Hvorfor?
Skriv melding
Gjesteboken
Viser: 2707-2721 av 4011
Melding nr:
2721:
Navn: Jentoft Jensen
Dato: 17.01.2016 - 21:07
Melding: Forbanna kristenpakk
88.95.80.113

2720:
Navn: ADM Herregud.com
Dato: 17.01.2016 - 19:12
Melding: Kristendom, religion som har sitt grunnlag i Jesu liv og forkynnelse, den største av verdensreligionene, beregnet til ca. 2016 mill. tilhengere (år 2000).

Kristendommen er en betydelig religion på alle verdens kontinenter; i Europa og i Amerika er det den dominerende religionen. Den er delt i en rekke ulike kirkesamfunn, hvorav de viktigste er den romersk-katolske kirke (ca. 1053 mill.), den ortodokse kirke (ca. 223 mill.), den anglikanske kirke (ca. 77 mill.), de protenstantiske (evangeliske) kirker (ca. 325 mill.). I tillegg finnes det ca. 338 mill. kristne som ikke er definert i noen av disse gruppene (tall fra 1999).

En vanlig inndeling av de kristne er i katolikker (og ortodokse) på den ene siden og protestanter på den annen; men både med hensyn til lære og kirkeordning har f.eks. både anglikanere og lutheranere i flere henseende mer til felles med den romersk-katolske kirke enn med enkelte av de andre protestantiske retningene. (Det vises til egne artikler for de enkelte trossamfunn.)

Det historiske utgangspunktet for kristendommen er personen Jesus (se Jesus Kristus). Hans første tilhengere betraktet ham som Messias, den frelseren som jødene lenge hadde ventet på. De dannet egne menigheter som etter hvert kom i konflikt med jødene. Apostelen Paulus spilte en avgjørende rolle for grunnleggelsen av kristendommen som en religion for alle, ikke bare en retning innen jødedommen. Kristendommens hovedtema er at Jesus gjennom sitt liv, sin død og sin oppstandelse viser menneskene hvem Gud er og samtidig også hva som er målet og meningen med menneskelivet. De kristne sier at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Dette paradokset er det viktigste punktet i kristendommen.

Symboler
Se kristne symboler.

Troslære
Sett i kristendommens perspektiv er Jesus langt mer enn en profet. Han er frelser, med andre ord en som gjennom en bestemt handling (sin død på korset) har sikret menneskene – forutsatt at de tror han er Messias – det største av alle goder, nemlig det evige liv som gikk tapt gjennom Adams ulydighet. Karakteristisk for kristendommen er den avgjørende vekt som legges på Jesu historiske eksistens; frelsergjerningen skjer en gang for alle på et bestemt tidspunkt i verdenshistorien, som dermed oppfattes som en sammenhengende og enestående frelseshistorie (i motsetning til f.eks. det greske eller indiske sykliske verdensbilde). Jesu oppstandelse blir tillagt avgjørende betydning som garantien for hans frelsergjerning, og viser samtidig til den oppstandelse og det evige liv som de troende ser frem til.

En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. Verden er altså ikke ond og noe de troende skal flykte unna ved å bli frelst; verden er Guds eget verk. Videre fastholdes troen på Kristus som Guds sønn og samtidig et menneske (født av jomfru Maria) og troen på kirken.

Læren om at Gud ble menneske og at et menneske er Gud, er i kristendommen utformet i to sentrale dogmer, det trinitariske (treenighetslæren) og det kristologiske dogmet. Her forsøker man å gi en mest mulig presis begrepsbestemmelse av den kristne troens paradoks. Det trinitariske dogmet fastholder at den kristne Gud er én, selv om han viser seg på ulike måter: som «Fader» i skapelsen, som «Sønn» i Jesus Kristus og som «Ånd» i Den hellige ånd som gjør Gud levende i kirken. Treenighetslæren sier at Gud har ett, guddommelig, vesen, men tre personer: Fader, Sønn og Ånd. Dette trinitariske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Det kristologiske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Khalkedon i 451, og sier i forlengelsen av det trinitariske dogmet at Kristus er én person, men av to naturer, både av guddommelig og menneskelig natur. Kristus er dermed ikke enten først og fremst Gud, som bare lot som om han var menneske, eller først og fremst menneske, men med helt spesielle profetiske egenskaper; det kristologiske dogmet sier at han er fullt og helt begge deler. Disse to dogmene, formulert av den eldste kirken, er ved siden av den apostoliske trosbekjennelsen blitt stående som felles læremarkeringer i den kristne kirke gjennom alle århundrer, på tvers av de viktigste skillene mellom ulike trossamfunn.

I løpet av middelalderen vokste det frem en omfattende teologisk tradisjon der det ble nærmere reflektert over hva de kristne trodde. Teologien utfoldet seg især innen to sjangere: som bibelutlegning og som systematisk sammenfatning av den kristne tro (se under avsnittet litteratur).

Middelalderens teologi behandlet de fleste områder av troslæren. Likevel var det lite av det teologene kom frem til som ble fastslått som offisiell kirkelære. En del av det som gjaldt kirken og sakramentene, ble fra 1100-tallet av tatt inn i den kirkelige lovgivningen og gjort gjeldende som kirkerett. Men på mange områder tillot man ulike teologiske syn side om side uten at dette ble opplevd som noe stort problem.

En ny giv for definisjon av dogmer kom først med den store kirkesplittelsen etter reformasjonen. Gjennom Trientkonsilet (1545–63) foretok den romersk-katolske kirken en kraftig utbygging av sin offisielle lære. De protestantiske kirkene gjorde det samme, idet de vedtok trosbekjennelser og slo fast sin offisielle lære. Denne perioden av kristendommens historie omtales gjerne som konfesjonaliseringens tidsalder; kristendommen splittes i konfesjoner, og strid om lære var det offisielle utgangspunkt og en viktig drivkraft for splittelsen.

Den romersk-katolske kirken slo fast under Trientkonsilet bl.a. hvordan kirkens autoritet skal bestemmes: den bygger både på Bibelen og på kirkens tradisjon; disse to skal holdes sammen, ikke spilles ut mot hverandre. Dette ble fastholdt som en motposisjon til protestantenes lære om at det var Skriften alene som var autoritetsgrunnlag for kirken. Alt annet måtte tolkes i lys av og ut fra den, og kirkens tradisjon kunne ikke spilles ut mot Skriftens ord. Det ble også på begge sider utformet en offisiell lære om kirken: Lutheranerne hadde gått ut og definert kirken som de troendes forsamling; kirken er der evangeliet forkynnes rett, og mottas med tro. Trientkonsilet forutsatte på sin side en kirkeforståelse basert også på den kirkelige tradisjon og det kirkelige embete, og gav nærmere bestemmelser om hva bispeembetet innebar. Lutheranerne hadde fastslått at kirken bare har to ekte sakramenter: dåpen og nattverden. Trientkonsilet svarte med å fastslå sju kirkelige sakramenter: dåp, nattverd, bot, konfirmasjon, ekteskap, prestevigsel og den siste olje.

Sist, men ikke minst, var det uenighet om hva den kristne troen består i og hva som skal til for at et menneske skal bli frelst. Lutheranerne lærte at det ikke kreves annet enn å tro på Kristus; mennesket frelses av tro alene, og ikke av gjerninger. Trientkonsilet lærte mot dette at en slik tro er død dersom den ikke får sin form gjennom gode gjerninger. Bak denne forskjellen lå et skille i synet på mennesket: Lutheranerne understreket enda sterkere enn katolikkene menneskets syndige natur; frelsen knytter ikke an til noe godt som ligger i mennesket, som etter sin natur er ondt. Se også etikk (kristen).

De lutherske kirkene har etter reformasjonen ikke utviklet noen videre offisiell kirkelære. Den protestantiske teologien har sett det som sin oppgave å arbeide videre med å tolke Skriften i lys av nye tiders utfordringer med basis i reformasjonens grunnleggende innsikter. Den romersk-katolske kirken har ut fra sitt grunnsyn utviklet noen nye lærepunkter i tiden etter Trientkonsilet. Det gjelder især synet på kirkens autoritet; pavens øverste myndighet i lærespørsmål ble fastslått som dogme i 1870, mens biskopenes betydning ble understreket sterkere igjen under 2. Vatikankonsil (1965–67). Dernest gjelder det spørsmålet om jomfru Maria. Kirken lærer allerede i den apostoliske trosbekjennelsen at Maria var jomfru. I 1854 ble dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse fastslått av paven, og i 1950 fastslo paven dogmet om Marias himmelfart.

Ved siden av splittelsen mellom katolikker og protestanter, har kirken også vært vitne til en rekke andre splittelser og utskillelser. Disse har ofte ikke hatt så nær sammenheng med uenighet om læren, slik splittelsen mellom katolikker og protestanter hadde. Det gjelder den grunnleggende splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054, og oppdelingen av den protestantiske leiren i en rekke mindre kirkesamfunn, særlig på 1800- og 1900-tallet.

Religiøst liv
Den viktigste normen for religiøst liv i kristendommen har hele tiden vært at de kristne skulle følge Kristus. Dette idealet har vært fulgt opp på mange ulike måter. Nokså tidlig i kristendommens historie ble det skilt ut religiøse eliter som, enten på vegne av eller som forbilder for de andre, skulle ta kristusetterfølgelsen spesielt alvorlig. Disse elitene ble skilt ut, enten gjennom en egen innvielse (presteskapet) eller gjennom å avgi løfter (munker og nonner). Presteskapet skulle representere Kristus overfor resten av folket og på vegne av folket utføre de hellige handlingene (liturgien, sakramentene) som brakte kirken nær Kristus og opprettholdt samfunnet med ham. Denne rollen ble de utstyrt for gjennom prestevigselen.

I den tidlige kirken ble hver menighet ledet av en biskop som ble assistert av prester og diakoner. Dette hierarkiet er bevart i de katolske, ortodokse og anglikanske kirker samt i de lutherske kirkene i Norden. Mens prester og biskoper i katolsk og ortodoks tradisjon er mellommenn, på vegne av kirken, mellom Gud og den enkelte troende, er presten i de protestantiske kirkene først og fremst teolog, dvs. en ekspert på kirkens lære med forkynnelse som viktigste oppgave.

Munkene og nonnene skulle gjennom sine løfter forplikte seg til et liv i kristusetterfølgelse. Ett løfte forplikter dem til en lydighet overfor abbeden/abbedissen som svarer til Kristi lydighet overfor Faderen. Et annet løfte forplikter dem til fattigdom, i samsvar med Jesu eiendomsløshet mens han var i verden. Det tredje løftet forplikter dem til en kyskhet som svarer til Kristi kyskhet. Ut fra disse grunnleggende løftene skal de fristilles fra andre krav i verden og virke som en fortropp for kristusetterfølgelse i kirken.

Legfolkets religiøse liv i middelalderen var konsentrert om noen enklere plikter, med nattverds- og botsakramentet i sentrum. I tillegg tok brede lag av folket ofte del i fester og feiringer på lokalt plan. Lokale helgener, lokale prosesjoner og lokale festdager var foranledning for religiøs og kulturell utfoldelse der alle fikk være med. Ved disse anledningene fikk ikke bare de religiøse elitene, men også mange flere komme nær det hellige.

I løpet av senmiddelalderen ble idealene for kristusetterfølgelse stadig mer demokratisert. Bredere grupper av folk i Europa prøvde å føre et liv der de selv målbevisst kunne følge Kristus. Særlig grep idealet om å følge Kristus gjennom fattigdom og lidelse om seg. Dette gjaldt ikke bare munke- og nonneordenene, men også religiøse grupper utenom klostrene (bl.a. beginer, begarder, devotio moderna). Reformasjonen fulgte opp denne tendensen ved å si nei til skillet mellom en religiøs elite på den ene siden og et alminnelig lekfolk på den andre; idealet for kristusetterfølgelse skal gjelde alle i samme grad. Samtidig understrekes at et religiøst liv ikke bør leves atskilt fra verden, men i verden og innenfor rammen av det verdslige liv. Det religiøse livet fordrer ikke at det etableres en egen religiøs sfære (et kloster) som ramme.

En tilsvarende demokratisering av idealene for kristusetterfølgelse kan også spores innen den romersk-katolske kirken. På reformasjonstiden ble det markert at det ikke bare er klostrene som er en verdig ramme for sann kristusetterfølgelse; bl.a. Jesuittordenen viser at kristusetterfølgelsen først og fremst må rotfestes i det indre menneske. Mens de protestantiske kirkene stort sett har avskaffet hele klostervesenet, har den romersk-katolske kirken også etter reformasjonen beholdt og ført videre klostertradisjonene, og de representerer fremdeles en viktig del av romersk-katolsk kristendom.

En viktig religiøs praksis både for folket og for de religiøse elitene har vært pilegrimsvandringer, der hovedmålet har vært å oppsøke steder med en spesiell tilknytning til Kristus (se valfart). Jerusalem, byen der Jesus hadde endt sitt liv og siden var blitt tatt opp til himmelen, stod i en særstilling. Nest etter Jerusalem var de fornemste pilegrimsmålene steder der Jesu egne disipler var blitt begravd, f.eks. Roma med Peters grav og Santiago de Compostela der apostelen Jakob den eldre etter legenden skulle ligge begravd. I tillegg til disse målene finnes en rekke andre pilegrimssteder spredt rundt over hele kristenheten. Lutheranerne satte seg imot pilegrimsvesenet som en falsk form for hellighet.

Utbredelse
Kristendommens tidligste utbredelsesområde var landene rundt Middelhavet. Da kristendommen på 300-tallet ble offisiell religion for Romerriket, førte det til en videre utbredelse, især mot nord og mot øst. I løpet av middelalderen sluttet etter hvert hele Europa seg til kristendommen og definerte seg selv som en kristen kultur. På tross av kristendomskritikk og sekularisering i nytiden regnes Europa, spesielt Vest-Europa, fortsatt til kristendommens kjerneområder. I Øst-Europa, især i de tidligere protestantiske områdene (f.eks. det tidligere Øst-Tyskland), er kristendommen klart svekket etter perioden med kommunistregime.

Med islams fremmarsj ble kristendommens stilling sør for Middelhavet og i øst svekket. Men fra 1500-tallet startet en ny og kraftig ekspansjonsfase, først og fremst rettet mot det nyoppdagede Amerika. I løpet av 1500- og 1600-tallet inntok europeiske land det meste av det amerikanske kontinentet som sine koloniområder, og brakte samtidig kristendommen med seg som Amerikas nye religion. I Sør-Amerika, som ble kolonisert av Spania og Portugal, ble den katolske kristendommen dominerende. I Nord-Amerika var engelske og franske kolonister dominerende, og mange av dem brakte med seg en protestantisk kristendom. Protestantismen er derfor blitt sterk i Nord-Amerika. Alt i alt er Amerika blitt det dominerende kristne kontinentet.

