet ved Det teologiske Menighetsfakultet (opprettet 1906), har legmannsorganisasjonenes idealer og deres konservative kristendomstolkning etter hvert fått en stor plass også innen Den norske kirkens prestestand. Noen av spenningene mellom legmannsorganisasjonene og embetskirken er dermed bygd ned i årenes løp.
Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne.
85.165.41.1
|
|
|
2785:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 22:09
|
|
Bosted:
|
trygdebolig
|
|
Melding:
|
Jeg har blitt frelst!!!!!
Her er dagens bibelstudium:
Kristendommen frem til pietismens tid
Norges kristning foregikk gjennom et langt tidsrom, antakelig et par hundre år, og var et resultat av de kontakter med det kristne Europa som handelsforbindelser og vikingtog hadde skapt, men også av bevisste misjonstiltak fra den angelsaksiske kirken (Vestlandet) og fra Tyskland og Danmark (Viken), som kulminerte i de tre misjonskongene Håkon Adalsteinsfostres, Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristningsforsøk. Olav Haraldssons død 1030 gav ham et helgenry som skaffet kirken seier. Fra midten av 1000-tallet vitner lovgivning, kvad og monumenter om den nye tro. Kort før 1100 ble faste bispeseter opprettet: Nidaros, Selja (senere flyttet til Bergen), Oslo og en knapp mannsalder senere Stavanger. I 1152 ble Norge med de norske vesterhavsøyene (Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene, Man) en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros; en bispestol i Hamar ble også opprettet. Kirkens krav om gjennomføring av den kanoniske retts bestemmelser og om betydelige rettigheter for biskopene, førte til en konflikt med kongedømmet som nådde sitt dramatiske høydepunkt i kong Sverres tid under erkebiskopene Øystein Erlendsson og Eirik Ivarsson og en foreløpig avslutning ved konkordatet (Sættargjerden) i Tunsberg 1277. På begynnelsen av 1300-tallet hadde Norge omkring 1300 kirker, et presteskap på over 2000, 28 klostre og en kirkelig litterær blomstringstid (mest oversettelser).
Reformasjonen nådde Norge i en tid av landets dypeste vanmakt både politisk, kulturelt og religiøst. Til forskjell fra andre land ble reformasjonen innført på kongebud, idet den dansk-norske kirkeordinans 1537 skulle gjøres gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske ortodoksienerådende. Ingen annen religionsutøvelse var tillatt, og fra reformasjonen av våket lovgivningen og embetsverket over den rene lære i de tre århundrene som er den konfesjonelle enhetskulturs tidsalder. Den kirkelige lovgivning var med små unntak identisk med den danske, og bibeloversettelser, liturgiske bøker, katekismer og salmebøker var de samme for de to land. Ved innføringen av eneveldet 1660 forsvant menighetenes rett til prestevalg; kirkestyret ble i sin helhet sentralisert i København.
Pietisme, misjon og religiøs sosialisering
Pietismens tid på 1700-tallet oppviser en bemerkelsesverdig interesse for misjon. Misjonsinteressen hadde vært lite fremtredende i den lutherske tradisjon gjennom de første to hundreårene, men fra 1700-tallet av blir den stadig viktigere. De norske pietistene var opptatt av å bringe kristendommen til Grønland og til Sameland i Nord-Norge (se T. von Westen, H. Egede). Senere ble misjonsinteressen mer rettet mot Afrika og etter hvert også andre verdensdeler. Arbeidet med å bringe kristendommen til samene fra 1700-tallet og fremover har vært konfliktfylt, og deler av dette arbeidet er av den samiske befolkningen blitt opplevd som et overgrep fra den norske øvrighetens side. Samtidig er store deler av den samiske befolkningen i årenes løp blitt nær knyttet til kristendommen. Den læstadianske vekkelsen midt på 1800-tallet bidrog sterkt til å gjøre kristendommen til en religion som også samene kunne oppleve som sin egen.
Pietistene oppviste også en stor vilje til å bringe kristen tro og etikk nær inn på livet for den enkelte samfunnsborger. Dette søkte man å oppnå bl.a. gjennom konfirmasjonsordningen fra 1736 og opprettelsen av folkeskolen i 1739. Folkeskolen var preget av kristendomsundervisning inntil skolereformen 1860. E. Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme fra 1737 ble den viktigste læreboken i kristendomskunnskap, og den beholdt en sentral plass i 150 år. Med Pontoppidans katekismeforklaring ble kristendommen formidlet til folket først og fremst som kunnskapsstoff, som svar på en lang rekke detaljert utformete spørsmål. Men dette var slett ikke folkets eneste religiøse opplæring i den konfesjonelle lutherske epoken. En økende mengde oppbyggelseslitteratur, ofte uten sterkt konfesjonelt særpreg, kom i omløp fra 1700-tallet av. Av sentral betydning var også de lutherske salmene. Mens lutheranerne ofte var kritiske til bildet som religiøst uttrykk, sluttet de helhjertet opp om sangen og musikken som uttrykk for den kristne tro. Det musikalske uttrykket har spilt en sentral rolle for folkets religiøsitet i norsk luthersk tradisjon fra 1600-tallet til vår tid.
Statskirken og legfolket
Atskillelsen fra Danmark 1814 innledet en ny epoke også i kirkelivet; med et nasjonalt kirkestyre, i stigende utstrekning en egen norsk kirkelig lovgivning, norske bibeloversettelser, religionslærebøker og liturgiske bøker, samtidig som den store vekkelsen som utgikk fra H. N. Hauge begynte å gi folkets religiøse liv særpreg. Unionen med Sverige berørte ikke kirkelivet, og kontakten med svensk kirkeliv var relativt liten.
Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.
Etter at legmannsforkynnelsen ble frigitt, ble flere legmannsorganisasjoner dannet. Den første var Det Norske Misjonsselskap, med sentrum i Stavanger. Lutherstiftelsen (Det norske lutherske Indremisjonsselskap) hadde sentrum i Oslo, og Kinamisjonen ble styrt fra Bergen. Organisasjonene var basert på lokalforeninger rundt i landet som utgjorde grunnstammen i arbeidet. I disse foreningene spilte kvinner en viktig rolle. Legmannsorganisasjonene kunne i mange saker samarbeide nært med statskirken og embetsstanden, mens de i andre saker representerte et korrektiv til embetskirken. Den sterke legmannsorganiseringen innenfor statskirken på 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet er et særkjenne ved Den norske kirke sammenlignet med både kirken i Sverige (som har hatt en relativt større utskillelse av frikirker) og i Danmark.
Gjennom de såkalte «johnsonske prestene» (prester opplært under Gisle Johnsons kateter i 1850- og 1860-årene), og senere gjennom presteskapet utdannet ved Det teologiske Menighetsfakultet (opprettet 1906), har legmannsorganisasjonenes idealer og deres konservative kristendomstolkning etter hvert fått en stor plass også innen Den norske kirkens prestestand. Noen av spenningene mellom legmannsorganisasjonene og embetskirken er dermed bygd ned i årenes løp.
Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne.
85.165.41.1
|
|
|
2784:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 17:38
|
|
Melding:
|
Pølsefjert, atomfjert, venusfjert, resonansfjert, balubafjert, shalabaisfjert, katematfjert, spritfjert, bacalaofjert
88.95.80.113
|
|
|
2783:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
31.01.2016 - 02:13
|
|
Melding:
|
Katamaranfjert
88.95.80.113
|
|
|
2782:
|
|
Navn:
|
Jesus jentenes landsforbund
|
|
Dato:
|
30.01.2016 - 23:20
|
|
Bosted:
|
over alt i Norge
|
|
Hjemmeside:
|
www.jesusjentene.no
|
|
Melding:
|
Dagens bibelstudium:
De viktigste kildene til Jesus og hans liv er de religiøse tekstene i Det nye testamente, selv om det også eksisterer andre historiske tekster som i ettertid skildrer Jesus. Paulusbrevene er de eldste religiøse tekstene, skrevet fra ca. år 50, og ble sendt rundt til de forskjellige menighetene som oppmuntring og for å veilede. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90. Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Apostlenes gjerninger er skrevet omkring år 80-130 og Johannes åpenbaring ca. år 90-95. Enkelte mener at Tomasevangeliet er eldre enn Markusevangeliet, mens andre mener det er fra 100-tallet. Det finnes også omlag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus, skrevet fra omkring år 80 til 250.[8][9]
Evangeliene etter Lukas og Matteus er bygget på Markusevangeliet og muligens den såkalte Q-kilden, og flere mener derfor at de ikke kan ses på som uavhengige kilder. Q-kilden var trolig en samling med ord og fortellinger fra Jesus, uten at de var satt inn i en kronologisk sammenheng. Det er ikke funnet noen fragmenter av Q-kilden, så den er for øyeblikket kun en teori. Forfatterne av evangeliene etter Lukas og Matteus har da trolig tatt utgangspunkt i det de mente var viktig i Markusevangeliet og Q-kilden, og tilpasset og fordelt stoffet der de mente de hørte hjemme kronologisk eller passet best i det budskapet de ville gi.
Det er ulike oppfatninger av om Johannesevangeliet formidler historiske opplysninger, eller om det kun er et skrevet for å fremme forfatterens egne teologiske synspunkter.[10]
Hva som kan ha historisk belegg og hva som er senere diktning er omdiskutert. Flere av skriftene har tilknytning til menigheter i de første århundrene, der tilhengerne av gnostisismen har produsert de fleste kjente skriftene. De fleste skriftene som omtaler Jesus, er trolig preget av forfatternes teologiske syn, og vektlegger mindre historisk nøyaktighet.
Den eldste bevarte avskriften av Det nye testamentet er trolig Codex Sinaiticus fra om lag år 333-350. Flere av bøkene i Det nye testamentet er derimot kjent i eldre avskrifter. Antall avskrifter av Det nye testamentet overgår andre samtidige historiske kilder, og det eksisterer 5600 avskrifter skrevet over mange hundre år.[11] Noen er nøyaktige avskrifter, mens i andre har avskriverne justert forelegget. I noen tilfeller er avskriftene justert i ettertid.