Jesuittenes misjon fra slutten av 1500-tallet brakte også kristendommen langt østover, til land som India og Japan. Men det var først med misjonsvirksomheten på 1800- og 1900-tallet at veksten i kristne menigheter for alvor skjøt fart i Det fjerne østen. Det samme kan man si om Afrika, der misjonen fulgte kolonialiseringen i håp om å gjøre de nye landene kristne. Særlig i det sørlige Afrika har kristendommen fått et solid fotfeste og er blitt en dominerende religion. I andre deler av Afrika er rivaliseringen mellom islam og kristendom stadig et aktuelt tema. I Det fjerne østen er kristendommen en religion i betydelig vekst, men ikke desto mindre en minoritetsreligion.

Litteratur
Kristendommens hellige bok er Bibelen, inndelt i Det gamle testamente (som også anerkjennes av jødene) og Det nye testamente, som er det spesifikt kristne grunnskrift. Det nye testamente inneholder dels fire beretninger om Jesu liv (evangelier), dels brev (epistler) fra Paulus og andre ledere i urkirken i generasjonen etter Jesus. I tillegg kommer et skrift om urkirkens tidligste historie (Apostlenes gjerninger) og en samling endetidsvisjoner (Johannes' åpenbaring).

Først og fremst med utgangspunkt i Bibelen er det gjennom kristendommens historie vokst frem en stor overlevering av kristen litteratur. Mye av denne litteraturen har hatt form som bibelutlegning: foredrag, prekener, meditasjoner over bibelske tekster, etter hvert også mer vitenskapelig pregede kommentarer til bibelske tekster. Denne direkte bibelkommenterende tradisjonen har fulgt kristendommen fra dens tidligste tider til vår tid, og en enorm mengde tekster både av oppbyggelig, av didaktisk og av vitenskapelig art (eksegese) kan regnes inn. I antikken var Augustin en fremstående forfatter på dette området, han skrev kommentarer eller meditasjoner til en rekke bibeltekster. I middelalderen er Bernhard fra Clairvaux' prekener over Salomos høysang (billedlig utlagt som en tekst om kirken) et klassisk verk fra den mer meditative delen av bibelutlegningstradisjonen. Fra den vitenskapelige delen av tradisjonen er Nicolaus av Lyras Postillae perpetuae (en løpende kommentar til hele bibelen fra 1. Mosebok til Johannes' åpenbaring) et klassisk verk.

Fra reformasjonstiden er både Luther og Calvin blitt stående som klassikere i bibeltolkningstradisjonen. Især Luther utmerket seg med å forene meditativ-oppbyggelige og vitenskapelige kommentarer til tekstene. I nyere tid har den vitenskapelige bibelutlegningen blitt mer og mer profesjonalisert som en teologisk beskjeftigelse, mens de meditative og oppbyggelige bibelkommentarene ofte er blitt knyttet nærmere til en mer folkelig religiøsitet eller til vekkelsesreligiøsitet. Denne oppdelingen er mindre tydelig innen den romersk-katolske tradisjon, der klostertradisjonens bibelutlegning fortsatt ofte ivaretar både det meditative og det vitenskapelige.

Fromhetslitteraturen, eller den oppbyggelige litteraturen, har ikke bare utfoldet seg som bibelkommentarer og prekener over bibeltekster; den har tatt mange andre former. Et eksempel er middelalderens visjonslitteratur, som gjennom beretninger om visjoner (bl.a. etter mønster av Johannes' åpenbaring) gav skildring av hvordan det var i himmelen, i helvete og i skjærsilden. Et viktig verk fra denne tradisjonen er Tundalsvisjonen (ca. 1150). Fra tidlig nytid kan også nevnes et verk som J. Bunyans The Pilgrim's Progress (1678). Likesom i Tundalsvisjonen er det her tale om en reiseberetning med en kristen som hovedperson. Hos Bunyan dreier det seg imidlertid om en reise gjennom verden, med beskrivelse av de farer, håp og fristelser den kristne erfarer.

En annen sentral del av den kristne fromhetslitteraturen er den rike mystiske litteraturen som ble til særlig i senmiddelalderen og i tidlig nytid. Her spilte også kvinnelige forfattere en viktig rolle, f.eks. Teresa av Ávilas verker på 1500-tallet (især Las Moradas, 1577).

Den teologiske litteraturen har heller ikke bare utfoldet seg som bibelutlegning, men også som systematisk gjennomtenkning av den kristne tro (se under avsnittet om troslære). Et klassisk verk i denne tradisjonen er Augustins De civitate Dei, som har øvd meget stor innflytelse på teologisk tenkning. Den systematiske sammenfatningen av den kristne tro fikk særlig stor betydning etter som universitetene vokste frem. Her forsøkte man mest mulig logisk å redegjøre for hva den kristne tro gikk ut på. Metoden for slikt arbeid blir gjerne kalt for skolastisk, og teologien omtales ofte som skolastisk teologi. Middelalderens pioner på dette området var Petrus Lombardus. Hans Sentenser ble kommentert av senere teologer opp gjennom hele middelalderen. Den fremste representanten for den skolastiske teologien var kanskje Thomas Aquinas (Summa Theologiae). Fra nytiden kan F. E. D. Schleiermachers Der christliche Glaube (1821–22) nevnes som en klassisk sammenfatning av den kristne tro på 1800-tallet, og K. Barths Die kirchliche Dogmatik som en klassisk sammenfatning fra 1900-tallet (se også dogmatikk).

Arkitektur
For noen grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig prakt. Den reformerte protestantismen og en del andre radikale protestantiske retninger har stått for en slik linje. Men hovedstrømmen av den kristne tradisjon har helt siden keiser Konstantin satset mye på å reise prektige byggverk som sted for gudsdyrkelsen. Den tidlige middelalderens dominerende stil var den romanske, hvor enkle rom bak tykke vegger gav vern og verdighet til tilbedelsen. Kirker av denne typen finnes fortsatt igjen i de fleste land i Europa.

Fra høymiddelalderen overtok den gotiske stilen som retningsgivende for kirkebygningene. I de gotiske kirkene la man vekt på å slippe inn mer lys i kirken, og på å strekke kirkebygget og kirkerommet høyere mot himmelen. Frankrike var det ledende land, og katedralen i Chartres er kanskje det ypperste eksempelet på gotisk arkitektur. Mange av de gotiske katedralene har også prektige glassmalerier, der lyset slipper inn i kirkerommet filtrert gjennom alle regnbuens farger. Motivene for glassmaleriene er oftest hentet fra Bibelen.

En egen norsk middelaldersk tradisjon i kirkearkitekturen er stavkirkene.

Den tredje store perioden i kirkearkitekturens historie er preget av den europeiske barokken. Mens kirkebyggingen var retningsgivende både for den romanske og for den gotiske stilen, ble barokkarkitekturen utviklet parallelt både når det gjaldt verdslige og sakrale byggverk. Barokkens kirkearkitektur har som et ideal at mest mulig av både det jordiske og det himmelske univers skal bringes inn i kirkerommet gjennom tak- og veggmalerier, stukkatur og illusjonseffekter i selve bygningsteknikken (f.eks. illusjonen av at taket åpner seg opp mot en uendelig himmel). De første klassiske barokkirkene ble bygd i Roma fra slutten av 1500-tallet. De kanskje «reneste» og prektigste barokkirkene finner man i Sør-Tyskland og i Østerrike, bygd på 1600-tallet og litt innpå 1700-tallet. Barokkarkitekturen fikk også stor betydning i Sør-Amerika, der en rekke kirker ble bygd i denne stilarten på 1600- og 1700-tallet.

Ved siden av kirkearkitekturen har også klosterarkitekturen spilt en viktig rolle i kristendommen. Klosterarkitekturen har endret seg gjennom de samme hovedlinjene som kirkearkitekturen. Særlig innen rammen av romansk kunst er det en rekke klostre som kan sidestilles med kirkene som representative byggverk for sin tid. Men klostrene var ikke bare preget av de brede sporene for stilveksling, de ble også bygd ut fra de enkelte monastiske ordenenes behov og idealer. Især Cistercienserordenens arkitektur har satt sine særpregede spor i europeisk arkitekturhistorie, med sine store og lyse, men samtidig lite utsmykkede rom. Fremstående eksempler på slik arkitektur er Fontenay i Burgund og Fossanova i Italia.

Se også kirke.

Billedkunst
Kristendommen har også hatt stor betydning for billedkunsten. Også her finner man som utgangspunkt en dobbelthet: På den ene siden kan det spores en grunnleggende skepsis mot bilder og skulpturer. Den er dels begrunnet i Det gamle testamentes forbud mot å lage bilder av Gud, og dels i en forestilling om at bilder og skulpturer er utvendige uttrykk som ikke er i stand til å formidle eller representere det hellige på en adekvat måte. Denne skepsisen er kommet til uttrykk i billedfiendtlige retninger både i antikken og reformasjonstiden (især innen reformert protestantisme, men delvis også innen lutherdommen).

På den andre siden finner man tradisjoner som har satt bilder og skulpturer i sentrum for gudsdyrkelsen og hevdet at bildet er en ekte representasjon av det hellige. Særlig innen Østkirken har man gått langt i denne retningen; ikonene representerer de hellige i gudstjenesten. Også i vestlig middelalder har bilder og skulpturer av Maria og andre hellige menn og kvinner vært gjenstand for kultus og ærefrykt (venerasjon). Ifølge katolsk tro er Maria tatt opp til himmelen, og er ikke lenger til stede som dødt legeme på ett bestemt sted som andre helgener. Som himmeldronning kan hun imidlertid være til stede overalt, og bilder av henne kan derfor være ekte representasjoner på mange steder, især der hun har vist sin undergjørende kraft.

Middelalderens kristne billedkunst utfolder seg ellers innen et rikt register av motiver, hovedsakelig hentet fra Bibelen og fra helgenhistoriene. Det meste av denne kunsten er laget for kirker og klostre. På reformasjonstiden skjer det et oppgjør om billedkunsten med utgangspunkt i reformatorenes kritikk. Ifølge reformatorene ble det hellige formidlet ved Ordet, ikke ved bildene. Og selv om lutheranerne ikke sa absolutt nei til bilder, fremmet de et kritisk syn på bildenes funksjon i gudsdyrkelsen. Som svar på denne kritikken innskjerpet den romersk-katolske kirken under konsilet i Trient sitt syn på bildene; kunstnerne skulle være nøye med å passe på at motivene svarte til bibeltekstene, og ikke selv dikte til temaer som ikke hadde dekning i teksten.

Også etter reformasjonen er svært mye av kunsten i Europa knyttet til kirken og henter motiver fra kristendommen. Men fra og med renessansen blir temaer fra den klassiske mytologien, og etter hvert også andre ikke-religiøse motiver, en stadig viktigere konkurrent til de bibelske temaene. Likevel har motiver fra Bibelen og helgenlegendene en fremstående plass i kunsten helt til opp på 1700-tallet, og de er tydelig til stede også i nyere billedkunst.
85.165.40.146

2719:
Navn: Hellige kropper fra jenter
Dato: 17.01.2016 - 19:11
Bosted: Paradisveien 7
Melding: Kristendom, religion som har sitt grunnlag i Jesu liv og forkynnelse, den største av verdensreligionene, beregnet til ca. 2016 mill. tilhengere (år 2000).

Kristendommen er en betydelig religion på alle verdens kontinenter; i Europa og i Amerika er det den dominerende religionen. Den er delt i en rekke ulike kirkesamfunn, hvorav de viktigste er den romersk-katolske kirke (ca. 1053 mill.), den ortodokse kirke (ca. 223 mill.), den anglikanske kirke (ca. 77 mill.), de protenstantiske (evangeliske) kirker (ca. 325 mill.). I tillegg finnes det ca. 338 mill. kristne som ikke er definert i noen av disse gruppene (tall fra 1999).

En vanlig inndeling av de kristne er i katolikker (og ortodokse) på den ene siden og protestanter på den annen; men både med hensyn til lære og kirkeordning har f.eks. både anglikanere og lutheranere i flere henseende mer til felles med den romersk-katolske kirke enn med enkelte av de andre protestantiske retningene. (Det vises til egne artikler for de enkelte trossamfunn.)

Det historiske utgangspunktet for kristendommen er personen Jesus (se Jesus Kristus). Hans første tilhengere betraktet ham som Messias, den frelseren som jødene lenge hadde ventet på. De dannet egne menigheter som etter hvert kom i konflikt med jødene. Apostelen Paulus spilte en avgjørende rolle for grunnleggelsen av kristendommen som en religion for alle, ikke bare en retning innen jødedommen. Kristendommens hovedtema er at Jesus gjennom sitt liv, sin død og sin oppstandelse viser menneskene hvem Gud er og samtidig også hva som er målet og meningen med menneskelivet. De kristne sier at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Dette paradokset er det viktigste punktet i kristendommen.

Symboler
Se kristne symboler.

Troslære
Sett i kristendommens perspektiv er Jesus langt mer enn en profet. Han er frelser, med andre ord en som gjennom en bestemt handling (sin død på korset) har sikret menneskene – forutsatt at de tror han er Messias – det største av alle goder, nemlig det evige liv som gikk tapt gjennom Adams ulydighet. Karakteristisk for kristendommen er den avgjørende vekt som legges på Jesu historiske eksistens; frelsergjerningen skjer en gang for alle på et bestemt tidspunkt i verdenshistorien, som dermed oppfattes som en sammenhengende og enestående frelseshistorie (i motsetning til f.eks. det greske eller indiske sykliske verdensbilde). Jesu oppstandelse blir tillagt avgjørende betydning som garantien for hans frelsergjerning, og viser samtidig til den oppstandelse og det evige liv som de troende ser frem til.

En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. Verden er altså ikke ond og noe de troende skal flykte unna ved å bli frelst; verden er Guds eget verk. Videre fastholdes troen på Kristus som Guds sønn og samtidig et menneske (født av jomfru Maria) og troen på kirken.