Romerske og jødiske kilder
«Jesus i Kapernaum» av Rodolpho Amoêdo
Den romerske historikeren Suetonius nevner at det under keiser Claudius var uro der jøder i Roma lagte tumulter ved undersøkelsene av en «Chresto».[12] Dette er blitt tolket som henvisningen til en kristenforfølgelse eller jødeforfølgelse, avhengig om det er Kristus han egentlig viser til eller ikke. Hendelsen er ikke datert, men var trolig etter år 43 da Marcus Julius Agrippa den yngre forlot Roma. Dersom det er Kristus som er omtalt er det trolig fra før år 51, da Paulus ankom Roma. Dersom det ikke er Kristus, kan det være senere. Noen mener år 49 er det mest sannsynlige, men det er usikkert og bygd på antakelser.
Den romerske historikeren Tacitus skriver rundt år 115 at en Kristus ble henrettet av Pontius Pilatus, prokurator i Judea.[13] Pontius Pilatus var prokurator mellom år 26 og 36. Om utsagnene hos Tacitus er ekte eller ikke er grunnlag for diskusjon (se Tacitus om Jesus Kristus). Blant de som mener at teksten er ekte er det også uenighet om Tacitus skrev ned det han visste var sikre historiske hendelser, eller bare gjenga det som var et populært kristent sagn som forfatteren antok var et historisk faktum.[14]
Plinius den yngre, romersk guvernør i Lilleasia, skriver ca. år 112 et brev til keiser Trajan for å spørre hva han skal gjøre med de kristne som synger lovsanger «til Kristus som til en gud».[15]
Man finner også Kristus nevnt hos Josefus, en jødisk historiker født ca. år 33, som i år 93 gav ut en jødisk verdenshistorie, som av mange har blitt brukt som vitne om Jesu oppstandelse. Gjennom en tekst som kalles «testimonium flavianium» forteller han om henrettelsen av Jesus. Det har vært diskutert om dette ble tilføyet eller redigert inn senere omkring år 400, etter alt å dømme av Biskop Eusebius av Cæsareasom en av mange teksttilpasninger som er gjort gjennom den tidlige kirkehistorien. Josephus omtaler forøvrig også steiningen av Jakob, «bror av Jesus, han de kaller Kristus». Noen mener at denne siste teksten er ekte, mens andre mener at den er et senere tillegg – se artikkelen Josefus om Jesus.
Tilstedeværelsen av uavhengige kilder er viktige i diskusjonene om Jesus som historisk person.
Jesus i tiden før sin offentlige virksomhet
Familie
«Sankt Josef og Kristusbarnet» av Guido Reni
De kildene vi har er samstemte om at Maria var mor til Jesus.
Markusevangeliet forteller ikke noe om hvem som var faren. Johannesevangeliet[16] skriver at Jesus er "Josefs sønn".
Matteus- og Lukasevangeliene gir et annet bilde, og at Maria skal ha blitt gravid ved Den hellige ånd.[17] Josef, Marias mann, var i så fall ikke biologisk far til Jesus. Josef og Maria tilhørte Juda stamme og var etterkommere av kong David (se egen artikkel om Jesu slektsregister). Etter en profeti gjengitt i det gamle testamentet[trenger referanse] skulle Messias være av Davids stamme. Tilknytning til stamme ble bare regnet gjennom mannsleddene, så om Jesus skulle være av Davids stamme var det ikke tilstrekkelig at mora var det. Videre skriver forfatteren av Matteusevangeliet at han ble regnet som Josefs sønn[18], og tilsvarende forteller forfatteren av Lukasevangeliet[19] at Jesus ble holdt for å være sønn av Josef.
I ikke-kristne kilder fra 100- og 200-tallet omtales Jesu fars navn å være Pantera. Navnet Pantera er kjent fra Tyskland, så det har vært spekulert i om hans far var en romersk soldat.[20][21]
Jakob, Joses eller Josef, Judas og Simon omtales som Jesu brødre.[22] De er trolig listet etter alder. Han hadde også søstre, men de er ikke navngitt. Om dette skal forstås som biologiske søsken med Maria som mor og Josef som far er omdiskutert, idet katolikker og ortodokse i alminnelighet holder frem tanken om Marias vedvarende jomfruelighet, mens protestanter som regel ikke gjør det (se egen artikkel Jesu brødre og søstre).
Jesus kan ha vært i slekt med Johannes Døperen, og apostlene Jakob og Johannes. De nøyaktige slektskapsforholdene er ikke kjent.
Fødselen
Forfatterne av Markus- og Johannesevangeliene forteller ikke hvor de mente Jesus ble født. Forfatterne av Matteus- og Lukasevangeliene mente at Jesus ble født i Betlehem[23] i Judea. Men fødestedet er omdiskutert, og flere viser til Nasaret som Jesu fødested. Fødestedet kan ha blitt plasserte i Betlehem for å samsvare med et profeti av Mika fra Moresjet[24] om en framtidig hersker over Israel.
Når fødselen fant sted er også omdiskutert. Om en kobler opplysningene i evangeliene med andre opplysninger, kan han ha blitt født mellom fire og seks år før vår tidsregning («før Kristus») – se artikkelen Tidspunktet for Jesu Kristi fødsel.
Vi vet ikke når på året Jesus ble født.
Tidlig liv
«Jesu dåp», 1630–35, maleri av Francesco Albani (1578–1660) i Kunstmuseet i Lyon
Josef arbeidet som tømmermann, og Jesus har trolig fått opplæring som tømmermann.[25]
Familien fulgte de jødiske tradisjonene, og kan da ha besøkt Jerusalem hver påske.
Vi vet lite om Jesus før hans offentlige virksomhet, men noen skrifter har opplysninger om hans oppvekst.[26] Det er ulikt syn på om disse fortellingene kan betraktes som historiske.
Hovedberetningen om Jesus begynner når han er omkring tretti år. Dette var alderen da en person i Israel på den tiden ble regnet for myndig.[trenger referanse] Det har vært gjettet på at det kan være grunnen til at det sies lite om hans tidlige liv.
Jesus var fortrolig med jødiske skrifter skrevet på hebraisk og talte det lokale språket arameisk. Vi vet ikke om Jesus kunne skrive, og ingen tekster fra ham er bevart. I byen Edessa var det likevel et brev som skulle være skrevet av Jesus selv, og som ble oppbevart i byens arkiv. Byen hadde derfor lenge en høy status innen kristendommen, som den «velsignede byen».[27] Det er ulike oppfatninger om det var ekte.
Jesu offentlige virksomhet
«Kristus og den rike unge mannen» av Heinrich Hofmann, 1889
«Helbredelsen av den lamme ved bassenget fra Betsaida» av Bartolomé Esteban Murillo, 1670
Matteus-, Markus-, Lukasevangeliene har en vag kronologi, og leseren kan få inntrykk av at Jesus bare virket i noen måneder før han ble henrettet. På den annen side nevner Johannes-evangeliet flere påskefeiringer[28] som skal ha funnet sted i denne tiden. Avhengig av hvordan en vektlegger kildene, regner mange Jesu virke for å ha vart mellom ett og tre år. Virksomheten pågikk for det meste i Galilea, men Jesus reiste også til Judea og Jerusalem. De som skrev evangeliene var innbyrdes uenige om kronologien i hva Jesus foretok seg i denne perioden.[29] De har likevel med seg en god del av de samme fortellingene, men satt inn i forskjellige sammenhenger.
Jesu offentlige virksomhet kan ha begynt med at han lot seg døpe av døperen Johannes.[30] Etter dette skal han ha trukket seg en stund tilbake (da Jesu fristelser fant sted), før han begynte sin virksomhet. Han samlet tilhengere rundt seg, blant annet tolv disipler. Forfatterene av evangeliene var uenige om navnene på disiplene.
Forfatterne av evangeliene forteller at han helbredet syke. Helbredelsene av syke foregikk stort sett ved at han drev ut onde ånder som han mente de syke var besatt av. Når åndene var drevet ut, var de i følge evangeliene friske.[31]
Han trøstet fattige ved å vise til at Guds rike snart skulle komme.
Forfatterne av evangeliene forteller at Jesus skal ha utført flere mirakler eller undere. Det er ulike oppfatninger om det er en historisk kjerne i fortellingene.[32] Underne er:
Omvandlet vann til vin.[33] Teksten kan være hentet fra en beskrivelse av en fest for Dinonyses.[34]
Vekkingen av Lasarus etter at han hadde vært død i flere dager.[35] Siden det bare er Johannesevangeliet som omtaler hendelsen er kildegrunnlaget svakt. Johannesevangeliet er også det yngste av evangeliene.[36]
Stillet en storm.[37]
Gått på vannet.[38] Flere liknende historier om personer som gikk på vannet er kjent fra samtiden og kan være hentet derfra.[39]
Matet en stor folkemengde med svært lite mat.[40] Historien kan være hentet fra kongenes bok.[41]
Han rettet krasse angrep mot de rike, de lettvinte, de umoralske, de selvtilfredse og fariseerne. Samtidig angrep han den eksisterende religiøse og sosiale orden i det jødiske samfunnet blant annet om:[42] arbeid på sabbaten, vaske hendene før måltider, "øye for øye"-moralen, faste, at rike ikke kunne komme i himmelen, barnas plikt til å begrave foreldrene, samvære med skatteinnkrevere og prostituerte samt romernes rett til skattlegging.
Jesu død
«Begravelsen» av Simon Vouet, 1636-1638
Jesus ble pågrepet i Getsemane og forhørt av blant andre ypperstepresten, kong Herodes Antipas og landshøvdingen Pontius Pilatus. Han ble dømt til døden, og henrettet.[43]
Det eksakte årstallet for henrettelsen er ikke kjent, men forskere har foreslått årstall mellom 30 og 36.[44][45][46][47] Et flertall av moderne forskere lander på 7. april år 30.[48][49] En annen populært dato er fredag 3. april år 33.[50][51][52]
Slik det er beskrevet døde Jesus første påskedag den 14. nisan (abib) ifølge den jødiske kalenderen.[53] Det skjedde omkring klokken 15.[54]
Etter henrettelser var det vanlig at de drepte ble lagt i en grav dekket med sand.[55] Det var imidlertid vanlig å legge legemet til døde i rike familier i en hule, for så å samle sammen skjelettet av den avdøde ett år etter gravferden, i en liten steinkiste.[56] Det er derfor ulike oppfatninger om evangelistene beskrivelser av at Jesus ble lagt i en hule etter henrettelsen er rett.[57]
Jesu oppstandelse
Ifølge Matteus-, Lukas- og Johannesevangeliene sto Jesus opp fra de døde etter korsfestelsen. Opplysningene i evangeliene om hvem som skal ha sett Jesus og hvor han ble sett, er ikke samsvarende. Det er ulike oppfatninger om hva som er grunnen, og betydningen av forskjellene. Seieren over døden er ifølge kristendommen et avgjørende tegn på hans guddommelige natur.
Markusevangeliet slutter med at graven sies å være tom.[58] Det er ulike oppfatninger om hva som er grunnen til at forfatteren av det eldste testamentet i Bibelen ikke har skrevet om Jesu oppstandelse.[59]
Etter evangeliet til Basilides (som forkynte i perioden 117–138), ble Jesus ombyttet med Simon av Cyrene, som ble hengt i stedet for Jesus. Som kilde angir han apostelen Peter.[60]
De som skrev de gnostiske evangeliene mente at Jesus ikke hadde en legemlig oppstandelse. Døden var en frigjøring fra legemet, og en legemlig oppstandelse ville ha brakt Jesus inn i en uønsket kobling med legemet.
Læren
Se også: Kristendom
Question book-new.svg
Mangler kilder: Dette avsnittet trenger flere referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.
Kommentar: Seksjonen framstår som en fri, generell drøfting uten faglige perspektiv. Seksjonen bør tilføres relevante perspektiv fra faglitteratur på høgskolenivå.
Hva Jesus lærte fra seg er det i hovedtrekk enighet om. Samtidig er store deler av hans lære grunnlag for fortolkninger. Jesus brukte lignelser og paradokser for å forklare og understreke sitt budskap. Det sentrale emnet i hans forkynnelse synes å være Guds rike eller "himmelriket", og hvordan man kan bli frelst inn i dette riket. Hans lære, som enkelte mener blir oppsummert i Fadervår, forteller om en barmhjertig Gud. Andre legger vekt på den dømmende og straffende Gud, og gudsfrykten.
Noen anser tekstene i de fire evangeliene i det nye testamentet som åpenbaringer som skal forstås ordrett. Manglende samsvar mellom de ulike kildene tolkes da som at det er leseren som ikke har full innsikt. Andre ser på evangeliene og andre dokumenter som historiske kilder eller vitneutsagn, som skal behandles som andre kilder eller vitneutsagn i rettssak, der vitneutsagnene er skrevet ned lenge etter at læren ble forkynt, og av andre enn dem som hørte Jesus fortelle. De fleste kristne lager også bevisst eller ubevisst et hierarki av hvilke utsagn eller prinsipper som er viktigst gjerne med grunnlag i en tradisjon eller opplæring, og tolker de øvrige tekstene ut fra det.
Forfatterne av evangeliene har vektlagt ulike forhold når de har fortalt, med den følge at en får et beskjedent antall sammenfall dersom en krever at en må ha uavhengige vitneutsagn for å kunne slå fast hva Jesus egentlig sa. Når flere av utsagnene som mange anser som viktige bare forekommer i en kilde oppstår det en diskusjon om godheten av kilden. Samtidig gir ulike vinklinger fra forfattere med ulike bakgrunn, også muligheter til å få forstå hvordan flere lyttere kan ha oppfattet Jesus.
Flere apokryfe evangelier framhever at Jesus skal ha gitt en hemmelig lære (gnostisk) til særlige invidde personer. Av disse apokryfene er Tomasevangeliet er det mest kjente.
Var Jesus en historisk person?
«Veien til Golgata» av Domenico Zampieri
Debatten om Jesu eksistens er ikke ny. På slutten av 1800-tallet oppstod det i Nederland en teologisk bevegelse med et radikalt kritisk syn på Jesus. Ifølge representantene for denne bevegelsen er Jesus og apostlene ahistoriske konstruksjoner, og ingen av Paulus' brev er autentiske. Fremtredende representanter for det radikalt kritiske syn var: Abraham Dirk Loman (1823–1897), Willem Christiaan van Manen (1842–1905), Gerardus Johannes Petrus Josephus Bolland (1854–1922) og Gustaaf Adolf van den Bergh van Eysinga (1874–1957).[61] Franskmennene Constantin-François Volney (1757–1820) og Charles François Dupuis (1742–1809) er to eksempler på at lignende teorier hadde sine talsmenn også i opplysningstiden.[62]
På midten av 1800-tallet argumenterte Bruno Bauer (1809–1882), en hegelianer, for at den egentlige grunnleggeren av kristendommen ikke var en historisk Jesus-skikkelse, men den jødiske filosofen Filon av Alexandria (20 f.Kr.-50 e.Kr.).[63] Sammen med Bruno Bauer og Albert Kalthoff, er Arthur Drews (1865–1935) representant for en retning som betvilte den historiske Jesus Kristus (kalt Jesus-myten).
Teorien om at Jesus ikke er en historisk person hadde få tilhengere på 1900-tallet, men opplever i dag en renessanse, som sannsynligvis ble initiert av George Albert Wells (født 1926). Wells sørget for diskusjon og uenighet med bøkene The Jesus Legend (1996) og The Jesus Myth (1998), men han utelukket aldri at noen av fortellingene om Jesus kunne være basert på historiske hendelser. Det gjør derimot den tyske teologen Hermann Detering (født 1953)[64] og to amerikanske professorer i teologi: Darrell J. Doughty[65] og Robert M. Price (født 1954).[66] Ifølge Price må bevisbyrden plasseres hos forsvarerne (ikke motstanderne) av det tradisjonelle synet på Jesus som historisk person; her skiller han seg klart ut fra flertallet av vår tids teologer. Earl Doherty argumenterer for at Paulus ikke forholder seg til Jesus som historisk person, siden Paulus aldri refererer til biografiske detaljer om Jesus.[67] Timothy Freke og Peter Gandy står for et lignende syn.[68]
Andre syn på Jesus Kristus
Mohammad, islams største profet, framstilt i et persisk manuskript fra middelalderen som den som leder de tidligere profetene Jesus, Abraham, Moses og andre hellige personer (til høyre). Ifølge Koranen var Isa (arabisk for Jesus) en av Guds mest elskede profeter sendt spesielt for å veilede Israels barn.[trenger referanse] Legg merke til hvordan gloriene er formet som ildtunger.
Jehovas vitner og andre tilhengere av antitrinitarisme ser Jesus som Guds sønn, men ikke som en del av noen treenig guddom.
Sunni- og sjiamuslimer tror ikke at Jesus ble korsfestet, men at han ble tatt opp til himmelen av Gud og vil bli sendt av Gud for å bringe fred og orden i verden. Muslimer har Isa (arabisk for Jesus) som en av de 25 islamske profeter. Ifølge Koranen var Jesus sendt spesielt for å veilede Israels barn.[trenger referanse]
Qadianibevegelsen mener at Jesus ble korsfestet, men at han ikke døde. Senere ble han tatt ned og ble holdt i skjul for å ikke bli angrepet, og reiste til India for å forkynne de ti stammene fra Israel.
I noen nyere synkretistiske bevegelser fortelles det at Jesus i sitt tidlige liv var i India og studerte hinduistiske og buddhistiske skrifter.[69] At kristne kilder sier lite om Jesus før han var omkring tretti år tas til inntekt for dette.
Andre religioner hvor Jesus har en sentral plass er bahá'í, mandeanisme, manikeisme, mormonerne og en del retninger av New age.
Jødedommen, samaritanene, Scientologikirken, hinduismen og buddismen tillegger vanligvis ikke Jesus noen betydning.
Ateister vil vanligvis klassifisere Jesus som filosof eller religionsstifter. I Norge er det særlig Andreas Edwien som har gått langt i sin kritikk av Jesu lære og troen på oppstandelsen.
Klargjøringer
^ I 2011 skrev Bart Ehrman: "He certainly existed, as virtually every competent scholar of antiquity, Christian or non-Christian, agrees". [1] Richard A. Burridge skriver: "There are those who argue that Jesus is a figment of the Church's imagination, that there never was a Jesus at all. I have to say that I do not know any respectable critical scholar who says that any more". [2] Robert M. Price mener at Jesus ikke eksitsterte, men er enig i at dette synet er i strid med flertallet. [3] Teologen James Dunn kaller teoriene om Jesu ikke-eksistens for "en fullstendig død tese" [4] Forfatter Michael Grantskrev i 1977: "In recent years, 'no serious scholar has ventured to postulate the non historicity of Jesus' or at any rate very few, and they have not succeeded in disposing of the much stronger, indeed very abundant, evidence to the contrary". [5] Robert E. Van Voorst hevder at bibelforskere og klassiske historikere anser teoriene om Jesu ikke-eksistens som effektivt tilbakevist. sfn
Referanser
^ Ehrman, Bart (2011). Forged: writing in the name of God – Why the Bible's Authors Are Not Who We Think They Are. HarperCollins. s. 285. ISBN 978-0-06-207863-6.
^ Burridge, Richard A.; Gould, Graham (2004). Jesus Now and Then. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 34. ISBN 978-0-8028-0977-3.
^ Price, Robert M. (2009). «Jesus at the Vanishing Point». I Beilby, James K.; Eddy. The Historical Jesus: Five Views. InterVarsity. s. 55, 61. ISBN 978-0-8308-7853-6. .}}
^ Sykes, Stephen W. (2007). «Paul's understanding of the death of Jesus». Sacrifice and Redemption. Cambridge University Press. s. 35–36. ISBN 978-0-521-04460-8.
^ Grant, Michael (1977). Jesus: An Historian's Review of the Gospels. Scribner's. s. 200. ISBN 978-0-684-14889-2.
^ Se evangeliet etter Johannes 3,16-17 i Det Nye Testamentet i Bibelen eller for eksempel den Den athanasianske trosbekjennelse.
^ Joh. 4.25
85.165.29.86
|
|
|
2781:
|
|
Navn:
|
Jesus jentene
|
|
Dato:
|
30.01.2016 - 23:01
|
|
Bosted:
|
Hele Norge
|
|
Melding:
|
Halleluja - flere og flere blir frelst i Norge!!!!
I dag ble 7 personer kristne på vårt møte. De forlot sine syndige og skitne liv til fordel for kirkesamfunnet.