Læren om at Gud ble menneske og at et menneske er Gud, er i kristendommen utformet i to sentrale dogmer, det trinitariske (treenighetslæren) og det kristologiske dogmet. Her forsøker man å gi en mest mulig presis begrepsbestemmelse av den kristne troens paradoks. Det trinitariske dogmet fastholder at den kristne Gud er én, selv om han viser seg på ulike måter: som «Fader» i skapelsen, som «Sønn» i Jesus Kristus og som «Ånd» i Den hellige ånd som gjør Gud levende i kirken. Treenighetslæren sier at Gud har ett, guddommelig, vesen, men tre personer: Fader, Sønn og Ånd. Dette trinitariske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Det kristologiske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Khalkedon i 451, og sier i forlengelsen av det trinitariske dogmet at Kristus er én person, men av to naturer, både av guddommelig og menneskelig natur. Kristus er dermed ikke enten først og fremst Gud, som bare lot som om han var menneske, eller først og fremst menneske, men med helt spesielle profetiske egenskaper; det kristologiske dogmet sier at han er fullt og helt begge deler. Disse to dogmene, formulert av den eldste kirken, er ved siden av den apostoliske trosbekjennelsen blitt stående som felles læremarkeringer i den kristne kirke gjennom alle århundrer, på tvers av de viktigste skillene mellom ulike trossamfunn.

I løpet av middelalderen vokste det frem en omfattende teologisk tradisjon der det ble nærmere reflektert over hva de kristne trodde. Teologien utfoldet seg især innen to sjangere: som bibelutlegning og som systematisk sammenfatning av den kristne tro (se under avsnittet litteratur).

Middelalderens teologi behandlet de fleste områder av troslæren. Likevel var det lite av det teologene kom frem til som ble fastslått som offisiell kirkelære. En del av det som gjaldt kirken og sakramentene, ble fra 1100-tallet av tatt inn i den kirkelige lovgivningen og gjort gjeldende som kirkerett. Men på mange områder tillot man ulike teologiske syn side om side uten at dette ble opplevd som noe stort problem.

En ny giv for definisjon av dogmer kom først med den store kirkesplittelsen etter reformasjonen. Gjennom Trientkonsilet (1545–63) foretok den romersk-katolske kirken en kraftig utbygging av sin offisielle lære. De protestantiske kirkene gjorde det samme, idet de vedtok trosbekjennelser og slo fast sin offisielle lære. Denne perioden av kristendommens historie omtales gjerne som konfesjonaliseringens tidsalder; kristendommen splittes i konfesjoner, og strid om lære var det offisielle utgangspunkt og en viktig drivkraft for splittelsen.

Den romersk-katolske kirken slo fast under Trientkonsilet bl.a. hvordan kirkens autoritet skal bestemmes: den bygger både på Bibelen og på kirkens tradisjon; disse to skal holdes sammen, ikke spilles ut mot hverandre. Dette ble fastholdt som en motposisjon til protestantenes lære om at det var Skriften alene som var autoritetsgrunnlag for kirken. Alt annet måtte tolkes i lys av og ut fra den, og kirkens tradisjon kunne ikke spilles ut mot Skriftens ord. Det ble også på begge sider utformet en offisiell lære om kirken: Lutheranerne hadde gått ut og definert kirken som de troendes forsamling; kirken er der evangeliet forkynnes rett, og mottas med tro. Trientkonsilet forutsatte på sin side en kirkeforståelse basert også på den kirkelige tradisjon og det kirkelige embete, og gav nærmere bestemmelser om hva bispeembetet innebar. Lutheranerne hadde fastslått at kirken bare har to ekte sakramenter: dåpen og nattverden. Trientkonsilet svarte med å fastslå sju kirkelige sakramenter: dåp, nattverd, bot, konfirmasjon, ekteskap, prestevigsel og den siste olje.

Sist, men ikke minst, var det uenighet om hva den kristne troen består i og hva som skal til for at et menneske skal bli frelst. Lutheranerne lærte at det ikke kreves annet enn å tro på Kristus; mennesket frelses av tro alene, og ikke av gjerninger. Trientkonsilet lærte mot dette at en slik tro er død dersom den ikke får sin form gjennom gode gjerninger. Bak denne forskjellen lå et skille i synet på mennesket: Lutheranerne understreket enda sterkere enn katolikkene menneskets syndige natur; frelsen knytter ikke an til noe godt som ligger i mennesket, som etter sin natur er ondt. Se også etikk (kristen).

De lutherske kirkene har etter reformasjonen ikke utviklet noen videre offisiell kirkelære. Den protestantiske teologien har sett det som sin oppgave å arbeide videre med å tolke Skriften i lys av nye tiders utfordringer med basis i reformasjonens grunnleggende innsikter. Den romersk-katolske kirken har ut fra sitt grunnsyn utviklet noen nye lærepunkter i tiden etter Trientkonsilet. Det gjelder især synet på kirkens autoritet; pavens øverste myndighet i lærespørsmål ble fastslått som dogme i 1870, mens biskopenes betydning ble understreket sterkere igjen under 2. Vatikankonsil (1965–67). Dernest gjelder det spørsmålet om jomfru Maria. Kirken lærer allerede i den apostoliske trosbekjennelsen at Maria var jomfru. I 1854 ble dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse fastslått av paven, og i 1950 fastslo paven dogmet om Marias himmelfart.

Ved siden av splittelsen mellom katolikker og protestanter, har kirken også vært vitne til en rekke andre splittelser og utskillelser. Disse har ofte ikke hatt så nær sammenheng med uenighet om læren, slik splittelsen mellom katolikker og protestanter hadde. Det gjelder den grunnleggende splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054, og oppdelingen av den protestantiske leiren i en rekke mindre kirkesamfunn, særlig på 1800- og 1900-tallet.

Religiøst liv
Den viktigste normen for religiøst liv i kristendommen har hele tiden vært at de kristne skulle følge Kristus. Dette idealet har vært fulgt opp på mange ulike måter. Nokså tidlig i kristendommens historie ble det skilt ut religiøse eliter som, enten på vegne av eller som forbilder for de andre, skulle ta kristusetterfølgelsen spesielt alvorlig. Disse elitene ble skilt ut, enten gjennom en egen innvielse (presteskapet) eller gjennom å avgi løfter (munker og nonner). Presteskapet skulle representere Kristus overfor resten av folket og på vegne av folket utføre de hellige handlingene (liturgien, sakramentene) som brakte kirken nær Kristus og opprettholdt samfunnet med ham. Denne rollen ble de utstyrt for gjennom prestevigselen.

I den tidlige kirken ble hver menighet ledet av en biskop som ble assistert av prester og diakoner. Dette hierarkiet er bevart i de katolske, ortodokse og anglikanske kirker samt i de lutherske kirkene i Norden. Mens prester og biskoper i katolsk og ortodoks tradisjon er mellommenn, på vegne av kirken, mellom Gud og den enkelte troende, er presten i de protestantiske kirkene først og fremst teolog, dvs. en ekspert på kirkens lære med forkynnelse som viktigste oppgave.

Munkene og nonnene skulle gjennom sine løfter forplikte seg til et liv i kristusetterfølgelse. Ett løfte forplikter dem til en lydighet overfor abbeden/abbedissen som svarer til Kristi lydighet overfor Faderen. Et annet løfte forplikter dem til fattigdom, i samsvar med Jesu eiendomsløshet mens han var i verden. Det tredje løftet forplikter dem til en kyskhet som svarer til Kristi kyskhet. Ut fra disse grunnleggende løftene skal de fristilles fra andre krav i verden og virke som en fortropp for kristusetterfølgelse i kirken.

Legfolkets religiøse liv i middelalderen var konsentrert om noen enklere plikter, med nattverds- og botsakramentet i sentrum. I tillegg tok brede lag av folket ofte del i fester og feiringer på lokalt plan. Lokale helgener, lokale prosesjoner og lokale festdager var foranledning for religiøs og kulturell utfoldelse der alle fikk være med. Ved disse anledningene fikk ikke bare de religiøse elitene, men også mange flere komme nær det hellige.

I løpet av senmiddelalderen ble idealene for kristusetterfølgelse stadig mer demokratisert. Bredere grupper av folk i Europa prøvde å føre et liv der de selv målbevisst kunne følge Kristus. Særlig grep idealet om å følge Kristus gjennom fattigdom og lidelse om seg. Dette gjaldt ikke bare munke- og nonneordenene, men også religiøse grupper utenom klostrene (bl.a. beginer, begarder, devotio moderna). Reformasjonen fulgte opp denne tendensen ved å si nei til skillet mellom en religiøs elite på den ene siden og et alminnelig lekfolk på den andre; idealet for kristusetterfølgelse skal gjelde alle i samme grad. Samtidig understrekes at et religiøst liv ikke bør leves atskilt fra verden, men i verden og innenfor rammen av det verdslige liv. Det religiøse livet fordrer ikke at det etableres en egen religiøs sfære (et kloster) som ramme.

En tilsvarende demokratisering av idealene for kristusetterfølgelse kan også spores innen den romersk-katolske kirken. På reformasjonstiden ble det markert at det ikke bare er klostrene som er en verdig ramme for sann kristusetterfølgelse; bl.a. Jesuittordenen viser at kristusetterfølgelsen først og fremst må rotfestes i det indre menneske. Mens de protestantiske kirkene stort sett har avskaffet hele klostervesenet, har den romersk-katolske kirken også etter reformasjonen beholdt og ført videre klostertradisjonene, og de representerer fremdeles en viktig del av romersk-katolsk kristendom.

En viktig religiøs praksis både for folket og for de religiøse elitene har vært pilegrimsvandringer, der hovedmålet har vært å oppsøke steder med en spesiell tilknytning til Kristus (se valfart). Jerusalem, byen der Jesus hadde endt sitt liv og siden var blitt tatt opp til himmelen, stod i en særstilling. Nest etter Jerusalem var de fornemste pilegrimsmålene steder der Jesu egne disipler var blitt begravd, f.eks. Roma med Peters grav og Santiago de Compostela der apostelen Jakob den eldre etter legenden skulle ligge begravd. I tillegg til disse målene finnes en rekke andre pilegrimssteder spredt rundt over hele kristenheten. Lutheranerne satte seg imot pilegrimsvesenet som en falsk form for hellighet.

Utbredelse
Kristendommens tidligste utbredelsesområde var landene rundt Middelhavet. Da kristendommen på 300-tallet ble offisiell religion for Romerriket, førte det til en videre utbredelse, især mot nord og mot øst. I løpet av middelalderen sluttet etter hvert hele Europa seg til kristendommen og definerte seg selv som en kristen kultur. På tross av kristendomskritikk og sekularisering i nytiden regnes Europa, spesielt Vest-Europa, fortsatt til kristendommens kjerneområder. I Øst-Europa, især i de tidligere protestantiske områdene (f.eks. det tidligere Øst-Tyskland), er kristendommen klart svekket etter perioden med kommunistregime.

Med islams fremmarsj ble kristendommens stilling sør for Middelhavet og i øst svekket. Men fra 1500-tallet startet en ny og kraftig ekspansjonsfase, først og fremst rettet mot det nyoppdagede Amerika. I løpet av 1500- og 1600-tallet inntok europeiske land det meste av det amerikanske kontinentet som sine koloniområder, og brakte samtidig kristendommen med seg som Amerikas nye religion. I Sør-Amerika, som ble kolonisert av Spania og Portugal, ble den katolske kristendommen dominerende. I Nord-Amerika var engelske og franske kolonister dominerende, og mange av dem brakte med seg en protestantisk kristendom. Protestantismen er derfor blitt sterk i Nord-Amerika. Alt i alt er Amerika blitt det dominerende kristne kontinentet.

Jesuittenes misjon fra slutten av 1500-tallet brakte også kristendommen langt østover, til land som India og Japan. Men det var først med misjonsvirksomheten på 1800- og 1900-tallet at veksten i kristne menigheter for alvor skjøt fart i Det fjerne østen. Det samme kan man si om Afrika, der misjonen fulgte kolonialiseringen i håp om å gjøre de nye landene kristne. Særlig i det sørlige Afrika har kristendommen fått et solid fotfeste og er blitt en dominerende religion. I andre deler av Afrika er rivaliseringen mellom islam og kristendom stadig et aktuelt tema. I Det fjerne østen er kristendommen en religion i betydelig vekst, men ikke desto mindre en minoritetsreligion.

Litteratur
Kristendommens hellige bok er Bibelen, inndelt i Det gamle testamente (som også anerkjennes av jødene) og Det nye testamente, som er det spesifikt kristne grunnskrift. Det nye testamente inneholder dels fire beretninger om Jesu liv (evangelier), dels brev (epistler) fra Paulus og andre ledere i urkirken i generasjonen etter Jesus. I tillegg kommer et skrift om urkirkens tidligste historie (Apostlenes gjerninger) og en samling endetidsvisjoner (Johannes' åpenbaring).

Først og fremst med utgangspunkt i Bibelen er det gjennom kristendommens historie vokst frem en stor overlevering av kristen litteratur. Mye av denne litteraturen har hatt form som bibelutlegning: foredrag, prekener, meditasjoner over bibelske tekster, etter hvert også mer vitenskapelig pregede kommentarer til bibelske tekster. Denne direkte bibelkommenterende tradisjonen har fulgt kristendommen fra dens tidligste tider til vår tid, og en enorm mengde tekster både av oppbyggelig, av didaktisk og av vitenskapelig art (eksegese) kan regnes inn. I antikken var Augustin en fremstående forfatter på dette området, han skrev kommentarer eller meditasjoner til en rekke bibeltekster. I middelalderen er Bernhard fra Clairvaux' prekener over Salomos høysang (billedlig utlagt som en tekst om kirken) et klassisk verk fra den mer meditative delen av bibelutlegningstradisjonen. Fra den vitenskapelige delen av tradisjonen er Nicolaus av Lyras Postillae perpetuae (en løpende kommentar til hele bibelen fra 1. Mosebok til Johannes' åpenbaring) et klassisk verk.

Fra reformasjonstiden er både Luther og Calvin blitt stående som klassikere i bibeltolkningstradisjonen. Især Luther utmerket seg med å forene meditativ-oppbyggelige og vitenskapelige kommentarer til tekstene. I nyere tid har den vitenskapelige bibelutlegningen blitt mer og mer profesjonalisert som en teologisk beskjeftigelse, mens de meditative og oppbyggelige bibelkommentarene ofte er blitt knyttet nærmere til en mer folkelig religiøsitet eller til vekkelsesreligiøsitet. Denne oppdelingen er mindre tydelig innen den romersk-katolske tradisjon, der klostertradisjonens bibelutlegning fortsatt ofte ivaretar både det meditative og det vitenskapelige.

Fromhetslitteraturen, eller den oppbyggelige litteraturen, har ikke bare utfoldet seg som bibelkommentarer og prekener over bibeltekster; den har tatt mange andre former. Et eksempel er middelalderens visjonslitteratur, som gjennom beretninger om visjoner (bl.a. etter mønster av Johannes' åpenbaring) gav skildring av hvordan det var i himmelen, i helvete og i skjærsilden. Et viktig verk fra denne tradisjonen er Tundalsvisjonen (ca. 1150). Fra tidlig nytid kan også nevnes et verk som J. Bunyans The Pilgrim's Progress (1678). Likesom i Tundalsvisjonen er det her tale om en reiseberetning med en kristen som hovedperson. Hos Bunyan dreier det seg imidlertid om en reise gjennom verden, med beskrivelse av de farer, håp og fristelser den kristne erfarer.