Halleluja - Norge blir frelst!!!!!!!!
Lenge leve KRISTENDOMMEN!!!!!!!!!!!!!
De viktigste kildene til Jesus og hans liv er de religiøse tekstene i Det nye testamente, selv om det også eksisterer andre historiske tekster som i ettertid skildrer Jesus. Paulusbrevene er de eldste religiøse tekstene, skrevet fra ca. år 50, og ble sendt rundt til de forskjellige menighetene som oppmuntring og for å veilede. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90. Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Apostlenes gjerninger er skrevet omkring år 80-130 og Johannes åpenbaring ca. år 90-95. Enkelte mener at Tomasevangeliet er eldre enn Markusevangeliet, mens andre mener det er fra 100-tallet. Det finnes også omlag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus, skrevet fra omkring år 80 til 250.[8][9]
Evangeliene etter Lukas og Matteus er bygget på Markusevangeliet og muligens den såkalte Q-kilden, og flere mener derfor at de ikke kan ses på som uavhengige kilder. Q-kilden var trolig en samling med ord og fortellinger fra Jesus, uten at de var satt inn i en kronologisk sammenheng. Det er ikke funnet noen fragmenter av Q-kilden, så den er for øyeblikket kun en teori. Forfatterne av evangeliene etter Lukas og Matteus har da trolig tatt utgangspunkt i det de mente var viktig i Markusevangeliet og Q-kilden, og tilpasset og fordelt stoffet der de mente de hørte hjemme kronologisk eller passet best i det budskapet de ville gi.
Det er ulike oppfatninger av om Johannesevangeliet formidler historiske opplysninger, eller om det kun er et skrevet for å fremme forfatterens egne teologiske synspunkter.[10]
Hva som kan ha historisk belegg og hva som er senere diktning er omdiskutert. Flere av skriftene har tilknytning til menigheter i de første århundrene, der tilhengerne av gnostisismen har produsert de fleste kjente skriftene. De fleste skriftene som omtaler Jesus, er trolig preget av forfatternes teologiske syn, og vektlegger mindre historisk nøyaktighet.
Den eldste bevarte avskriften av Det nye testamentet er trolig Codex Sinaiticus fra om lag år 333-350. Flere av bøkene i Det nye testamentet er derimot kjent i eldre avskrifter. Antall avskrifter av Det nye testamentet overgår andre samtidige historiske kilder, og det eksisterer 5600 avskrifter skrevet over mange hundre år.[11] Noen er nøyaktige avskrifter, mens i andre har avskriverne justert forelegget. I noen tilfeller er avskriftene justert i ettertid.
Romerske og jødiske kilder
«Jesus i Kapernaum» av Rodolpho Amoêdo
Den romerske historikeren Suetonius nevner at det under keiser Claudius var uro der jøder i Roma lagte tumulter ved undersøkelsene av en «Chresto».[12] Dette er blitt tolket som henvisningen til en kristenforfølgelse eller jødeforfølgelse, avhengig om det er Kristus han egentlig viser til eller ikke. Hendelsen er ikke datert, men var trolig etter år 43 da Marcus Julius Agrippa den yngre forlot Roma. Dersom det er Kristus som er omtalt er det trolig fra før år 51, da Paulus ankom Roma. Dersom det ikke er Kristus, kan det være senere. Noen mener år 49 er det mest sannsynlige, men det er usikkert og bygd på antakelser.
Den romerske historikeren Tacitus skriver rundt år 115 at en Kristus ble henrettet av Pontius Pilatus, prokurator i Judea.[13] Pontius Pilatus var prokurator mellom år 26 og 36. Om utsagnene hos Tacitus er ekte eller ikke er grunnlag for diskusjon (se Tacitus om Jesus Kristus). Blant de som mener at teksten er ekte er det også uenighet om Tacitus skrev ned det han visste var sikre historiske hendelser, eller bare gjenga det som var et populært kristent sagn som forfatteren antok var et historisk faktum.[14]
Plinius den yngre, romersk guvernør i Lilleasia, skriver ca. år 112 et brev til keiser Trajan for å spørre hva han skal gjøre med de kristne som synger lovsanger «til Kristus som til en gud».[15]
Man finner også Kristus nevnt hos Josefus, en jødisk historiker født ca. år 33, som i år 93 gav ut en jødisk verdenshistorie, som av mange har blitt brukt som vitne om Jesu oppstandelse. Gjennom en tekst som kalles «testimonium flavianium» forteller han om henrettelsen av Jesus. Det har vært diskutert om dette ble tilføyet eller redigert inn senere omkring år 400, etter alt å dømme av Biskop Eusebius av Cæsareasom en av mange teksttilpasninger som er gjort gjennom den tidlige kirkehistorien. Josephus omtaler forøvrig også steiningen av Jakob, «bror av Jesus, han de kaller Kristus». Noen mener at denne siste teksten er ekte, mens andre mener at den er et senere tillegg – se artikkelen Josefus om Jesus.
Tilstedeværelsen av uavhengige kilder er viktige i diskusjonene om Jesus som historisk person.
Jesus i tiden før sin offentlige virksomhet
Familie
«Sankt Josef og Kristusbarnet» av Guido Reni
De kildene vi har er samstemte om at Maria var mor til Jesus.
Markusevangeliet forteller ikke noe om hvem som var faren. Johannesevangeliet[16] skriver at Jesus er "Josefs sønn".
Matteus- og Lukasevangeliene gir et annet bilde, og at Maria skal ha blitt gravid ved Den hellige ånd.[17] Josef, Marias mann, var i så fall ikke biologisk far til Jesus. Josef og Maria tilhørte Juda stamme og var etterkommere av kong David (se egen artikkel om Jesu slektsregister). Etter en profeti gjengitt i det gamle testamentet[trenger referanse] skulle Messias være av Davids stamme. Tilknytning til stamme ble bare regnet gjennom mannsleddene, så om Jesus skulle være av Davids stamme var det ikke tilstrekkelig at mora var det. Videre skriver forfatteren av Matteusevangeliet at han ble regnet som Josefs sønn[18], og tilsvarende forteller forfatteren av Lukasevangeliet[19] at Jesus ble holdt for å være sønn av Josef.
I ikke-kristne kilder fra 100- og 200-tallet omtales Jesu fars navn å være Pantera. Navnet Pantera er kjent fra Tyskland, så det har vært spekulert i om hans far var en romersk soldat.[20][21]
Jakob, Joses eller Josef, Judas og Simon omtales som Jesu brødre.[22] De er trolig listet etter alder. Han hadde også søstre, men de er ikke navngitt. Om dette skal forstås som biologiske søsken med Maria som mor og Josef som far er omdiskutert, idet katolikker og ortodokse i alminnelighet holder frem tanken om Marias vedvarende jomfruelighet, mens protestanter som regel ikke gjør det (se egen artikkel Jesu brødre og søstre).
Jesus kan ha vært i slekt med Johannes Døperen, og apostlene Jakob og Johannes. De nøyaktige slektskapsforholdene er ikke kjent.
Fødselen
Forfatterne av Markus- og Johannesevangeliene forteller ikke hvor de mente Jesus ble født. Forfatterne av Matteus- og Lukasevangeliene mente at Jesus ble født i Betlehem[23] i Judea. Men fødestedet er omdiskutert, og flere viser til Nasaret som Jesu fødested. Fødestedet kan ha blitt plasserte i Betlehem for å samsvare med et profeti av Mika fra Moresjet[24] om en framtidig hersker over Israel.
Når fødselen fant sted er også omdiskutert. Om en kobler opplysningene i evangeliene med andre opplysninger, kan han ha blitt født mellom fire og seks år før vår tidsregning («før Kristus») – se artikkelen Tidspunktet for Jesu Kristi fødsel.
Vi vet ikke når på året Jesus ble født.
Tidlig liv
«Jesu dåp», 1630–35, maleri av Francesco Albani (1578–1660) i Kunstmuseet i Lyon
Josef arbeidet som tømmermann, og Jesus har trolig fått opplæring som tømmermann.[25]
Familien fulgte de jødiske tradisjonene, og kan da ha besøkt Jerusalem hver påske.
Vi vet lite om Jesus før hans offentlige virksomhet, men noen skrifter har opplysninger om hans oppvekst.[26] Det er ulikt syn på om disse fortellingene kan betraktes som historiske.
Hovedberetningen om Jesus begynner når han er omkring tretti år. Dette var alderen da en person i Israel på den tiden ble regnet for myndig.[trenger referanse] Det har vært gjettet på at det kan være grunnen til at det sies lite om hans tidlige liv.
Jesus var fortrolig med jødiske skrifter skrevet på hebraisk og talte det lokale språket arameisk. Vi vet ikke om Jesus kunne skrive, og ingen tekster fra ham er bevart. I byen Edessa var det likevel et brev som skulle være skrevet av Jesus selv, og som ble oppbevart i byens arkiv. Byen hadde derfor lenge en høy status innen kristendommen, som den «velsignede byen».[27] Det er ulike oppfatninger om det var ekte.
Jesu offentlige virksomhet
«Kristus og den rike unge mannen» av Heinrich Hofmann, 1889
«Helbredelsen av den lamme ved bassenget fra Betsaida» av Bartolomé Esteban Murillo, 1670
Matteus-, Markus-, Lukasevangeliene har en vag kronologi, og leseren kan få inntrykk av at Jesus bare virket i noen måneder før han ble henrettet. På den annen side nevner Johannes-evangeliet flere påskefeiringer[28] som skal ha funnet sted i denne tiden. Avhengig av hvordan en vektlegger kildene, regner mange Jesu virke for å ha vart mellom ett og tre år. Virksomheten pågikk for det meste i Galilea, men Jesus reiste også til Judea og Jerusalem. De som skrev evangeliene var innbyrdes uenige om kronologien i hva Jesus foretok seg i denne perioden.[29] De har likevel med seg en god del av de samme fortellingene, men satt inn i forskjellige sammenhenger.
Jesu offentlige virksomhet kan ha begynt med at han lot seg døpe av døperen Johannes.[30] Etter dette skal han ha trukket seg en stund tilbake (da Jesu fristelser fant sted), før han begynte sin virksomhet. Han samlet tilhengere rundt seg, blant annet tolv disipler. Forfatterene av evangeliene var uenige om navnene på disiplene.
Forfatterne av evangeliene forteller at han helbredet syke. Helbredelsene av syke foregikk stort sett ved at han drev ut onde ånder som han mente de syke var besatt av. Når åndene var drevet ut, var de i følge evangeliene friske.[31]
Han trøstet fattige ved å vise til at Guds rike snart skulle komme.
Forfatterne av evangeliene forteller at Jesus skal ha utført flere mirakler eller undere. Det er ulike oppfatninger om det er en historisk kjerne i fortellingene.[32] Underne er:
Omvandlet vann til vin.[33] Teksten kan være hentet fra en beskrivelse av en fest for Dinonyses.[34]
Vekkingen av Lasarus etter at han hadde vært død i flere dager.[35] Siden det bare er Johannesevangeliet som omtaler hendelsen er kildegrunnlaget svakt. Johannesevangeliet er også det yngste av evangeliene.[36]
Stillet en storm.[37]
Gått på vannet.[38] Flere liknende historier om personer som gikk på vannet er kjent fra samtiden og kan være hentet derfra.[39]
Matet en stor folkemengde med svært lite mat.[40] Historien kan være hentet fra kongenes bok.[41]
Han rettet krasse angrep mot de rike, de lettvinte, de umoralske, de selvtilfredse og fariseerne. Samtidig angrep han den eksisterende religiøse og sosiale orden i det jødiske samfunnet blant annet om:[42] arbeid på sabbaten, vaske hendene før måltider, "øye for øye"-moralen, faste, at rike ikke kunne komme i himmelen, barnas plikt til å begrave foreldrene, samvære med skatteinnkrevere og prostituerte samt romernes rett til skattlegging.
Jesu død
«Begravelsen» av Simon Vouet, 1636-1638
Jesus ble pågrepet i Getsemane og forhørt av blant andre ypperstepresten, kong Herodes Antipas og landshøvdingen Pontius Pilatus. Han ble dømt til døden, og henrettet.[43]
Det eksakte årstallet for henrettelsen er ikke kjent, men forskere har foreslått årstall mellom 30 og 36.[44][45][46][47] Et flertall av moderne forskere lander på 7. april år 30.[48][49] En annen populært dato er fredag 3. april år 33.[50][51][52]
Slik det er beskrevet døde Jesus første påskedag den 14. nisan (abib) ifølge den jødiske kalenderen.[53] Det skjedde omkring klokken 15.[54]
Etter henrettelser var det vanlig at de drepte ble lagt i en grav dekket med sand.[55] Det var imidlertid vanlig å legge legemet til døde i rike familier i en hule, for så å samle sammen skjelettet av den avdøde ett år etter gravferden, i en liten steinkiste.[56] Det er derfor ulike oppfatninger om evangelistene beskrivelser av at Jesus ble lagt i en hule etter henrettelsen er rett.[57]
Jesu oppstandelse
Ifølge Matteus-, Lukas- og Johannesevangeliene sto Jesus opp fra de døde etter korsfestelsen. Opplysningene i evangeliene om hvem som skal ha sett Jesus og hvor han ble sett, er ikke samsvarende. Det er ulike oppfatninger om hva som er grunnen, og betydningen av forskjellene. Seieren over døden er ifølge kristendommen et avgjørende tegn på hans guddommelige natur.
Markusevangeliet slutter med at graven sies å være tom.[58] Det er ulike oppfatninger om hva som er grunnen til at forfatteren av det eldste testamentet i Bibelen ikke har skrevet om Jesu oppstandelse.[59]
Etter evangeliet til Basilides (som forkynte i perioden 117–138), ble Jesus ombyttet med Simon av Cyrene, som ble hengt i stedet for Jesus. Som kilde angir han apostelen Peter.[60]
De som skrev de gnostiske evangeliene mente at Jesus ikke hadde en legemlig oppstandelse. Døden var en frigjøring fra legemet, og en legemlig oppstandelse ville ha brakt Jesus inn i en uønsket kobling med legemet.
Læren
Se også: Kristendom
Question book-new.svg
Mangler kilder: Dette avsnittet trenger flere referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.
Kommentar: Seksjonen framstår som en fri, generell drøfting uten faglige perspektiv. Seksjonen bør tilføres relevante perspektiv fra faglitteratur på høgskolenivå.
Hva Jesus lærte fra seg er det i hovedtrekk enighet om. Samtidig er store deler av hans lære grunnlag for fortolkninger. Jesus brukte lignelser og paradokser for å forklare og understreke sitt budskap. Det sentrale emnet i hans forkynnelse synes å være Guds rike eller "himmelriket", og hvordan man kan bli frelst inn i dette riket. Hans lære, som enkelte mener blir oppsummert i Fadervår, forteller om en barmhjertig Gud. Andre legger vekt på den dømmende og straffende Gud, og gudsfrykten.
Noen anser tekstene i de fire evangeliene i det nye testamentet som åpenbaringer som skal forstås ordrett. Manglende samsvar mellom de ulike kildene tolkes da som at det er leseren som ikke har full innsikt. Andre ser på evangeliene og andre dokumenter som historiske kilder eller vitneutsagn, som skal behandles som andre kilder eller vitneutsagn i rettssak, der vitneutsagnene er skrevet ned lenge etter at læren ble forkynt, og av andre enn dem som hørte Jesus fortelle. De fleste kristne lager også bevisst eller ubevisst et hierarki av hvilke utsagn eller prinsipper som er viktigst gjerne med grunnlag i en tradisjon eller opplæring, og tolker de øvrige tekstene ut fra det.
Forfatterne av evangeliene har vektlagt ulike forhold når de har fortalt, med den følge at en får et beskjedent antall sammenfall dersom en krever at en må ha uavhengige vitneutsagn for å kunne slå fast hva Jesus egentlig sa. Når flere av utsagnene som mange anser som viktige bare forekommer i en kilde oppstår det en diskusjon om godheten av kilden. Samtidig gir ulike vinklinger fra forfattere med ulike bakgrunn, også muligheter til å få forstå hvordan flere lyttere kan ha oppfattet Jesus.
Flere apokryfe evangelier framhever at Jesus skal ha gitt en hemmelig lære (gnostisk) til særlige invidde personer. Av disse apokryfene er Tomasevangeliet er det mest kjente.
Var Jesus en historisk person?
«Veien til Golgata» av Domenico Zampieri
Debatten om Jesu eksistens er ikke ny. På slutten av 1800-tallet oppstod det i Nederland en teologisk bevegelse med et radikalt kritisk syn på Jesus. Ifølge representantene for denne bevegelsen er Jesus og apostlene ahistoriske konstruksjoner, og ingen av Paulus' brev er autentiske. Fremtredende representanter for det radikalt kritiske syn var: Abraham Dirk Loman (1823–1897), Willem Christiaan van Manen (1842–1905), Gerardus Johannes Petrus Josephus Bolland (1854–1922) og Gustaaf Adolf van den Bergh van Eysinga (1874–1957).[61] Franskmennene Constantin-François Volney (1757–1820) og Charles François Dupuis (1742–1809) er to eksempler på at lignende teorier hadde sine talsmenn også i opplysningstiden.[62]
På midten av 1800-tallet argumenterte Bruno Bauer (1809–1882), en hegelianer, for at den egentlige grunnleggeren av kristendommen ikke var en historisk Jesus-skikkelse, men den jødiske filosofen Filon av Alexandria (20 f.Kr.-50 e.Kr.).[63] Sammen med Bruno Bauer og Albert Kalthoff, er Arthur Drews (1865–1935) representant for en retning som betvilte den historiske Jesus Kristus (kalt Jesus-myten).
Teorien om at Jesus ikke er en historisk person hadde få tilhengere på 1900-tallet, men opplever i dag en renessanse, som sannsynligvis ble initiert av George Albert Wells (født 1926). Wells sørget for diskusjon og uenighet med bøkene The Jesus Legend (1996) og The Jesus Myth (1998), men han utelukket aldri at noen av fortellingene om Jesus kunne være basert på historiske hendelser. Det gjør derimot den tyske teologen Hermann Detering (født 1953)[64] og to amerikanske professorer i teologi: Darrell J. Doughty[65] og Robert M. Price (født 1954).[66] Ifølge Price må bevisbyrden plasseres hos forsvarerne (ikke motstanderne) av det tradisjonelle synet på Jesus som historisk person; her skiller han seg klart ut fra flertallet av vår tids teologer. Earl Doherty argumenterer for at Paulus ikke forholder seg til Jesus som historisk person, siden Paulus aldri refererer til biografiske detaljer om Jesus.[67] Timothy Freke og Peter Gandy står for et lignende syn.[68]
Andre syn på Jesus Kristus
Mohammad, islams største profet, framstilt i et persisk manuskript fra middelalderen som den som leder de tidligere profetene Jesus, Abraham, Moses og andre hellige personer (til høyre). Ifølge Koranen var Isa (arabisk for Jesus) en av Guds mest elskede profeter sendt spesielt for å veilede Israels barn.[trenger referanse] Legg merke til hvordan gloriene er formet som ildtunger.
Jehovas vitner og andre tilhengere av antitrinitarisme ser Jesus som Guds sønn, men ikke som en del av noen treenig guddom.
Sunni- og sjiamuslimer tror ikke at Jesus ble korsfestet, men at han ble tatt opp til himmelen av Gud og vil bli sendt av Gud for å bringe fred og orden i verden. Muslimer har Isa (arabisk for Jesus) som en av de 25 islamske profeter. Ifølge Koranen var Jesus sendt spesielt for å veilede Israels barn.[trenger referanse]
Qadianibevegelsen mener at Jesus ble korsfestet, men at han ikke døde. Senere ble han tatt ned og ble holdt i skjul for å ikke bli angrepet, og reiste til India for å forkynne de ti stammene fra Israel.
I noen nyere synkretistiske bevegelser fortelles det at Jesus i sitt tidlige liv var i India og studerte hinduistiske og buddhistiske skrifter.[69] At kristne kilder sier lite om Jesus før han var omkring tretti år tas til inntekt for dette.
Andre religioner hvor Jesus har en sentral plass er bahá'í, mandeanisme, manikeisme, mormonerne og en del retninger av New age.