En annen sentral del av den kristne fromhetslitteraturen er den rike mystiske litteraturen som ble til særlig i senmiddelalderen og i tidlig nytid. Her spilte også kvinnelige forfattere en viktig rolle, f.eks. Teresa av Ávilas verker på 1500-tallet (især Las Moradas, 1577).

Den teologiske litteraturen har heller ikke bare utfoldet seg som bibelutlegning, men også som systematisk gjennomtenkning av den kristne tro (se under avsnittet om troslære). Et klassisk verk i denne tradisjonen er Augustins De civitate Dei, som har øvd meget stor innflytelse på teologisk tenkning. Den systematiske sammenfatningen av den kristne tro fikk særlig stor betydning etter som universitetene vokste frem. Her forsøkte man mest mulig logisk å redegjøre for hva den kristne tro gikk ut på. Metoden for slikt arbeid blir gjerne kalt for skolastisk, og teologien omtales ofte som skolastisk teologi. Middelalderens pioner på dette området var Petrus Lombardus. Hans Sentenser ble kommentert av senere teologer opp gjennom hele middelalderen. Den fremste representanten for den skolastiske teologien var kanskje Thomas Aquinas (Summa Theologiae). Fra nytiden kan F. E. D. Schleiermachers Der christliche Glaube (1821–22) nevnes som en klassisk sammenfatning av den kristne tro på 1800-tallet, og K. Barths Die kirchliche Dogmatik som en klassisk sammenfatning fra 1900-tallet (se også dogmatikk).

Arkitektur
For noen grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig prakt. Den reformerte protestantismen og en del andre radikale protestantiske retninger har stått for en slik linje. Men hovedstrømmen av den kristne tradisjon har helt siden keiser Konstantin satset mye på å reise prektige byggverk som sted for gudsdyrkelsen. Den tidlige middelalderens dominerende stil var den romanske, hvor enkle rom bak tykke vegger gav vern og verdighet til tilbedelsen. Kirker av denne typen finnes fortsatt igjen i de fleste land i Europa.

Fra høymiddelalderen overtok den gotiske stilen som retningsgivende for kirkebygningene. I de gotiske kirkene la man vekt på å slippe inn mer lys i kirken, og på å strekke kirkebygget og kirkerommet høyere mot himmelen. Frankrike var det ledende land, og katedralen i Chartres er kanskje det ypperste eksempelet på gotisk arkitektur. Mange av de gotiske katedralene har også prektige glassmalerier, der lyset slipper inn i kirkerommet filtrert gjennom alle regnbuens farger. Motivene for glassmaleriene er oftest hentet fra Bibelen.

En egen norsk middelaldersk tradisjon i kirkearkitekturen er stavkirkene.

Den tredje store perioden i kirkearkitekturens historie er preget av den europeiske barokken. Mens kirkebyggingen var retningsgivende både for den romanske og for den gotiske stilen, ble barokkarkitekturen utviklet parallelt både når det gjaldt verdslige og sakrale byggverk. Barokkens kirkearkitektur har som et ideal at mest mulig av både det jordiske og det himmelske univers skal bringes inn i kirkerommet gjennom tak- og veggmalerier, stukkatur og illusjonseffekter i selve bygningsteknikken (f.eks. illusjonen av at taket åpner seg opp mot en uendelig himmel). De første klassiske barokkirkene ble bygd i Roma fra slutten av 1500-tallet. De kanskje «reneste» og prektigste barokkirkene finner man i Sør-Tyskland og i Østerrike, bygd på 1600-tallet og litt innpå 1700-tallet. Barokkarkitekturen fikk også stor betydning i Sør-Amerika, der en rekke kirker ble bygd i denne stilarten på 1600- og 1700-tallet.

Ved siden av kirkearkitekturen har også klosterarkitekturen spilt en viktig rolle i kristendommen. Klosterarkitekturen har endret seg gjennom de samme hovedlinjene som kirkearkitekturen. Særlig innen rammen av romansk kunst er det en rekke klostre som kan sidestilles med kirkene som representative byggverk for sin tid. Men klostrene var ikke bare preget av de brede sporene for stilveksling, de ble også bygd ut fra de enkelte monastiske ordenenes behov og idealer. Især Cistercienserordenens arkitektur har satt sine særpregede spor i europeisk arkitekturhistorie, med sine store og lyse, men samtidig lite utsmykkede rom. Fremstående eksempler på slik arkitektur er Fontenay i Burgund og Fossanova i Italia.

Se også kirke.

Billedkunst
Kristendommen har også hatt stor betydning for billedkunsten. Også her finner man som utgangspunkt en dobbelthet: På den ene siden kan det spores en grunnleggende skepsis mot bilder og skulpturer. Den er dels begrunnet i Det gamle testamentes forbud mot å lage bilder av Gud, og dels i en forestilling om at bilder og skulpturer er utvendige uttrykk som ikke er i stand til å formidle eller representere det hellige på en adekvat måte. Denne skepsisen er kommet til uttrykk i billedfiendtlige retninger både i antikken og reformasjonstiden (især innen reformert protestantisme, men delvis også innen lutherdommen).

På den andre siden finner man tradisjoner som har satt bilder og skulpturer i sentrum for gudsdyrkelsen og hevdet at bildet er en ekte representasjon av det hellige. Særlig innen Østkirken har man gått langt i denne retningen; ikonene representerer de hellige i gudstjenesten. Også i vestlig middelalder har bilder og skulpturer av Maria og andre hellige menn og kvinner vært gjenstand for kultus og ærefrykt (venerasjon). Ifølge katolsk tro er Maria tatt opp til himmelen, og er ikke lenger til stede som dødt legeme på ett bestemt sted som andre helgener. Som himmeldronning kan hun imidlertid være til stede overalt, og bilder av henne kan derfor være ekte representasjoner på mange steder, især der hun har vist sin undergjørende kraft.

Middelalderens kristne billedkunst utfolder seg ellers innen et rikt register av motiver, hovedsakelig hentet fra Bibelen og fra helgenhistoriene. Det meste av denne kunsten er laget for kirker og klostre. På reformasjonstiden skjer det et oppgjør om billedkunsten med utgangspunkt i reformatorenes kritikk. Ifølge reformatorene ble det hellige formidlet ved Ordet, ikke ved bildene. Og selv om lutheranerne ikke sa absolutt nei til bilder, fremmet de et kritisk syn på bildenes funksjon i gudsdyrkelsen. Som svar på denne kritikken innskjerpet den romersk-katolske kirken under konsilet i Trient sitt syn på bildene; kunstnerne skulle være nøye med å passe på at motivene svarte til bibeltekstene, og ikke selv dikte til temaer som ikke hadde dekning i teksten.

Også etter reformasjonen er svært mye av kunsten i Europa knyttet til kirken og henter motiver fra kristendommen. Men fra og med renessansen blir temaer fra den klassiske mytologien, og etter hvert også andre ikke-religiøse motiver, en stadig viktigere konkurrent til de bibelske temaene. Likevel har motiver fra Bibelen og helgenlegendene en fremstående plass i kunsten helt til opp på 1700-tallet, og de er tydelig til stede også i nyere billedkunst.
85.165.40.146

2718:
Navn: Kristne Studenters Pikekor
Dato: 17.01.2016 - 19:10
Bosted: Oslo Universitet
Melding: Kristendom, religion som har sitt grunnlag i Jesu liv og forkynnelse, den største av verdensreligionene, beregnet til ca. 2016 mill. tilhengere (år 2000).

Kristendommen er en betydelig religion på alle verdens kontinenter; i Europa og i Amerika er det den dominerende religionen. Den er delt i en rekke ulike kirkesamfunn, hvorav de viktigste er den romersk-katolske kirke (ca. 1053 mill.), den ortodokse kirke (ca. 223 mill.), den anglikanske kirke (ca. 77 mill.), de protenstantiske (evangeliske) kirker (ca. 325 mill.). I tillegg finnes det ca. 338 mill. kristne som ikke er definert i noen av disse gruppene (tall fra 1999).

En vanlig inndeling av de kristne er i katolikker (og ortodokse) på den ene siden og protestanter på den annen; men både med hensyn til lære og kirkeordning har f.eks. både anglikanere og lutheranere i flere henseende mer til felles med den romersk-katolske kirke enn med enkelte av de andre protestantiske retningene. (Det vises til egne artikler for de enkelte trossamfunn.)

Det historiske utgangspunktet for kristendommen er personen Jesus (se Jesus Kristus). Hans første tilhengere betraktet ham som Messias, den frelseren som jødene lenge hadde ventet på. De dannet egne menigheter som etter hvert kom i konflikt med jødene. Apostelen Paulus spilte en avgjørende rolle for grunnleggelsen av kristendommen som en religion for alle, ikke bare en retning innen jødedommen. Kristendommens hovedtema er at Jesus gjennom sitt liv, sin død og sin oppstandelse viser menneskene hvem Gud er og samtidig også hva som er målet og meningen med menneskelivet. De kristne sier at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Dette paradokset er det viktigste punktet i kristendommen.

Symboler
Se kristne symboler.

Troslære
Sett i kristendommens perspektiv er Jesus langt mer enn en profet. Han er frelser, med andre ord en som gjennom en bestemt handling (sin død på korset) har sikret menneskene – forutsatt at de tror han er Messias – det største av alle goder, nemlig det evige liv som gikk tapt gjennom Adams ulydighet. Karakteristisk for kristendommen er den avgjørende vekt som legges på Jesu historiske eksistens; frelsergjerningen skjer en gang for alle på et bestemt tidspunkt i verdenshistorien, som dermed oppfattes som en sammenhengende og enestående frelseshistorie (i motsetning til f.eks. det greske eller indiske sykliske verdensbilde). Jesu oppstandelse blir tillagt avgjørende betydning som garantien for hans frelsergjerning, og viser samtidig til den oppstandelse og det evige liv som de troende ser frem til.

En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. Verden er altså ikke ond og noe de troende skal flykte unna ved å bli frelst; verden er Guds eget verk. Videre fastholdes troen på Kristus som Guds sønn og samtidig et menneske (født av jomfru Maria) og troen på kirken.

Læren om at Gud ble menneske og at et menneske er Gud, er i kristendommen utformet i to sentrale dogmer, det trinitariske (treenighetslæren) og det kristologiske dogmet. Her forsøker man å gi en mest mulig presis begrepsbestemmelse av den kristne troens paradoks. Det trinitariske dogmet fastholder at den kristne Gud er én, selv om han viser seg på ulike måter: som «Fader» i skapelsen, som «Sønn» i Jesus Kristus og som «Ånd» i Den hellige ånd som gjør Gud levende i kirken. Treenighetslæren sier at Gud har ett, guddommelig, vesen, men tre personer: Fader, Sønn og Ånd. Dette trinitariske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Det kristologiske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Khalkedon i 451, og sier i forlengelsen av det trinitariske dogmet at Kristus er én person, men av to naturer, både av guddommelig og menneskelig natur. Kristus er dermed ikke enten først og fremst Gud, som bare lot som om han var menneske, eller først og fremst menneske, men med helt spesielle profetiske egenskaper; det kristologiske dogmet sier at han er fullt og helt begge deler. Disse to dogmene, formulert av den eldste kirken, er ved siden av den apostoliske trosbekjennelsen blitt stående som felles læremarkeringer i den kristne kirke gjennom alle århundrer, på tvers av de viktigste skillene mellom ulike trossamfunn.

I løpet av middelalderen vokste det frem en omfattende teologisk tradisjon der det ble nærmere reflektert over hva de kristne trodde. Teologien utfoldet seg især innen to sjangere: som bibelutlegning og som systematisk sammenfatning av den kristne tro (se under avsnittet litteratur).

Middelalderens teologi behandlet de fleste områder av troslæren. Likevel var det lite av det teologene kom frem til som ble fastslått som offisiell kirkelære. En del av det som gjaldt kirken og sakramentene, ble fra 1100-tallet av tatt inn i den kirkelige lovgivningen og gjort gjeldende som kirkerett. Men på mange områder tillot man ulike teologiske syn side om side uten at dette ble opplevd som noe stort problem.

En ny giv for definisjon av dogmer kom først med den store kirkesplittelsen etter reformasjonen. Gjennom Trientkonsilet (1545–63) foretok den romersk-katolske kirken en kraftig utbygging av sin offisielle lære. De protestantiske kirkene gjorde det samme, idet de vedtok trosbekjennelser og slo fast sin offisielle lære. Denne perioden av kristendommens historie omtales gjerne som konfesjonaliseringens tidsalder; kristendommen splittes i konfesjoner, og strid om lære var det offisielle utgangspunkt og en viktig drivkraft for splittelsen.

Den romersk-katolske kirken slo fast under Trientkonsilet bl.a. hvordan kirkens autoritet skal bestemmes: den bygger både på Bibelen og på kirkens tradisjon; disse to skal holdes sammen, ikke spilles ut mot hverandre. Dette ble fastholdt som en motposisjon til protestantenes lære om at det var Skriften alene som var autoritetsgrunnlag for kirken. Alt annet måtte tolkes i lys av og ut fra den, og kirkens tradisjon kunne ikke spilles ut mot Skriftens ord. Det ble også på begge sider utformet en offisiell lære om kirken: Lutheranerne hadde gått ut og definert kirken som de troendes forsamling; kirken er der evangeliet forkynnes rett, og mottas med tro. Trientkonsilet forutsatte på sin side en kirkeforståelse basert også på den kirkelige tradisjon og det kirkelige embete, og gav nærmere bestemmelser om hva bispeembetet innebar. Lutheranerne hadde fastslått at kirken bare har to ekte sakramenter: dåpen og nattverden. Trientkonsilet svarte med å fastslå sju kirkelige sakramenter: dåp, nattverd, bot, konfirmasjon, ekteskap, prestevigsel og den siste olje.

Sist, men ikke minst, var det uenighet om hva den kristne troen består i og hva som skal til for at et menneske skal bli frelst. Lutheranerne lærte at det ikke kreves annet enn å tro på Kristus; mennesket frelses av tro alene, og ikke av gjerninger. Trientkonsilet lærte mot dette at en slik tro er død dersom den ikke får sin form gjennom gode gjerninger. Bak denne forskjellen lå et skille i synet på mennesket: Lutheranerne understreket enda sterkere enn katolikkene menneskets syndige natur; frelsen knytter ikke an til noe godt som ligger i mennesket, som etter sin natur er ondt. Se også etikk (kristen).

De lutherske kirkene har etter reformasjonen ikke utviklet noen videre offisiell kirkelære. Den protestantiske teologien har sett det som sin oppgave å arbeide videre med å tolke Skriften i lys av nye tiders utfordringer med basis i reformasjonens grunnleggende innsikter. Den romersk-katolske kirken har ut fra sitt grunnsyn utviklet noen nye lærepunkter i tiden etter Trientkonsilet. Det gjelder især synet på kirkens autoritet; pavens øverste myndighet i lærespørsmål ble fastslått som dogme i 1870, mens biskopenes betydning ble understreket sterkere igjen under 2. Vatikankonsil (1965–67). Dernest gjelder det spørsmålet om jomfru Maria. Kirken lærer allerede i den apostoliske trosbekjennelsen at Maria var jomfru. I 1854 ble dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse fastslått av paven, og i 1950 fastslo paven dogmet om Marias himmelfart.

Ved siden av splittelsen mellom katolikker og protestanter, har kirken også vært vitne til en rekke andre splittelser og utskillelser. Disse har ofte ikke hatt så nær sammenheng med uenighet om læren, slik splittelsen mellom katolikker og protestanter hadde. Det gjelder den grunnleggende splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054, og oppdelingen av den protestantiske leiren i en rekke mindre kirkesamfunn, særlig på 1800- og 1900-tallet.

Religiøst liv
Den viktigste normen for religiøst liv i kristendommen har hele tiden vært at de kristne skulle følge Kristus. Dette idealet har vært fulgt opp på mange ulike måter. Nokså tidlig i kristendommens historie ble det skilt ut religiøse eliter som, enten på vegne av eller som forbilder for de andre, skulle ta kristusetterfølgelsen spesielt alvorlig. Disse elitene ble skilt ut, enten gjennom en egen innvielse (presteskapet) eller gjennom å avgi løfter (munker og nonner). Presteskapet skulle representere Kristus overfor resten av folket og på vegne av folket utføre de hellige handlingene (liturgien, sakramentene) som brakte kirken nær Kristus og opprettholdt samfunnet med ham. Denne rollen ble de utstyrt for gjennom prestevigselen.

I den tidlige kirken ble hver menighet ledet av en biskop som ble assistert av prester og diakoner. Dette hierarkiet er bevart i de katolske, ortodokse og anglikanske kirker samt i de lutherske kirkene i Norden. Mens prester og biskoper i katolsk og ortodoks tradisjon er mellommenn, på vegne av kirken, mellom Gud og den enkelte troende, er presten i de protestantiske kirkene først og fremst teolog, dvs. en ekspert på kirkens lære med forkynnelse som viktigste oppgave.

Munkene og nonnene skulle gjennom sine løfter forplikte seg til et liv i kristusetterfølgelse. Ett løfte forplikter dem til en lydighet overfor abbeden/abbedissen som svarer til Kristi lydighet overfor Faderen. Et annet løfte forplikter dem til fattigdom, i samsvar med Jesu eiendomsløshet mens han var i verden. Det tredje løftet forplikter dem til en kyskhet som svarer til Kristi kyskhet. Ut fra disse grunnleggende løftene skal de fristilles fra andre krav i verden og virke som en fortropp for kristusetterfølgelse i kirken.

Legfolkets religiøse liv i middelalderen var konsentrert om noen enklere plikter, med nattverds- og botsakramentet i sentrum. I tillegg tok brede lag av folket ofte del i fester og feiringer på lokalt plan. Lokale helgener, lokale prosesjoner og lokale festdager var foranledning for religiøs og kulturell utfoldelse der alle fikk være med. Ved disse anledningene fikk ikke bare de religiøse elitene, men også mange flere komme nær det hellige.

I løpet av senmiddelalderen ble idealene for kristusetterfølgelse stadig mer demokratisert. Bredere grupper av folk i Europa prøvde å føre et liv der de selv målbevisst kunne følge Kristus. Særlig grep idealet om å følge Kristus gjennom fattigdom og lidelse om seg. Dette gjaldt ikke bare munke- og nonneordenene, men også religiøse grupper utenom klostrene (bl.a. beginer, begarder, devotio moderna). Reformasjonen fulgte opp denne tendensen ved å si nei til skillet mellom en religiøs elite på den ene siden og et alminnelig lekfolk på den andre; idealet for kristusetterfølgelse skal gjelde alle i samme grad. Samtidig understrekes at et religiøst liv ikke bør leves atskilt fra verden, men i verden og innenfor rammen av det verdslige liv. Det religiøse livet fordrer ikke at det etableres en egen religiøs sfære (et kloster) som ramme.

En tilsvarende demokratisering av idealene for kristusetterfølgelse kan også spores innen den romersk-katolske kirken. På reformasjonstiden ble det markert at det ikke bare er klostrene som er en verdig ramme for sann kristusetterfølgelse; bl.a. Jesuittordenen viser at kristusetterfølgelsen først og fremst må rotfestes i det indre menneske. Mens de protestantiske kirkene stort sett har avskaffet hele klostervesenet, har den romersk-katolske kirken også etter reformasjonen beholdt og ført videre klostertradisjonene, og de representerer fremdeles en viktig del av romersk-katolsk kristendom.

En viktig religiøs praksis både for folket og for de religiøse elitene har vært pilegrimsvandringer, der hovedmålet har vært å oppsøke steder med en spesiell tilknytning til Kristus (se valfart). Jerusalem, byen der Jesus hadde endt sitt liv og siden var blitt tatt opp til himmelen, stod i en særstilling. Nest etter Jerusalem var de fornemste pilegrimsmålene steder der Jesu egne disipler var blitt begravd, f.eks. Roma med Peters grav og Santiago de Compostela der apostelen Jakob den eldre etter legenden skulle ligge begravd. I tillegg til disse målene finnes en rekke andre pilegrimssteder spredt rundt over hele kristenheten. Lutheranerne satte seg imot pilegrimsvesenet som en falsk form for hellighet.

Utbredelse
Kristendommens tidligste utbredelsesområde var landene rundt Middelhavet. Da kristendommen på 300-tallet ble offisiell religion for Romerriket, førte det til en videre utbredelse, især mot nord og mot øst. I løpet av middelalderen sluttet etter hvert hele Europa seg til kristendommen og definerte seg selv som en kristen kultur. På tross av kristendomskritikk og sekularisering i nytiden regnes Europa, spesielt Vest-Europa, fortsatt til kristendommens kjerneområder. I Øst-Europa, især i de tidligere protestantiske områdene (f.eks. det tidligere Øst-Tyskland), er kristendommen klart svekket etter perioden med kommunistregime.

Med islams fremmarsj ble kristendommens stilling sør for Middelhavet og i øst svekket. Men fra 1500-tallet startet en ny og kraftig ekspansjonsfase, først og fremst rettet mot det nyoppdagede Amerika. I løpet av 1500- og 1600-tallet inntok europeiske land det meste av det amerikanske kontinentet som sine koloniområder, og brakte samtidig kristendommen med seg som Amerikas nye religion. I Sør-Amerika, som ble kolonisert av Spania og Portugal, ble den katolske kristendommen dominerende. I Nord-Amerika var engelske og franske kolonister dominerende, og mange av dem brakte med seg en protestantisk kristendom. Protestantismen er derfor blitt sterk i Nord-Amerika. Alt i alt er Amerika blitt det dominerende kristne kontinentet.

Jesuittenes misjon fra slutten av 1500-tallet brakte også kristendommen langt østover, til land som India og Japan. Men det var først med misjonsvirksomheten på 1800- og 1900-tallet at veksten i kristne menigheter for alvor skjøt fart i Det fjerne østen. Det samme kan man si om Afrika, der misjonen fulgte kolonialiseringen i håp om å gjøre de nye landene kristne. Særlig i det sørlige Afrika har kristendommen fått et solid fotfeste og er blitt en dominerende religion. I andre deler av Afrika er rivaliseringen mellom islam og kristendom stadig et aktuelt tema. I Det fjerne østen er kristendommen en religion i betydelig vekst, men ikke desto mindre en minoritetsreligion.

Litteratur
Kristendommens hellige bok er Bibelen, inndelt i Det gamle testamente (som også anerkjennes av jødene) og Det nye testamente, som er det spesifikt kristne grunnskrift. Det nye testamente inneholder dels fire beretninger om Jesu liv (evangelier), dels brev (epistler) fra Paulus og andre ledere i urkirken i generasjonen etter Jesus. I tillegg kommer et skrift om urkirkens tidligste historie (Apostlenes gjerninger) og en samling endetidsvisjoner (Johannes' åpenbaring).

Først og fremst med utgangspunkt i Bibelen er det gjennom kristendommens historie vokst frem en stor overlevering av kristen litteratur. Mye av denne litteraturen har hatt form som bibelutlegning: foredrag, prekener, meditasjoner over bibelske tekster, etter hvert også mer vitenskapelig pregede kommentarer til bibelske tekster. Denne direkte bibelkommenterende tradisjonen har fulgt kristendommen fra dens tidligste tider til vår tid, og en enorm mengde tekster både av oppbyggelig, av didaktisk og av vitenskapelig art (eksegese) kan regnes inn. I antikken var Augustin en fremstående forfatter på dette området, han skrev kommentarer eller meditasjoner til en rekke bibeltekster. I middelalderen er Bernhard fra Clairvaux' prekener over Salomos høysang (billedlig utlagt som en tekst om kirken) et klassisk verk fra den mer meditative delen av bibelutlegningstradisjonen. Fra den vitenskapelige delen av tradisjonen er Nicolaus av Lyras Postillae perpetuae (en løpende kommentar til hele bibelen fra 1. Mosebok til Johannes' åpenbaring) et klassisk verk.

Fra reformasjonstiden er både Luther og Calvin blitt stående som klassikere i bibeltolkningstradisjonen. Især Luther utmerket seg med å forene meditativ-oppbyggelige og vitenskapelige kommentarer til tekstene. I nyere tid har den vitenskapelige bibelutlegningen blitt mer og mer profesjonalisert som en teologisk beskjeftigelse, mens de meditative og oppbyggelige bibelkommentarene ofte er blitt knyttet nærmere til en mer folkelig religiøsitet eller til vekkelsesreligiøsitet. Denne oppdelingen er mindre tydelig innen den romersk-katolske tradisjon, der klostertradisjonens bibelutlegning fortsatt ofte ivaretar både det meditative og det vitenskapelige.

Fromhetslitteraturen, eller den oppbyggelige litteraturen, har ikke bare utfoldet seg som bibelkommentarer og prekener over bibeltekster; den har tatt mange andre former. Et eksempel er middelalderens visjonslitteratur, som gjennom beretninger om visjoner (bl.a. etter mønster av Johannes' åpenbaring) gav skildring av hvordan det var i himmelen, i helvete og i skjærsilden. Et viktig verk fra denne tradisjonen er Tundalsvisjonen (ca. 1150). Fra tidlig nytid kan også nevnes et verk som J. Bunyans The Pilgrim's Progress (1678). Likesom i Tundalsvisjonen er det her tale om en reiseberetning med en kristen som hovedperson. Hos Bunyan dreier det seg imidlertid om en reise gjennom verden, med beskrivelse av de farer, håp og fristelser den kristne erfarer.

En annen sentral del av den kristne fromhetslitteraturen er den rike mystiske litteraturen som ble til særlig i senmiddelalderen og i tidlig nytid. Her spilte også kvinnelige forfattere en viktig rolle, f.eks. Teresa av Ávilas verker på 1500-tallet (især Las Moradas, 1577).

Den teologiske litteraturen har heller ikke bare utfoldet seg som bibelutlegning, men også som systematisk gjennomtenkning av den kristne tro (se under avsnittet om troslære). Et klassisk verk i denne tradisjonen er Augustins De civitate Dei, som har øvd meget stor innflytelse på teologisk tenkning. Den systematiske sammenfatningen av den kristne tro fikk særlig stor betydning etter som universitetene vokste frem. Her forsøkte man mest mulig logisk å redegjøre for hva den kristne tro gikk ut på. Metoden for slikt arbeid blir gjerne kalt for skolastisk, og teologien omtales ofte som skolastisk teologi. Middelalderens pioner på dette området var Petrus Lombardus. Hans Sentenser ble kommentert av senere teologer opp gjennom hele middelalderen. Den fremste representanten for den skolastiske teologien var kanskje Thomas Aquinas (Summa Theologiae). Fra nytiden kan F. E. D. Schleiermachers Der christliche Glaube (1821–22) nevnes som en klassisk sammenfatning av den kristne tro på 1800-tallet, og K. Barths Die kirchliche Dogmatik som en klassisk sammenfatning fra 1900-tallet (se også dogmatikk).

Arkitektur
For noen grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig prakt. Den reformerte protestantismen og en del andre radikale protestantiske retninger har stått for en slik linje. Men hovedstrømmen av den kristne tradisjon har helt siden keiser Konstantin satset mye på å reise prektige byggverk som sted for gudsdyrkelsen. Den tidlige middelalderens dominerende stil var den romanske, hvor enkle rom bak tykke vegger gav vern og verdighet til tilbedelsen. Kirker av denne typen finnes fortsatt igjen i de fleste land i Europa.

Fra høymiddelalderen overtok den gotiske stilen som retningsgivende for kirkebygningene. I de gotiske kirkene la man vekt på å slippe inn mer lys i kirken, og på å strekke kirkebygget og kirkerommet høyere mot himmelen. Frankrike var det ledende land, og katedralen i Chartres er kanskje det ypperste eksempelet på gotisk arkitektur. Mange av de gotiske katedralene har også prektige glassmalerier, der lyset slipper inn i kirkerommet filtrert gjennom alle regnbuens farger. Motivene for glassmaleriene er oftest hentet fra Bibelen.

En egen norsk middelaldersk tradisjon i kirkearkitekturen er stavkirkene.

Den tredje store perioden i kirkearkitekturens historie er preget av den europeiske barokken. Mens kirkebyggingen var retningsgivende både for den romanske og for den gotiske stilen, ble barokkarkitekturen utviklet parallelt både når det gjaldt verdslige og sakrale byggverk. Barokkens kirkearkitektur har som et ideal at mest mulig av både det jordiske og det himmelske univers skal bringes inn i kirkerommet gjennom tak- og veggmalerier, stukkatur og illusjonseffekter i selve bygningsteknikken (f.eks. illusjonen av at taket åpner seg opp mot en uendelig himmel). De første klassiske barokkirkene ble bygd i Roma fra slutten av 1500-tallet. De kanskje «reneste» og prektigste barokkirkene finner man i Sør-Tyskland og i Østerrike, bygd på 1600-tallet og litt innpå 1700-tallet. Barokkarkitekturen fikk også stor betydning i Sør-Amerika, der en rekke kirker ble bygd i denne stilarten på 1600- og 1700-tallet.