Jødedommen, samaritanene, Scientologikirken, hinduismen og buddismen tillegger vanligvis ikke Jesus noen betydning.
Ateister vil vanligvis klassifisere Jesus som filosof eller religionsstifter. I Norge er det særlig Andreas Edwien som har gått langt i sin kritikk av Jesu lære og troen på oppstandelsen.
Klargjøringer
^ I 2011 skrev Bart Ehrman: "He certainly existed, as virtually every competent scholar of antiquity, Christian or non-Christian, agrees". [1] Richard A. Burridge skriver: "There are those who argue that Jesus is a figment of the Church's imagination, that there never was a Jesus at all. I have to say that I do not know any respectable critical scholar who says that any more". [2] Robert M. Price mener at Jesus ikke eksitsterte, men er enig i at dette synet er i strid med flertallet. [3] Teologen James Dunn kaller teoriene om Jesu ikke-eksistens for "en fullstendig død tese" [4] Forfatter Michael Grantskrev i 1977: "In recent years, 'no serious scholar has ventured to postulate the non historicity of Jesus' or at any rate very few, and they have not succeeded in disposing of the much stronger, indeed very abundant, evidence to the contrary". [5] Robert E. Van Voorst hevder at bibelforskere og klassiske historikere anser teoriene om Jesu ikke-eksistens som effektivt tilbakevist. sfn
Referanser
^ Ehrman, Bart (2011). Forged: writing in the name of God – Why the Bible's Authors Are Not Who We Think They Are. HarperCollins. s. 285. ISBN 978-0-06-207863-6.
^ Burridge, Richard A.; Gould, Graham (2004). Jesus Now and Then. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 34. ISBN 978-0-8028-0977-3.
^ Price, Robert M. (2009). «Jesus at the Vanishing Point». I Beilby, James K.; Eddy. The Historical Jesus: Five Views. InterVarsity. s. 55, 61. ISBN 978-0-8308-7853-6. .}}
^ Sykes, Stephen W. (2007). «Paul's understanding of the death of Jesus». Sacrifice and Redemption. Cambridge University Press. s. 35–36. ISBN 978-0-521-04460-8.
^ Grant, Michael (1977). Jesus: An Historian's Review of the Gospels. Scribner's. s. 200. ISBN 978-0-684-14889-2.
^ Se evangeliet etter Johannes 3,16-17 i Det Nye Testamentet i Bibelen eller for eksempel den Den athanasianske trosbekjennelse.
^ Joh. 4.25
85.165.29.86
|
|
|
2780:
|
|
Navn:
|
De kristne samfunnsborgere
|
|
Dato:
|
30.01.2016 - 22:59
|
|
Melding:
|
De viktigste kildene til Jesus og hans liv er de religiøse tekstene i Det nye testamente, selv om det også eksisterer andre historiske tekster som i ettertid skildrer Jesus. Paulusbrevene er de eldste religiøse tekstene, skrevet fra ca. år 50, og ble sendt rundt til de forskjellige menighetene som oppmuntring og for å veilede. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90. Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Apostlenes gjerninger er skrevet omkring år 80-130 og Johannes åpenbaring ca. år 90-95. Enkelte mener at Tomasevangeliet er eldre enn Markusevangeliet, mens andre mener det er fra 100-tallet. Det finnes også omlag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus, skrevet fra omkring år 80 til 250.[8][9]
Evangeliene etter Lukas og Matteus er bygget på Markusevangeliet og muligens den såkalte Q-kilden, og flere mener derfor at de ikke kan ses på som uavhengige kilder. Q-kilden var trolig en samling med ord og fortellinger fra Jesus, uten at de var satt inn i en kronologisk sammenheng. Det er ikke funnet noen fragmenter av Q-kilden, så den er for øyeblikket kun en teori. Forfatterne av evangeliene etter Lukas og Matteus har da trolig tatt utgangspunkt i det de mente var viktig i Markusevangeliet og Q-kilden, og tilpasset og fordelt stoffet der de mente de hørte hjemme kronologisk eller passet best i det budskapet de ville gi.
Det er ulike oppfatninger av om Johannesevangeliet formidler historiske opplysninger, eller om det kun er et skrevet for å fremme forfatterens egne teologiske synspunkter.[10]
Hva som kan ha historisk belegg og hva som er senere diktning er omdiskutert. Flere av skriftene har tilknytning til menigheter i de første århundrene, der tilhengerne av gnostisismen har produsert de fleste kjente skriftene. De fleste skriftene som omtaler Jesus, er trolig preget av forfatternes teologiske syn, og vektlegger mindre historisk nøyaktighet.
Den eldste bevarte avskriften av Det nye testamentet er trolig Codex Sinaiticus fra om lag år 333-350. Flere av bøkene i Det nye testamentet er derimot kjent i eldre avskrifter. Antall avskrifter av Det nye testamentet overgår andre samtidige historiske kilder, og det eksisterer 5600 avskrifter skrevet over mange hundre år.[11] Noen er nøyaktige avskrifter, mens i andre har avskriverne justert forelegget. I noen tilfeller er avskriftene justert i ettertid.
Romerske og jødiske kilder
«Jesus i Kapernaum» av Rodolpho Amoêdo
Den romerske historikeren Suetonius nevner at det under keiser Claudius var uro der jøder i Roma lagte tumulter ved undersøkelsene av en «Chresto».[12] Dette er blitt tolket som henvisningen til en kristenforfølgelse eller jødeforfølgelse, avhengig om det er Kristus han egentlig viser til eller ikke. Hendelsen er ikke datert, men var trolig etter år 43 da Marcus Julius Agrippa den yngre forlot Roma. Dersom det er Kristus som er omtalt er det trolig fra før år 51, da Paulus ankom Roma. Dersom det ikke er Kristus, kan det være senere. Noen mener år 49 er det mest sannsynlige, men det er usikkert og bygd på antakelser.
Den romerske historikeren Tacitus skriver rundt år 115 at en Kristus ble henrettet av Pontius Pilatus, prokurator i Judea.[13] Pontius Pilatus var prokurator mellom år 26 og 36. Om utsagnene hos Tacitus er ekte eller ikke er grunnlag for diskusjon (se Tacitus om Jesus Kristus). Blant de som mener at teksten er ekte er det også uenighet om Tacitus skrev ned det han visste var sikre historiske hendelser, eller bare gjenga det som var et populært kristent sagn som forfatteren antok var et historisk faktum.[14]
Plinius den yngre, romersk guvernør i Lilleasia, skriver ca. år 112 et brev til keiser Trajan for å spørre hva han skal gjøre med de kristne som synger lovsanger «til Kristus som til en gud».[15]
Man finner også Kristus nevnt hos Josefus, en jødisk historiker født ca. år 33, som i år 93 gav ut en jødisk verdenshistorie, som av mange har blitt brukt som vitne om Jesu oppstandelse. Gjennom en tekst som kalles «testimonium flavianium» forteller han om henrettelsen av Jesus. Det har vært diskutert om dette ble tilføyet eller redigert inn senere omkring år 400, etter alt å dømme av Biskop Eusebius av Cæsareasom en av mange teksttilpasninger som er gjort gjennom den tidlige kirkehistorien. Josephus omtaler forøvrig også steiningen av Jakob, «bror av Jesus, han de kaller Kristus». Noen mener at denne siste teksten er ekte, mens andre mener at den er et senere tillegg – se artikkelen Josefus om Jesus.
Tilstedeværelsen av uavhengige kilder er viktige i diskusjonene om Jesus som historisk person.
Jesus i tiden før sin offentlige virksomhet
Familie
«Sankt Josef og Kristusbarnet» av Guido Reni
De kildene vi har er samstemte om at Maria var mor til Jesus.
Markusevangeliet forteller ikke noe om hvem som var faren. Johannesevangeliet[16] skriver at Jesus er "Josefs sønn".
Matteus- og Lukasevangeliene gir et annet bilde, og at Maria skal ha blitt gravid ved Den hellige ånd.[17] Josef, Marias mann, var i så fall ikke biologisk far til Jesus. Josef og Maria tilhørte Juda stamme og var etterkommere av kong David (se egen artikkel om Jesu slektsregister). Etter en profeti gjengitt i det gamle testamentet[trenger referanse] skulle Messias være av Davids stamme. Tilknytning til stamme ble bare regnet gjennom mannsleddene, så om Jesus skulle være av Davids stamme var det ikke tilstrekkelig at mora var det. Videre skriver forfatteren av Matteusevangeliet at han ble regnet som Josefs sønn[18], og tilsvarende forteller forfatteren av Lukasevangeliet[19] at Jesus ble holdt for å være sønn av Josef.
I ikke-kristne kilder fra 100- og 200-tallet omtales Jesu fars navn å være Pantera. Navnet Pantera er kjent fra Tyskland, så det har vært spekulert i om hans far var en romersk soldat.[20][21]
Jakob, Joses eller Josef, Judas og Simon omtales som Jesu brødre.[22] De er trolig listet etter alder. Han hadde også søstre, men de er ikke navngitt. Om dette skal forstås som biologiske søsken med Maria som mor og Josef som far er omdiskutert, idet katolikker og ortodokse i alminnelighet holder frem tanken om Marias vedvarende jomfruelighet, mens protestanter som regel ikke gjør det (se egen artikkel Jesu brødre og søstre).
Jesus kan ha vært i slekt med Johannes Døperen, og apostlene Jakob og Johannes. De nøyaktige slektskapsforholdene er ikke kjent.
Fødselen
Forfatterne av Markus- og Johannesevangeliene forteller ikke hvor de mente Jesus ble født. Forfatterne av Matteus- og Lukasevangeliene mente at Jesus ble født i Betlehem[23] i Judea. Men fødestedet er omdiskutert, og flere viser til Nasaret som Jesu fødested. Fødestedet kan ha blitt plasserte i Betlehem for å samsvare med et profeti av Mika fra Moresjet[24] om en framtidig hersker over Israel.
Når fødselen fant sted er også omdiskutert. Om en kobler opplysningene i evangeliene med andre opplysninger, kan han ha blitt født mellom fire og seks år før vår tidsregning («før Kristus») – se artikkelen Tidspunktet for Jesu Kristi fødsel.
Vi vet ikke når på året Jesus ble født.