Ved siden av kirkearkitekturen har også klosterarkitekturen spilt en viktig rolle i kristendommen. Klosterarkitekturen har endret seg gjennom de samme hovedlinjene som kirkearkitekturen. Særlig innen rammen av romansk kunst er det en rekke klostre som kan sidestilles med kirkene som representative byggverk for sin tid. Men klostrene var ikke bare preget av de brede sporene for stilveksling, de ble også bygd ut fra de enkelte monastiske ordenenes behov og idealer. Især Cistercienserordenens arkitektur har satt sine særpregede spor i europeisk arkitekturhistorie, med sine store og lyse, men samtidig lite utsmykkede rom. Fremstående eksempler på slik arkitektur er Fontenay i Burgund og Fossanova i Italia.

Se også kirke.

Billedkunst
Kristendommen har også hatt stor betydning for billedkunsten. Også her finner man som utgangspunkt en dobbelthet: På den ene siden kan det spores en grunnleggende skepsis mot bilder og skulpturer. Den er dels begrunnet i Det gamle testamentes forbud mot å lage bilder av Gud, og dels i en forestilling om at bilder og skulpturer er utvendige uttrykk som ikke er i stand til å formidle eller representere det hellige på en adekvat måte. Denne skepsisen er kommet til uttrykk i billedfiendtlige retninger både i antikken og reformasjonstiden (især innen reformert protestantisme, men delvis også innen lutherdommen).

På den andre siden finner man tradisjoner som har satt bilder og skulpturer i sentrum for gudsdyrkelsen og hevdet at bildet er en ekte representasjon av det hellige. Særlig innen Østkirken har man gått langt i denne retningen; ikonene representerer de hellige i gudstjenesten. Også i vestlig middelalder har bilder og skulpturer av Maria og andre hellige menn og kvinner vært gjenstand for kultus og ærefrykt (venerasjon). Ifølge katolsk tro er Maria tatt opp til himmelen, og er ikke lenger til stede som dødt legeme på ett bestemt sted som andre helgener. Som himmeldronning kan hun imidlertid være til stede overalt, og bilder av henne kan derfor være ekte representasjoner på mange steder, især der hun har vist sin undergjørende kraft.

Middelalderens kristne billedkunst utfolder seg ellers innen et rikt register av motiver, hovedsakelig hentet fra Bibelen og fra helgenhistoriene. Det meste av denne kunsten er laget for kirker og klostre. På reformasjonstiden skjer det et oppgjør om billedkunsten med utgangspunkt i reformatorenes kritikk. Ifølge reformatorene ble det hellige formidlet ved Ordet, ikke ved bildene. Og selv om lutheranerne ikke sa absolutt nei til bilder, fremmet de et kritisk syn på bildenes funksjon i gudsdyrkelsen. Som svar på denne kritikken innskjerpet den romersk-katolske kirken under konsilet i Trient sitt syn på bildene; kunstnerne skulle være nøye med å passe på at motivene svarte til bibeltekstene, og ikke selv dikte til temaer som ikke hadde dekning i teksten.

Også etter reformasjonen er svært mye av kunsten i Europa knyttet til kirken og henter motiver fra kristendommen. Men fra og med renessansen blir temaer fra den klassiske mytologien, og etter hvert også andre ikke-religiøse motiver, en stadig viktigere konkurrent til de bibelske temaene. Likevel har motiver fra Bibelen og helgenlegendene en fremstående plass i kunsten helt til opp på 1700-tallet, og de er tydelig til stede også i nyere billedkunst.
85.165.40.146

2717:
Navn: hellige jomfrueorden
Dato: 17.01.2016 - 19:10
Hjemmeside: hellig.no
Melding: Kristendom, religion som har sitt grunnlag i Jesu liv og forkynnelse, den største av verdensreligionene, beregnet til ca. 2016 mill. tilhengere (år 2000).

Kristendommen er en betydelig religion på alle verdens kontinenter; i Europa og i Amerika er det den dominerende religionen. Den er delt i en rekke ulike kirkesamfunn, hvorav de viktigste er den romersk-katolske kirke (ca. 1053 mill.), den ortodokse kirke (ca. 223 mill.), den anglikanske kirke (ca. 77 mill.), de protenstantiske (evangeliske) kirker (ca. 325 mill.). I tillegg finnes det ca. 338 mill. kristne som ikke er definert i noen av disse gruppene (tall fra 1999).

En vanlig inndeling av de kristne er i katolikker (og ortodokse) på den ene siden og protestanter på den annen; men både med hensyn til lære og kirkeordning har f.eks. både anglikanere og lutheranere i flere henseende mer til felles med den romersk-katolske kirke enn med enkelte av de andre protestantiske retningene. (Det vises til egne artikler for de enkelte trossamfunn.)

Det historiske utgangspunktet for kristendommen er personen Jesus (se Jesus Kristus). Hans første tilhengere betraktet ham som Messias, den frelseren som jødene lenge hadde ventet på. De dannet egne menigheter som etter hvert kom i konflikt med jødene. Apostelen Paulus spilte en avgjørende rolle for grunnleggelsen av kristendommen som en religion for alle, ikke bare en retning innen jødedommen. Kristendommens hovedtema er at Jesus gjennom sitt liv, sin død og sin oppstandelse viser menneskene hvem Gud er og samtidig også hva som er målet og meningen med menneskelivet. De kristne sier at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Dette paradokset er det viktigste punktet i kristendommen.

Symboler
Se kristne symboler.

Troslære
Sett i kristendommens perspektiv er Jesus langt mer enn en profet. Han er frelser, med andre ord en som gjennom en bestemt handling (sin død på korset) har sikret menneskene – forutsatt at de tror han er Messias – det største av alle goder, nemlig det evige liv som gikk tapt gjennom Adams ulydighet. Karakteristisk for kristendommen er den avgjørende vekt som legges på Jesu historiske eksistens; frelsergjerningen skjer en gang for alle på et bestemt tidspunkt i verdenshistorien, som dermed oppfattes som en sammenhengende og enestående frelseshistorie (i motsetning til f.eks. det greske eller indiske sykliske verdensbilde). Jesu oppstandelse blir tillagt avgjørende betydning som garantien for hans frelsergjerning, og viser samtidig til den oppstandelse og det evige liv som de troende ser frem til.

En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. Verden er altså ikke ond og noe de troende skal flykte unna ved å bli frelst; verden er Guds eget verk. Videre fastholdes troen på Kristus som Guds sønn og samtidig et menneske (født av jomfru Maria) og troen på kirken.

Læren om at Gud ble menneske og at et menneske er Gud, er i kristendommen utformet i to sentrale dogmer, det trinitariske (treenighetslæren) og det kristologiske dogmet. Her forsøker man å gi en mest mulig presis begrepsbestemmelse av den kristne troens paradoks. Det trinitariske dogmet fastholder at den kristne Gud er én, selv om han viser seg på ulike måter: som «Fader» i skapelsen, som «Sønn» i Jesus Kristus og som «Ånd» i Den hellige ånd som gjør Gud levende i kirken. Treenighetslæren sier at Gud har ett, guddommelig, vesen, men tre personer: Fader, Sønn og Ånd. Dette trinitariske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Det kristologiske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Khalkedon i 451, og sier i forlengelsen av det trinitariske dogmet at Kristus er én person, men av to naturer, både av guddommelig og menneskelig natur. Kristus er dermed ikke enten først og fremst Gud, som bare lot som om han var menneske, eller først og fremst menneske, men med helt spesielle profetiske egenskaper; det kristologiske dogmet sier at han er fullt og helt begge deler. Disse to dogmene, formulert av den eldste kirken, er ved siden av den apostoliske trosbekjennelsen blitt stående som felles læremarkeringer i den kristne kirke gjennom alle århundrer, på tvers av de viktigste skillene mellom ulike trossamfunn.

I løpet av middelalderen vokste det frem en omfattende teologisk tradisjon der det ble nærmere reflektert over hva de kristne trodde. Teologien utfoldet seg især innen to sjangere: som bibelutlegning og som systematisk sammenfatning av den kristne tro (se under avsnittet litteratur).

Middelalderens teologi behandlet de fleste områder av troslæren. Likevel var det lite av det teologene kom frem til som ble fastslått som offisiell kirkelære. En del av det som gjaldt kirken og sakramentene, ble fra 1100-tallet av tatt inn i den kirkelige lovgivningen og gjort gjeldende som kirkerett. Men på mange områder tillot man ulike teologiske syn side om side uten at dette ble opplevd som noe stort problem.

En ny giv for definisjon av dogmer kom først med den store kirkesplittelsen etter reformasjonen. Gjennom Trientkonsilet (1545–63) foretok den romersk-katolske kirken en kraftig utbygging av sin offisielle lære. De protestantiske kirkene gjorde det samme, idet de vedtok trosbekjennelser og slo fast sin offisielle lære. Denne perioden av kristendommens historie omtales gjerne som konfesjonaliseringens tidsalder; kristendommen splittes i konfesjoner, og strid om lære var det offisielle utgangspunkt og en viktig drivkraft for splittelsen.

Den romersk-katolske kirken slo fast under Trientkonsilet bl.a. hvordan kirkens autoritet skal bestemmes: den bygger både på Bibelen og på kirkens tradisjon; disse to skal holdes sammen, ikke spilles ut mot hverandre. Dette ble fastholdt som en motposisjon til protestantenes lære om at det var Skriften alene som var autoritetsgrunnlag for kirken. Alt annet måtte tolkes i lys av og ut fra den, og kirkens tradisjon kunne ikke spilles ut mot Skriftens ord. Det ble også på begge sider utformet en offisiell lære om kirken: Lutheranerne hadde gått ut og definert kirken som de troendes forsamling; kirken er der evangeliet forkynnes rett, og mottas med tro. Trientkonsilet forutsatte på sin side en kirkeforståelse basert også på den kirkelige tradisjon og det kirkelige embete, og gav nærmere bestemmelser om hva bispeembetet innebar. Lutheranerne hadde fastslått at kirken bare har to ekte sakramenter: dåpen og nattverden. Trientkonsilet svarte med å fastslå sju kirkelige sakramenter: dåp, nattverd, bot, konfirmasjon, ekteskap, prestevigsel og den siste olje.

Sist, men ikke minst, var det uenighet om hva den kristne troen består i og hva som skal til for at et menneske skal bli frelst. Lutheranerne lærte at det ikke kreves annet enn å tro på Kristus; mennesket frelses av tro alene, og ikke av gjerninger. Trientkonsilet lærte mot dette at en slik tro er død dersom den ikke får sin form gjennom gode gjerninger. Bak denne forskjellen lå et skille i synet på mennesket: Lutheranerne understreket enda sterkere enn katolikkene menneskets syndige natur; frelsen knytter ikke an til noe godt som ligger i mennesket, som etter sin natur er ondt. Se også etikk (kristen).

De lutherske kirkene har etter reformasjonen ikke utviklet noen videre offisiell kirkelære. Den protestantiske teologien har sett det som sin oppgave å arbeide videre med å tolke Skriften i lys av nye tiders utfordringer med basis i reformasjonens grunnleggende innsikter. Den romersk-katolske kirken har ut fra sitt grunnsyn utviklet noen nye lærepunkter i tiden etter Trientkonsilet. Det gjelder især synet på kirkens autoritet; pavens øverste myndighet i lærespørsmål ble fastslått som dogme i 1870, mens biskopenes betydning ble understreket sterkere igjen under 2. Vatikankonsil (1965–67). Dernest gjelder det spørsmålet om jomfru Maria. Kirken lærer allerede i den apostoliske trosbekjennelsen at Maria var jomfru. I 1854 ble dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse fastslått av paven, og i 1950 fastslo paven dogmet om Marias himmelfart.

Ved siden av splittelsen mellom katolikker og protestanter, har kirken også vært vitne til en rekke andre splittelser og utskillelser. Disse har ofte ikke hatt så nær sammenheng med uenighet om læren, slik splittelsen mellom katolikker og protestanter hadde. Det gjelder den grunnleggende splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054, og oppdelingen av den protestantiske leiren i en rekke mindre kirkesamfunn, særlig på 1800- og 1900-tallet.

Religiøst liv
Den viktigste normen for religiøst liv i kristendommen har hele tiden vært at de kristne skulle følge Kristus. Dette idealet har vært fulgt opp på mange ulike måter. Nokså tidlig i kristendommens historie ble det skilt ut religiøse eliter som, enten på vegne av eller som forbilder for de andre, skulle ta kristusetterfølgelsen spesielt alvorlig. Disse elitene ble skilt ut, enten gjennom en egen innvielse (presteskapet) eller gjennom å avgi løfter (munker og nonner). Presteskapet skulle representere Kristus overfor resten av folket og på vegne av folket utføre de hellige handlingene (liturgien, sakramentene) som brakte kirken nær Kristus og opprettholdt samfunnet med ham. Denne rollen ble de utstyrt for gjennom prestevigselen.

I den tidlige kirken ble hver menighet ledet av en biskop som ble assistert av prester og diakoner. Dette hierarkiet er bevart i de katolske, ortodokse og anglikanske kirker samt i de lutherske kirkene i Norden. Mens prester og biskoper i katolsk og ortodoks tradisjon er mellommenn, på vegne av kirken, mellom Gud og den enkelte troende, er presten i de protestantiske kirkene først og fremst teolog, dvs. en ekspert på kirkens lære med forkynnelse som viktigste oppgave.

Munkene og nonnene skulle gjennom sine løfter forplikte seg til et liv i kristusetterfølgelse. Ett løfte forplikter dem til en lydighet overfor abbeden/abbedissen som svarer til Kristi lydighet overfor Faderen. Et annet løfte forplikter dem til fattigdom, i samsvar med Jesu eiendomsløshet mens han var i verden. Det tredje løftet forplikter dem til en kyskhet som svarer til Kristi kyskhet. Ut fra disse grunnleggende løftene skal de fristilles fra andre krav i verden og virke som en fortropp for kristusetterfølgelse i kirken.

Legfolkets religiøse liv i middelalderen var konsentrert om noen enklere plikter, med nattverds- og botsakramentet i sentrum. I tillegg tok brede lag av folket ofte del i fester og feiringer på lokalt plan. Lokale helgener, lokale prosesjoner og lokale festdager var foranledning for religiøs og kulturell utfoldelse der alle fikk være med. Ved disse anledningene fikk ikke bare de religiøse elitene, men også mange flere komme nær det hellige.

I løpet av senmiddelalderen ble idealene for kristusetterfølgelse stadig mer demokratisert. Bredere grupper av folk i Europa prøvde å føre et liv der de selv målbevisst kunne følge Kristus. Særlig grep idealet om å følge Kristus gjennom fattigdom og lidelse om seg. Dette gjaldt ikke bare munke- og nonneordenene, men også religiøse grupper utenom klostrene (bl.a. beginer, begarder, devotio moderna). Reformasjonen fulgte opp denne tendensen ved å si nei til skillet mellom en religiøs elite på den ene siden og et alminnelig lekfolk på den andre; idealet for kristusetterfølgelse skal gjelde alle i samme grad. Samtidig understrekes at et religiøst liv ikke bør leves atskilt fra verden, men i verden og innenfor rammen av det verdslige liv. Det religiøse livet fordrer ikke at det etableres en egen religiøs sfære (et kloster) som ramme.

En tilsvarende demokratisering av idealene for kristusetterfølgelse kan også spores innen den romersk-katolske kirken. På reformasjonstiden ble det markert at det ikke bare er klostrene som er en verdig ramme for sann kristusetterfølgelse; bl.a. Jesuittordenen viser at kristusetterfølgelsen først og fremst må rotfestes i det indre menneske. Mens de protestantiske kirkene stort sett har avskaffet hele klostervesenet, har den romersk-katolske kirken også etter reformasjonen beholdt og ført videre klostertradisjonene, og de representerer fremdeles en viktig del av romersk-katolsk kristendom.

En viktig religiøs praksis både for folket og for de religiøse elitene har vært pilegrimsvandringer, der hovedmålet har vært å oppsøke steder med en spesiell tilknytning til Kristus (se valfart). Jerusalem, byen der Jesus hadde endt sitt liv og siden var blitt tatt opp til himmelen, stod i en særstilling. Nest etter Jerusalem var de fornemste pilegrimsmålene steder der Jesu egne disipler var blitt begravd, f.eks. Roma med Peters grav og Santiago de Compostela der apostelen Jakob den eldre etter legenden skulle ligge begravd. I tillegg til disse målene finnes en rekke andre pilegrimssteder spredt rundt over hele kristenheten. Lutheranerne satte seg imot pilegrimsvesenet som en falsk form for hellighet.

Utbredelse
Kristendommens tidligste utbredelsesområde var landene rundt Middelhavet. Da kristendommen på 300-tallet ble offisiell religion for Romerriket, førte det til en videre utbredelse, især mot nord og mot øst. I løpet av middelalderen sluttet etter hvert hele Europa seg til kristendommen og definerte seg selv som en kristen kultur. På tross av kristendomskritikk og sekularisering i nytiden regnes Europa, spesielt Vest-Europa, fortsatt til kristendommens kjerneområder. I Øst-Europa, især i de tidligere protestantiske områdene (f.eks. det tidligere Øst-Tyskland), er kristendommen klart svekket etter perioden med kommunistregime.

Med islams fremmarsj ble kristendommens stilling sør for Middelhavet og i øst svekket. Men fra 1500-tallet startet en ny og kraftig ekspansjonsfase, først og fremst rettet mot det nyoppdagede Amerika. I løpet av 1500- og 1600-tallet inntok europeiske land det meste av det amerikanske kontinentet som sine koloniområder, og brakte samtidig kristendommen med seg som Amerikas nye religion. I Sør-Amerika, som ble kolonisert av Spania og Portugal, ble den katolske kristendommen dominerende. I Nord-Amerika var engelske og franske kolonister dominerende, og mange av dem brakte med seg en protestantisk kristendom. Protestantismen er derfor blitt sterk i Nord-Amerika. Alt i alt er Amerika blitt det dominerende kristne kontinentet.

Jesuittenes misjon fra slutten av 1500-tallet brakte også kristendommen langt østover, til land som India og Japan. Men det var først med misjonsvirksomheten på 1800- og 1900-tallet at veksten i kristne menigheter for alvor skjøt fart i Det fjerne østen. Det samme kan man si om Afrika, der misjonen fulgte kolonialiseringen i håp om å gjøre de nye landene kristne. Særlig i det sørlige Afrika har kristendommen fått et solid fotfeste og er blitt en dominerende religion. I andre deler av Afrika er rivaliseringen mellom islam og kristendom stadig et aktuelt tema. I Det fjerne østen er kristendommen en religion i betydelig vekst, men ikke desto mindre en minoritetsreligion.

Litteratur
Kristendommens hellige bok er Bibelen, inndelt i Det gamle testamente (som også anerkjennes av jødene) og Det nye testamente, som er det spesifikt kristne grunnskrift. Det nye testamente inneholder dels fire beretninger om Jesu liv (evangelier), dels brev (epistler) fra Paulus og andre ledere i urkirken i generasjonen etter Jesus. I tillegg kommer et skrift om urkirkens tidligste historie (Apostlenes gjerninger) og en samling endetidsvisjoner (Johannes' åpenbaring).

Først og fremst med utgangspunkt i Bibelen er det gjennom kristendommens historie vokst frem en stor overlevering av kristen litteratur. Mye av denne litteraturen har hatt form som bibelutlegning: foredrag, prekener, meditasjoner over bibelske tekster, etter hvert også mer vitenskapelig pregede kommentarer til bibelske tekster. Denne direkte bibelkommenterende tradisjonen har fulgt kristendommen fra dens tidligste tider til vår tid, og en enorm mengde tekster både av oppbyggelig, av didaktisk og av vitenskapelig art (eksegese) kan regnes inn. I antikken var Augustin en fremstående forfatter på dette området, han skrev kommentarer eller meditasjoner til en rekke bibeltekster. I middelalderen er Bernhard fra Clairvaux' prekener over Salomos høysang (billedlig utlagt som en tekst om kirken) et klassisk verk fra den mer meditative delen av bibelutlegningstradisjonen. Fra den vitenskapelige delen av tradisjonen er Nicolaus av Lyras Postillae perpetuae (en løpende kommentar til hele bibelen fra 1. Mosebok til Johannes' åpenbaring) et klassisk verk.

Fra reformasjonstiden er både Luther og Calvin blitt stående som klassikere i bibeltolkningstradisjonen. Især Luther utmerket seg med å forene meditativ-oppbyggelige og vitenskapelige kommentarer til tekstene. I nyere tid har den vitenskapelige bibelutlegningen blitt mer og mer profesjonalisert som en teologisk beskjeftigelse, mens de meditative og oppbyggelige bibelkommentarene ofte er blitt knyttet nærmere til en mer folkelig religiøsitet eller til vekkelsesreligiøsitet. Denne oppdelingen er mindre tydelig innen den romersk-katolske tradisjon, der klostertradisjonens bibelutlegning fortsatt ofte ivaretar både det meditative og det vitenskapelige.

Fromhetslitteraturen, eller den oppbyggelige litteraturen, har ikke bare utfoldet seg som bibelkommentarer og prekener over bibeltekster; den har tatt mange andre former. Et eksempel er middelalderens visjonslitteratur, som gjennom beretninger om visjoner (bl.a. etter mønster av Johannes' åpenbaring) gav skildring av hvordan det var i himmelen, i helvete og i skjærsilden. Et viktig verk fra denne tradisjonen er Tundalsvisjonen (ca. 1150). Fra tidlig nytid kan også nevnes et verk som J. Bunyans The Pilgrim's Progress (1678). Likesom i Tundalsvisjonen er det her tale om en reiseberetning med en kristen som hovedperson. Hos Bunyan dreier det seg imidlertid om en reise gjennom verden, med beskrivelse av de farer, håp og fristelser den kristne erfarer.

En annen sentral del av den kristne fromhetslitteraturen er den rike mystiske litteraturen som ble til særlig i senmiddelalderen og i tidlig nytid. Her spilte også kvinnelige forfattere en viktig rolle, f.eks. Teresa av Ávilas verker på 1500-tallet (især Las Moradas, 1577).

Den teologiske litteraturen har heller ikke bare utfoldet seg som bibelutlegning, men også som systematisk gjennomtenkning av den kristne tro (se under avsnittet om troslære). Et klassisk verk i denne tradisjonen er Augustins De civitate Dei, som har øvd meget stor innflytelse på teologisk tenkning. Den systematiske sammenfatningen av den kristne tro fikk særlig stor betydning etter som universitetene vokste frem. Her forsøkte man mest mulig logisk å redegjøre for hva den kristne tro gikk ut på. Metoden for slikt arbeid blir gjerne kalt for skolastisk, og teologien omtales ofte som skolastisk teologi. Middelalderens pioner på dette området var Petrus Lombardus. Hans Sentenser ble kommentert av senere teologer opp gjennom hele middelalderen. Den fremste representanten for den skolastiske teologien var kanskje Thomas Aquinas (Summa Theologiae). Fra nytiden kan F. E. D. Schleiermachers Der christliche Glaube (1821–22) nevnes som en klassisk sammenfatning av den kristne tro på 1800-tallet, og K. Barths Die kirchliche Dogmatik som en klassisk sammenfatning fra 1900-tallet (se også dogmatikk).

Arkitektur
For noen grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig prakt. Den reformerte protestantismen og en del andre radikale protestantiske retninger har stått for en slik linje. Men hovedstrømmen av den kristne tradisjon har helt siden keiser Konstantin satset mye på å reise prektige byggverk som sted for gudsdyrkelsen. Den tidlige middelalderens dominerende stil var den romanske, hvor enkle rom bak tykke vegger gav vern og verdighet til tilbedelsen. Kirker av denne typen finnes fortsatt igjen i de fleste land i Europa.

Fra høymiddelalderen overtok den gotiske stilen som retningsgivende for kirkebygningene. I de gotiske kirkene la man vekt på å slippe inn mer lys i kirken, og på å strekke kirkebygget og kirkerommet høyere mot himmelen. Frankrike var det ledende land, og katedralen i Chartres er kanskje det ypperste eksempelet på gotisk arkitektur. Mange av de gotiske katedralene har også prektige glassmalerier, der lyset slipper inn i kirkerommet filtrert gjennom alle regnbuens farger. Motivene for glassmaleriene er oftest hentet fra Bibelen.

En egen norsk middelaldersk tradisjon i kirkearkitekturen er stavkirkene.

Den tredje store perioden i kirkearkitekturens historie er preget av den europeiske barokken. Mens kirkebyggingen var retningsgivende både for den romanske og for den gotiske stilen, ble barokkarkitekturen utviklet parallelt både når det gjaldt verdslige og sakrale byggverk. Barokkens kirkearkitektur har som et ideal at mest mulig av både det jordiske og det himmelske univers skal bringes inn i kirkerommet gjennom tak- og veggmalerier, stukkatur og illusjonseffekter i selve bygningsteknikken (f.eks. illusjonen av at taket åpner seg opp mot en uendelig himmel). De første klassiske barokkirkene ble bygd i Roma fra slutten av 1500-tallet. De kanskje «reneste» og prektigste barokkirkene finner man i Sør-Tyskland og i Østerrike, bygd på 1600-tallet og litt innpå 1700-tallet. Barokkarkitekturen fikk også stor betydning i Sør-Amerika, der en rekke kirker ble bygd i denne stilarten på 1600- og 1700-tallet.

Ved siden av kirkearkitekturen har også klosterarkitekturen spilt en viktig rolle i kristendommen. Klosterarkitekturen har endret seg gjennom de samme hovedlinjene som kirkearkitekturen. Særlig innen rammen av romansk kunst er det en rekke klostre som kan sidestilles med kirkene som representative byggverk for sin tid. Men klostrene var ikke bare preget av de brede sporene for stilveksling, de ble også bygd ut fra de enkelte monastiske ordenenes behov og idealer. Især Cistercienserordenens arkitektur har satt sine særpregede spor i europeisk arkitekturhistorie, med sine store og lyse, men samtidig lite utsmykkede rom. Fremstående eksempler på slik arkitektur er Fontenay i Burgund og Fossanova i Italia.

Se også kirke.

Billedkunst
Kristendommen har også hatt stor betydning for billedkunsten. Også her finner man som utgangspunkt en dobbelthet: På den ene siden kan det spores en grunnleggende skepsis mot bilder og skulpturer. Den er dels begrunnet i Det gamle testamentes forbud mot å lage bilder av Gud, og dels i en forestilling om at bilder og skulpturer er utvendige uttrykk som ikke er i stand til å formidle eller representere det hellige på en adekvat måte. Denne skepsisen er kommet til uttrykk i billedfiendtlige retninger både i antikken og reformasjonstiden (især innen reformert protestantisme, men delvis også innen lutherdommen).

På den andre siden finner man tradisjoner som har satt bilder og skulpturer i sentrum for gudsdyrkelsen og hevdet at bildet er en ekte representasjon av det hellige. Særlig innen Østkirken har man gått langt i denne retningen; ikonene representerer de hellige i gudstjenesten. Også i vestlig middelalder har bilder og skulpturer av Maria og andre hellige menn og kvinner vært gjenstand for kultus og ærefrykt (venerasjon). Ifølge katolsk tro er Maria tatt opp til himmelen, og er ikke lenger til stede som dødt legeme på ett bestemt sted som andre helgener. Som himmeldronning kan hun imidlertid være til stede overalt, og bilder av henne kan derfor være ekte representasjoner på mange steder, især der hun har vist sin undergjørende kraft.

Middelalderens kristne billedkunst utfolder seg ellers innen et rikt register av motiver, hovedsakelig hentet fra Bibelen og fra helgenhistoriene. Det meste av denne kunsten er laget for kirker og klostre. På reformasjonstiden skjer det et oppgjør om billedkunsten med utgangspunkt i reformatorenes kritikk. Ifølge reformatorene ble det hellige formidlet ved Ordet, ikke ved bildene. Og selv om lutheranerne ikke sa absolutt nei til bilder, fremmet de et kritisk syn på bildenes funksjon i gudsdyrkelsen. Som svar på denne kritikken innskjerpet den romersk-katolske kirken under konsilet i Trient sitt syn på bildene; kunstnerne skulle være nøye med å passe på at motivene svarte til bibeltekstene, og ikke selv dikte til temaer som ikke hadde dekning i teksten.

Også etter reformasjonen er svært mye av kunsten i Europa knyttet til kirken og henter motiver fra kristendommen. Men fra og med renessansen blir temaer fra den klassiske mytologien, og etter hvert også andre ikke-religiøse motiver, en stadig viktigere konkurrent til de bibelske temaene. Likevel har motiver fra Bibelen og helgenlegendene en fremstående plass i kunsten helt til opp på 1700-tallet, og de er tydelig til stede også i nyere billedkunst.
85.165.40.146

2716:
Navn: kristne piker
Dato: 17.01.2016 - 19:09
Melding: Kristendom, religion som har sitt grunnlag i Jesu liv og forkynnelse, den største av verdensreligionene, beregnet til ca. 2016 mill. tilhengere (år 2000).