Tidlig liv
«Jesu dåp», 1630–35, maleri av Francesco Albani (1578–1660) i Kunstmuseet i Lyon
Josef arbeidet som tømmermann, og Jesus har trolig fått opplæring som tømmermann.[25]
Familien fulgte de jødiske tradisjonene, og kan da ha besøkt Jerusalem hver påske.
Vi vet lite om Jesus før hans offentlige virksomhet, men noen skrifter har opplysninger om hans oppvekst.[26] Det er ulikt syn på om disse fortellingene kan betraktes som historiske.
Hovedberetningen om Jesus begynner når han er omkring tretti år. Dette var alderen da en person i Israel på den tiden ble regnet for myndig.[trenger referanse] Det har vært gjettet på at det kan være grunnen til at det sies lite om hans tidlige liv.
Jesus var fortrolig med jødiske skrifter skrevet på hebraisk og talte det lokale språket arameisk. Vi vet ikke om Jesus kunne skrive, og ingen tekster fra ham er bevart. I byen Edessa var det likevel et brev som skulle være skrevet av Jesus selv, og som ble oppbevart i byens arkiv. Byen hadde derfor lenge en høy status innen kristendommen, som den «velsignede byen».[27] Det er ulike oppfatninger om det var ekte.
Jesu offentlige virksomhet
«Kristus og den rike unge mannen» av Heinrich Hofmann, 1889
«Helbredelsen av den lamme ved bassenget fra Betsaida» av Bartolomé Esteban Murillo, 1670
Matteus-, Markus-, Lukasevangeliene har en vag kronologi, og leseren kan få inntrykk av at Jesus bare virket i noen måneder før han ble henrettet. På den annen side nevner Johannes-evangeliet flere påskefeiringer[28] som skal ha funnet sted i denne tiden. Avhengig av hvordan en vektlegger kildene, regner mange Jesu virke for å ha vart mellom ett og tre år. Virksomheten pågikk for det meste i Galilea, men Jesus reiste også til Judea og Jerusalem. De som skrev evangeliene var innbyrdes uenige om kronologien i hva Jesus foretok seg i denne perioden.[29] De har likevel med seg en god del av de samme fortellingene, men satt inn i forskjellige sammenhenger.
Jesu offentlige virksomhet kan ha begynt med at han lot seg døpe av døperen Johannes.[30] Etter dette skal han ha trukket seg en stund tilbake (da Jesu fristelser fant sted), før han begynte sin virksomhet. Han samlet tilhengere rundt seg, blant annet tolv disipler. Forfatterene av evangeliene var uenige om navnene på disiplene.
Forfatterne av evangeliene forteller at han helbredet syke. Helbredelsene av syke foregikk stort sett ved at han drev ut onde ånder som han mente de syke var besatt av. Når åndene var drevet ut, var de i følge evangeliene friske.[31]
Han trøstet fattige ved å vise til at Guds rike snart skulle komme.
Forfatterne av evangeliene forteller at Jesus skal ha utført flere mirakler eller undere. Det er ulike oppfatninger om det er en historisk kjerne i fortellingene.[32] Underne er:
Omvandlet vann til vin.[33] Teksten kan være hentet fra en beskrivelse av en fest for Dinonyses.[34]
Vekkingen av Lasarus etter at han hadde vært død i flere dager.[35] Siden det bare er Johannesevangeliet som omtaler hendelsen er kildegrunnlaget svakt. Johannesevangeliet er også det yngste av evangeliene.[36]
Stillet en storm.[37]
Gått på vannet.[38] Flere liknende historier om personer som gikk på vannet er kjent fra samtiden og kan være hentet derfra.[39]
Matet en stor folkemengde med svært lite mat.[40] Historien kan være hentet fra kongenes bok.[41]
Han rettet krasse angrep mot de rike, de lettvinte, de umoralske, de selvtilfredse og fariseerne. Samtidig angrep han den eksisterende religiøse og sosiale orden i det jødiske samfunnet blant annet om:[42] arbeid på sabbaten, vaske hendene før måltider, "øye for øye"-moralen, faste, at rike ikke kunne komme i himmelen, barnas plikt til å begrave foreldrene, samvære med skatteinnkrevere og prostituerte samt romernes rett til skattlegging.
Jesu død
«Begravelsen» av Simon Vouet, 1636-1638
Jesus ble pågrepet i Getsemane og forhørt av blant andre ypperstepresten, kong Herodes Antipas og landshøvdingen Pontius Pilatus. Han ble dømt til døden, og henrettet.[43]
Det eksakte årstallet for henrettelsen er ikke kjent, men forskere har foreslått årstall mellom 30 og 36.[44][45][46][47] Et flertall av moderne forskere lander på 7. april år 30.[48][49] En annen populært dato er fredag 3. april år 33.[50][51][52]
Slik det er beskrevet døde Jesus første påskedag den 14. nisan (abib) ifølge den jødiske kalenderen.[53] Det skjedde omkring klokken 15.[54]
Etter henrettelser var det vanlig at de drepte ble lagt i en grav dekket med sand.[55] Det var imidlertid vanlig å legge legemet til døde i rike familier i en hule, for så å samle sammen skjelettet av den avdøde ett år etter gravferden, i en liten steinkiste.[56] Det er derfor ulike oppfatninger om evangelistene beskrivelser av at Jesus ble lagt i en hule etter henrettelsen er rett.[57]
Jesu oppstandelse
Ifølge Matteus-, Lukas- og Johannesevangeliene sto Jesus opp fra de døde etter korsfestelsen. Opplysningene i evangeliene om hvem som skal ha sett Jesus og hvor han ble sett, er ikke samsvarende. Det er ulike oppfatninger om hva som er grunnen, og betydningen av forskjellene. Seieren over døden er ifølge kristendommen et avgjørende tegn på hans guddommelige natur.
Markusevangeliet slutter med at graven sies å være tom.[58] Det er ulike oppfatninger om hva som er grunnen til at forfatteren av det eldste testamentet i Bibelen ikke har skrevet om Jesu oppstandelse.[59]
Etter evangeliet til Basilides (som forkynte i perioden 117–138), ble Jesus ombyttet med Simon av Cyrene, som ble hengt i stedet for Jesus. Som kilde angir han apostelen Peter.[60]
De som skrev de gnostiske evangeliene mente at Jesus ikke hadde en legemlig oppstandelse. Døden var en frigjøring fra legemet, og en legemlig oppstandelse ville ha brakt Jesus inn i en uønsket kobling med legemet.
Læren
Se også: Kristendom
Question book-new.svg
Mangler kilder: Dette avsnittet trenger flere referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.
Kommentar: Seksjonen framstår som en fri, generell drøfting uten faglige perspektiv. Seksjonen bør tilføres relevante perspektiv fra faglitteratur på høgskolenivå.
Hva Jesus lærte fra seg er det i hovedtrekk enighet om. Samtidig er store deler av hans lære grunnlag for fortolkninger. Jesus brukte lignelser og paradokser for å forklare og understreke sitt budskap. Det sentrale emnet i hans forkynnelse synes å være Guds rike eller "himmelriket", og hvordan man kan bli frelst inn i dette riket. Hans lære, som enkelte mener blir oppsummert i Fadervår, forteller om en barmhjertig Gud. Andre legger vekt på den dømmende og straffende Gud, og gudsfrykten.
Noen anser tekstene i de fire evangeliene i det nye testamentet som åpenbaringer som skal forstås ordrett. Manglende samsvar mellom de ulike kildene tolkes da som at det er leseren som ikke har full innsikt. Andre ser på evangeliene og andre dokumenter som historiske kilder eller vitneutsagn, som skal behandles som andre kilder eller vitneutsagn i rettssak, der vitneutsagnene er skrevet ned lenge etter at læren ble forkynt, og av andre enn dem som hørte Jesus fortelle. De fleste kristne lager også bevisst eller ubevisst et hierarki av hvilke utsagn eller prinsipper som er viktigst gjerne med grunnlag i en tradisjon eller opplæring, og tolker de øvrige tekstene ut fra det.
Forfatterne av evangeliene har vektlagt ulike forhold når de har fortalt, med den følge at en får et beskjedent antall sammenfall dersom en krever at en må ha uavhengige vitneutsagn for å kunne slå fast hva Jesus egentlig sa. Når flere av utsagnene som mange anser som viktige bare forekommer i en kilde oppstår det en diskusjon om godheten av kilden. Samtidig gir ulike vinklinger fra forfattere med ulike bakgrunn, også muligheter til å få forstå hvordan flere lyttere kan ha oppfattet Jesus.
Flere apokryfe evangelier framhever at Jesus skal ha gitt en hemmelig lære (gnostisk) til særlige invidde personer. Av disse apokryfene er Tomasevangeliet er det mest kjente.
Var Jesus en historisk person?
«Veien til Golgata» av Domenico Zampieri
Debatten om Jesu eksistens er ikke ny. På slutten av 1800-tallet oppstod det i Nederland en teologisk bevegelse med et radikalt kritisk syn på Jesus. Ifølge representantene for denne bevegelsen er Jesus og apostlene ahistoriske konstruksjoner, og ingen av Paulus' brev er autentiske. Fremtredende representanter for det radikalt kritiske syn var: Abraham Dirk Loman (1823–1897), Willem Christiaan van Manen (1842–1905), Gerardus Johannes Petrus Josephus Bolland (1854–1922) og Gustaaf Adolf van den Bergh van Eysinga (1874–1957).[61] Franskmennene Constantin-François Volney (1757–1820) og Charles François Dupuis (1742–1809) er to eksempler på at lignende teorier hadde sine talsmenn også i opplysningstiden.[62]
På midten av 1800-tallet argumenterte Bruno Bauer (1809–1882), en hegelianer, for at den egentlige grunnleggeren av kristendommen ikke var en historisk Jesus-skikkelse, men den jødiske filosofen Filon av Alexandria (20 f.Kr.-50 e.Kr.).[63] Sammen med Bruno Bauer og Albert Kalthoff, er Arthur Drews (1865–1935) representant for en retning som betvilte den historiske Jesus Kristus (kalt Jesus-myten).
Teorien om at Jesus ikke er en historisk person hadde få tilhengere på 1900-tallet, men opplever i dag en renessanse, som sannsynligvis ble initiert av George Albert Wells (født 1926). Wells sørget for diskusjon og uenighet med bøkene The Jesus Legend (1996) og The Jesus Myth (1998), men han utelukket aldri at noen av fortellingene om Jesus kunne være basert på historiske hendelser. Det gjør derimot den tyske teologen Hermann Detering (født 1953)[64] og to amerikanske professorer i teologi: Darrell J. Doughty[65] og Robert M. Price (født 1954).[66] Ifølge Price må bevisbyrden plasseres hos forsvarerne (ikke motstanderne) av det tradisjonelle synet på Jesus som historisk person; her skiller han seg klart ut fra flertallet av vår tids teologer. Earl Doherty argumenterer for at Paulus ikke forholder seg til Jesus som historisk person, siden Paulus aldri refererer til biografiske detaljer om Jesus.[67] Timothy Freke og Peter Gandy står for et lignende syn.[68]
Andre syn på Jesus Kristus
Mohammad, islams største profet, framstilt i et persisk manuskript fra middelalderen som den som leder de tidligere profetene Jesus, Abraham, Moses og andre hellige personer (til høyre). Ifølge Koranen var Isa (arabisk for Jesus) en av Guds mest elskede profeter sendt spesielt for å veilede Israels barn.[trenger referanse] Legg merke til hvordan gloriene er formet som ildtunger.
Jehovas vitner og andre tilhengere av antitrinitarisme ser Jesus som Guds sønn, men ikke som en del av noen treenig guddom.
Sunni- og sjiamuslimer tror ikke at Jesus ble korsfestet, men at han ble tatt opp til himmelen av Gud og vil bli sendt av Gud for å bringe fred og orden i verden. Muslimer har Isa (arabisk for Jesus) som en av de 25 islamske profeter. Ifølge Koranen var Jesus sendt spesielt for å veilede Israels barn.[trenger referanse]
Qadianibevegelsen mener at Jesus ble korsfestet, men at han ikke døde. Senere ble han tatt ned og ble holdt i skjul for å ikke bli angrepet, og reiste til India for å forkynne de ti stammene fra Israel.
I noen nyere synkretistiske bevegelser fortelles det at Jesus i sitt tidlige liv var i India og studerte hinduistiske og buddhistiske skrifter.[69] At kristne kilder sier lite om Jesus før han var omkring tretti år tas til inntekt for dette.
Andre religioner hvor Jesus har en sentral plass er bahá'í, mandeanisme, manikeisme, mormonerne og en del retninger av New age.
Jødedommen, samaritanene, Scientologikirken, hinduismen og buddismen tillegger vanligvis ikke Jesus noen betydning.
Ateister vil vanligvis klassifisere Jesus som filosof eller religionsstifter. I Norge er det særlig Andreas Edwien som har gått langt i sin kritikk av Jesu lære og troen på oppstandelsen.
Klargjøringer
^ I 2011 skrev Bart Ehrman: "He certainly existed, as virtually every competent scholar of antiquity, Christian or non-Christian, agrees". [1] Richard A. Burridge skriver: "There are those who argue that Jesus is a figment of the Church's imagination, that there never was a Jesus at all. I have to say that I do not know any respectable critical scholar who says that any more". [2] Robert M. Price mener at Jesus ikke eksitsterte, men er enig i at dette synet er i strid med flertallet. [3] Teologen James Dunn kaller teoriene om Jesu ikke-eksistens for "en fullstendig død tese" [4] Forfatter Michael Grantskrev i 1977: "In recent years, 'no serious scholar has ventured to postulate the non historicity of Jesus' or at any rate very few, and they have not succeeded in disposing of the much stronger, indeed very abundant, evidence to the contrary". [5] Robert E. Van Voorst hevder at bibelforskere og klassiske historikere anser teoriene om Jesu ikke-eksistens som effektivt tilbakevist. sfn
Referanser
^ Ehrman, Bart (2011). Forged: writing in the name of God – Why the Bible's Authors Are Not Who We Think They Are. HarperCollins. s. 285. ISBN 978-0-06-207863-6.
^ Burridge, Richard A.; Gould, Graham (2004). Jesus Now and Then. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 34. ISBN 978-0-8028-0977-3.
^ Price, Robert M. (2009). «Jesus at the Vanishing Point». I Beilby, James K.; Eddy. The Historical Jesus: Five Views. InterVarsity. s. 55, 61. ISBN 978-0-8308-7853-6. .}}
^ Sykes, Stephen W. (2007). «Paul's understanding of the death of Jesus». Sacrifice and Redemption. Cambridge University Press. s. 35–36. ISBN 978-0-521-04460-8.
^ Grant, Michael (1977). Jesus: An Historian's Review of the Gospels. Scribner's. s. 200. ISBN 978-0-684-14889-2.
^ Se evangeliet etter Johannes 3,16-17 i Det Nye Testamentet i Bibelen eller for eksempel den Den athanasianske trosbekjennelse.
^ Joh. 4.25
85.165.29.86
|
|
|
2779:
|
|
Navn:
|
Jesusfolket
|
|
Dato:
|
30.01.2016 - 21:58
|
|
Melding:
|
Vi har endelig kommet ut av skapet og omfavnet homofilien vår.
88.95.80.113
|
|
|
2778:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
30.01.2016 - 10:48
|
|
Bosted:
|
hjemme
|
|
Melding:
|
Jeg har blitt frelst!!!!!!
Jeg har forandret meg, takk til Jesus og alle de kristne brødre og søstre.
Du må bli frelst du også!!!!!!!
Halleluja!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Jesus Kristus
30.1.2014
Troen på Jesus som verdens frelser er det mest sentrale innholdet i kristendommen. Navnet kristendom er utledet av hederstittelen Kristus, som betyr «den salvede». Jesus levde i Judea for omkring 2000 år siden.
Foto: Morguefile.com Foto: Morguefile.com
Vår tidsregning har utgangspunkt i en beregning av når Jesus ble født. Denne beregningen ble gjort mer enn 600 år etter at det skjedde, og det har vist seg at den er upresis. De fleste forskere antar at Jesus ble født fire til fem år før vår tidsregning.
Kildene til fortellingene om Jesus er først og fremst de fire evangeliene. Det finnes også enkelte henvisninger til Jesus hos jødiske og romerske historieskrivere fra det første århundret. Evangeliene er skrevet i andre halvdel av det første århundret, bare noen få tiår etter Jesu død og oppstandelse.
Markusevangeliet regnes for å være det eldste. Lukasevangeliet innledes på denne måten: «Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Jeg har også bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen og skrive det ned…» (Luk 1,1–3). Det er hos Lukas vi finner Juleevangeliet.
I Johannesevangeliet begynner Jesusfortellingen med en poetisk tekst om Ordet som ble mennesket: «Ordet var i begynnelsen hos Gud. Ordet var Gud.»
Jesu fødsel beskrives slik: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.» Videre heter det: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud og som er i Fars favn, han har vist oss hvem Gud er.»
De fire evangeliene gjengir hva Jesus har sagt, og forteller om hans undergjerninger. Gjennom ord og handlinger viste Jesus hvem Gud er. Han reiste opp mennesker som var såret og undertrykt, og gav dem nytt mot. De rike og de som hadde innflytelse ble kalt til å vende om og følge Jesus. Mennesker fikk tilgitt syndene sine og døde ble reist opp til liv.
Alle de fire evangeliene forteller om Jesu korsfestelse og oppstandelse. Sentralt i kristendommen er troen på at Jesu død og oppstandelse skjedde for oss. Gjennom hans død får vi tilgivelse for synd. Gjennom hans oppstandelse får vi liv og håp.
Etter oppstandelsen ble Jesus tatt opp til himmelen, hvor han sitter ved sin Fars høyre hånd. Samtidig er han nær oss, overalt og til enhver tid.
85.165.29.86
|
|
|
2777:
|
|
Navn:
|
josef og maria bevegelsen
|
|
Dato:
|
30.01.2016 - 10:46
|
|
Bosted:
|
Elverum
|
|
Melding:
|
Jesus elsker deg!!!!!!!!!!!
Jesus Kristus
30.1.2014
Troen på Jesus som verdens frelser er det mest sentrale innholdet i kristendommen. Navnet kristendom er utledet av hederstittelen Kristus, som betyr «den salvede». Jesus levde i Judea for omkring 2000 år siden.
Foto: Morguefile.com Foto: Morguefile.com
Vår tidsregning har utgangspunkt i en beregning av når Jesus ble født. Denne beregningen ble gjort mer enn 600 år etter at det skjedde, og det har vist seg at den er upresis. De fleste forskere antar at Jesus ble født fire til fem år før vår tidsregning.
Kildene til fortellingene om Jesus er først og fremst de fire evangeliene. Det finnes også enkelte henvisninger til Jesus hos jødiske og romerske historieskrivere fra det første århundret. Evangeliene er skrevet i andre halvdel av det første århundret, bare noen få tiår etter Jesu død og oppstandelse.
Markusevangeliet regnes for å være det eldste. Lukasevangeliet innledes på denne måten: «Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Jeg har også bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen og skrive det ned…» (Luk 1,1–3). Det er hos Lukas vi finner Juleevangeliet.
I Johannesevangeliet begynner Jesusfortellingen med en poetisk tekst om Ordet som ble mennesket: «Ordet var i begynnelsen hos Gud. Ordet var Gud.»
Jesu fødsel beskrives slik: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.» Videre heter det: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud og som er i Fars favn, han har vist oss hvem Gud er.»
De fire evangeliene gjengir hva Jesus har sagt, og forteller om hans undergjerninger. Gjennom ord og handlinger viste Jesus hvem Gud er. Han reiste opp mennesker som var såret og undertrykt, og gav dem nytt mot. De rike og de som hadde innflytelse ble kalt til å vende om og følge Jesus. Mennesker fikk tilgitt syndene sine og døde ble reist opp til liv.
Alle de fire evangeliene forteller om Jesu korsfestelse og oppstandelse. Sentralt i kristendommen er troen på at Jesu død og oppstandelse skjedde for oss. Gjennom hans død får vi tilgivelse for synd. Gjennom hans oppstandelse får vi liv og håp.
Etter oppstandelsen ble Jesus tatt opp til himmelen, hvor han sitter ved sin Fars høyre hånd. Samtidig er han nær oss, overalt og til enhver tid.
85.165.29.86
|
|
|
|
|
|
|
|