Kristendommen er en betydelig religion på alle verdens kontinenter; i Europa og i Amerika er det den dominerende religionen. Den er delt i en rekke ulike kirkesamfunn, hvorav de viktigste er den romersk-katolske kirke (ca. 1053 mill.), den ortodokse kirke (ca. 223 mill.), den anglikanske kirke (ca. 77 mill.), de protenstantiske (evangeliske) kirker (ca. 325 mill.). I tillegg finnes det ca. 338 mill. kristne som ikke er definert i noen av disse gruppene (tall fra 1999).

En vanlig inndeling av de kristne er i katolikker (og ortodokse) på den ene siden og protestanter på den annen; men både med hensyn til lære og kirkeordning har f.eks. både anglikanere og lutheranere i flere henseende mer til felles med den romersk-katolske kirke enn med enkelte av de andre protestantiske retningene. (Det vises til egne artikler for de enkelte trossamfunn.)

Det historiske utgangspunktet for kristendommen er personen Jesus (se Jesus Kristus). Hans første tilhengere betraktet ham som Messias, den frelseren som jødene lenge hadde ventet på. De dannet egne menigheter som etter hvert kom i konflikt med jødene. Apostelen Paulus spilte en avgjørende rolle for grunnleggelsen av kristendommen som en religion for alle, ikke bare en retning innen jødedommen. Kristendommens hovedtema er at Jesus gjennom sitt liv, sin død og sin oppstandelse viser menneskene hvem Gud er og samtidig også hva som er målet og meningen med menneskelivet. De kristne sier at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Dette paradokset er det viktigste punktet i kristendommen.

Symboler
Se kristne symboler.

Troslære
Sett i kristendommens perspektiv er Jesus langt mer enn en profet. Han er frelser, med andre ord en som gjennom en bestemt handling (sin død på korset) har sikret menneskene – forutsatt at de tror han er Messias – det største av alle goder, nemlig det evige liv som gikk tapt gjennom Adams ulydighet. Karakteristisk for kristendommen er den avgjørende vekt som legges på Jesu historiske eksistens; frelsergjerningen skjer en gang for alle på et bestemt tidspunkt i verdenshistorien, som dermed oppfattes som en sammenhengende og enestående frelseshistorie (i motsetning til f.eks. det greske eller indiske sykliske verdensbilde). Jesu oppstandelse blir tillagt avgjørende betydning som garantien for hans frelsergjerning, og viser samtidig til den oppstandelse og det evige liv som de troende ser frem til.

En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. Verden er altså ikke ond og noe de troende skal flykte unna ved å bli frelst; verden er Guds eget verk. Videre fastholdes troen på Kristus som Guds sønn og samtidig et menneske (født av jomfru Maria) og troen på kirken.

Læren om at Gud ble menneske og at et menneske er Gud, er i kristendommen utformet i to sentrale dogmer, det trinitariske (treenighetslæren) og det kristologiske dogmet. Her forsøker man å gi en mest mulig presis begrepsbestemmelse av den kristne troens paradoks. Det trinitariske dogmet fastholder at den kristne Gud er én, selv om han viser seg på ulike måter: som «Fader» i skapelsen, som «Sønn» i Jesus Kristus og som «Ånd» i Den hellige ånd som gjør Gud levende i kirken. Treenighetslæren sier at Gud har ett, guddommelig, vesen, men tre personer: Fader, Sønn og Ånd. Dette trinitariske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Det kristologiske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Khalkedon i 451, og sier i forlengelsen av det trinitariske dogmet at Kristus er én person, men av to naturer, både av guddommelig og menneskelig natur. Kristus er dermed ikke enten først og fremst Gud, som bare lot som om han var menneske, eller først og fremst menneske, men med helt spesielle profetiske egenskaper; det kristologiske dogmet sier at han er fullt og helt begge deler. Disse to dogmene, formulert av den eldste kirken, er ved siden av den apostoliske trosbekjennelsen blitt stående som felles læremarkeringer i den kristne kirke gjennom alle århundrer, på tvers av de viktigste skillene mellom ulike trossamfunn.

I løpet av middelalderen vokste det frem en omfattende teologisk tradisjon der det ble nærmere reflektert over hva de kristne trodde. Teologien utfoldet seg især innen to sjangere: som bibelutlegning og som systematisk sammenfatning av den kristne tro (se under avsnittet litteratur).

Middelalderens teologi behandlet de fleste områder av troslæren. Likevel var det lite av det teologene kom frem til som ble fastslått som offisiell kirkelære. En del av det som gjaldt kirken og sakramentene, ble fra 1100-tallet av tatt inn i den kirkelige lovgivningen og gjort gjeldende som kirkerett. Men på mange områder tillot man ulike teologiske syn side om side uten at dette ble opplevd som noe stort problem.

En ny giv for definisjon av dogmer kom først med den store kirkesplittelsen etter reformasjonen. Gjennom Trientkonsilet (1545–63) foretok den romersk-katolske kirken en kraftig utbygging av sin offisielle lære. De protestantiske kirkene gjorde det samme, idet de vedtok trosbekjennelser og slo fast sin offisielle lære. Denne perioden av kristendommens historie omtales gjerne som konfesjonaliseringens tidsalder; kristendommen splittes i konfesjoner, og strid om lære var det offisielle utgangspunkt og en viktig drivkraft for splittelsen.

Den romersk-katolske kirken slo fast under Trientkonsilet bl.a. hvordan kirkens autoritet skal bestemmes: den bygger både på Bibelen og på kirkens tradisjon; disse to skal holdes sammen, ikke spilles ut mot hverandre. Dette ble fastholdt som en motposisjon til protestantenes lære om at det var Skriften alene som var autoritetsgrunnlag for kirken. Alt annet måtte tolkes i lys av og ut fra den, og kirkens tradisjon kunne ikke spilles ut mot Skriftens ord. Det ble også på begge sider utformet en offisiell lære om kirken: Lutheranerne hadde gått ut og definert kirken som de troendes forsamling; kirken er der evangeliet forkynnes rett, og mottas med tro. Trientkonsilet forutsatte på sin side en kirkeforståelse basert også på den kirkelige tradisjon og det kirkelige embete, og gav nærmere bestemmelser om hva bispeembetet innebar. Lutheranerne hadde fastslått at kirken bare har to ekte sakramenter: dåpen og nattverden. Trientkonsilet svarte med å fastslå sju kirkelige sakramenter: dåp, nattverd, bot, konfirmasjon, ekteskap, prestevigsel og den siste olje.

Sist, men ikke minst, var det uenighet om hva den kristne troen består i og hva som skal til for at et menneske skal bli frelst. Lutheranerne lærte at det ikke kreves annet enn å tro på Kristus; mennesket frelses av tro alene, og ikke av gjerninger. Trientkonsilet lærte mot dette at en slik tro er død dersom den ikke får sin form gjennom gode gjerninger. Bak denne forskjellen lå et skille i synet på mennesket: Lutheranerne understreket enda sterkere enn katolikkene menneskets syndige natur; frelsen knytter ikke an til noe godt som ligger i mennesket, som etter sin natur er ondt. Se også etikk (kristen).

De lutherske kirkene har etter reformasjonen ikke utviklet noen videre offisiell kirkelære. Den protestantiske teologien har sett det som sin oppgave å arbeide videre med å tolke Skriften i lys av nye tiders utfordringer med basis i reformasjonens grunnleggende innsikter. Den romersk-katolske kirken har ut fra sitt grunnsyn utviklet noen nye lærepunkter i tiden etter Trientkonsilet. Det gjelder især synet på kirkens autoritet; pavens øverste myndighet i lærespørsmål ble fastslått som dogme i 1870, mens biskopenes betydning ble understreket sterkere igjen under 2. Vatikankonsil (1965–67). Dernest gjelder det spørsmålet om jomfru Maria. Kirken lærer allerede i den apostoliske trosbekjennelsen at Maria var jomfru. I 1854 ble dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse fastslått av paven, og i 1950 fastslo paven dogmet om Marias himmelfart.

Ved siden av splittelsen mellom katolikker og protestanter, har kirken også vært vitne til en rekke andre splittelser og utskillelser. Disse har ofte ikke hatt så nær sammenheng med uenighet om læren, slik splittelsen mellom katolikker og protestanter hadde. Det gjelder den grunnleggende splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054, og oppdelingen av den protestantiske leiren i en rekke mindre kirkesamfunn, særlig på 1800- og 1900-tallet.

Religiøst liv
Den viktigste normen for religiøst liv i kristendommen har hele tiden vært at de kristne skulle følge Kristus. Dette idealet har vært fulgt opp på mange ulike måter. Nokså tidlig i kristendommens historie ble det skilt ut religiøse eliter som, enten på vegne av eller som forbilder for de andre, skulle ta kristusetterfølgelsen spesielt alvorlig. Disse elitene ble skilt ut, enten gjennom en egen innvielse (presteskapet) eller gjennom å avgi løfter (munker og nonner). Presteskapet skulle representere Kristus overfor resten av folket og på vegne av folket utføre de hellige handlingene (liturgien, sakramentene) som brakte kirken nær Kristus og opprettholdt samfunnet med ham. Denne rollen ble de utstyrt for gjennom prestevigselen.

I den tidlige kirken ble hver menighet ledet av en biskop som ble assistert av prester og diakoner. Dette hierarkiet er bevart i de katolske, ortodokse og anglikanske kirker samt i de lutherske kirkene i Norden. Mens prester og biskoper i katolsk og ortodoks tradisjon er mellommenn, på vegne av kirken, mellom Gud og den enkelte troende, er presten i de protestantiske kirkene først og fremst teolog, dvs. en ekspert på kirkens lære med forkynnelse som viktigste oppgave.

Munkene og nonnene skulle gjennom sine løfter forplikte seg til et liv i kristusetterfølgelse. Ett løfte forplikter dem til en lydighet overfor abbeden/abbedissen som svarer til Kristi lydighet overfor Faderen. Et annet løfte forplikter dem til fattigdom, i samsvar med Jesu eiendomsløshet mens han var i verden. Det tredje løftet forplikter dem til en kyskhet som svarer til Kristi kyskhet. Ut fra disse grunnleggende løftene skal de fristilles fra andre krav i verden og virke som en fortropp for kristusetterfølgelse i kirken.

Legfolkets religiøse liv i middelalderen var konsentrert om noen enklere plikter, med nattverds- og botsakramentet i sentrum. I tillegg tok brede lag av folket ofte del i fester og feiringer på lokalt plan. Lokale helgener, lokale prosesjoner og lokale festdager var foranledning for religiøs og kulturell utfoldelse der alle fikk være med. Ved disse anledningene fikk ikke bare de religiøse elitene, men også mange flere komme nær det hellige.

I løpet av senmiddelalderen ble idealene for kristusetterfølgelse stadig mer demokratisert. Bredere grupper av folk i Europa prøvde å føre et liv der de selv målbevisst kunne følge Kristus. Særlig grep idealet om å følge Kristus gjennom fattigdom og lidelse om seg. Dette gjaldt ikke bare munke- og nonneordenene, men også religiøse grupper utenom klostrene (bl.a. beginer, begarder, devotio moderna). Reformasjonen fulgte opp denne tendensen ved å si nei til skillet mellom en religiøs elite på den ene siden og et alminnelig lekfolk på den andre; idealet for kristusetterfølgelse skal gjelde alle i samme grad. Samtidig understrekes at et religiøst liv ikke bør leves atskilt fra verden, men i verden og innenfor rammen av det verdslige liv. Det religiøse livet fordrer ikke at det etableres en egen religiøs sfære (et kloster) som ramme.

En tilsvarende demokratisering av idealene for kristusetterfølgelse kan også spores innen den romersk-katolske kirken. På reformasjonstiden ble det markert at det ikke bare er klostrene som er en verdig ramme for sann kristusetterfølgelse; bl.a. Jesuittordenen viser at kristusetterfølgelsen først og fremst må rotfestes i det indre menneske. Mens de protestantiske kirkene stort sett har avskaffet hele klostervesenet, har den romersk-katolske kirken også etter reformasjonen beholdt og ført videre klostertradisjonene, og de representerer fremdeles en viktig del av romersk-katolsk kristendom.

En viktig religiøs praksis både for folket og for de religiøse elitene har vært pilegrimsvandringer, der hovedmålet har vært å oppsøke steder med en spesiell tilknytning til Kristus (se valfart). Jerusalem, byen der Jesus hadde endt sitt liv og siden var blitt tatt opp til himmelen, stod i en særstilling. Nest etter Jerusalem var de fornemste pilegrimsmålene steder der Jesu egne disipler var blitt begravd, f.eks. Roma med Peters grav og Santiago de Compostela der apostelen Jakob den eldre etter legenden skulle ligge begravd. I tillegg til disse målene finnes en rekke andre pilegrimssteder spredt rundt over hele kristenheten. Lutheranerne satte seg imot pilegrimsvesenet som en falsk form for hellighet.

Utbredelse
Kristendommens tidligste utbredelsesområde var landene rundt Middelhavet. Da kristendommen på 300-tallet ble offisiell religion for Romerriket, førte det til en videre utbredelse, især mot nord og mot øst. I løpet av middelalderen sluttet etter hvert hele Europa seg til kristendommen og definerte seg selv som en kristen kultur. På tross av kristendomskritikk og sekularisering i nytiden regnes Europa, spesielt Vest-Europa, fortsatt til kristendommens kjerneområder. I Øst-Europa, især i de tidligere protestantiske områdene (f.eks. det tidligere Øst-Tyskland), er kristendommen klart svekket etter perioden med kommunistregime.

Med islams fremmarsj ble kristendommens stilling sør for Middelhavet og i øst svekket. Men fra 1500-tallet startet en ny og kraftig ekspansjonsfase, først og fremst rettet mot det nyoppdagede Amerika. I løpet av 1500- og 1600-tallet inntok europeiske land det meste av det amerikanske kontinentet som sine koloniområder, og brakte samtidig kristendommen med seg som Amerikas nye religion. I Sør-Amerika, som ble kolonisert av Spania og Portugal, ble den katolske kristendommen dominerende. I Nord-Amerika var engelske og franske kolonister dominerende, og mange av dem brakte med seg en protestantisk kristendom. Protestantismen er derfor blitt sterk i Nord-Amerika. Alt i alt er Amerika blitt det dominerende kristne kontinentet.

Jesuittenes misjon fra slutten av 1500-tallet brakte også kristendommen langt østover, til land som India og Japan. Men det var først med misjonsvirksomheten på 1800- og 1900-tallet at veksten i kristne menigheter for alvor skjøt fart i Det fjerne østen. Det samme kan man si om Afrika, der misjonen fulgte kolonialiseringen i håp om å gjøre de nye landene kristne. Særlig i det sørlige Afrika har kristendommen fått et solid fotfeste og er blitt en dominerende religion. I andre deler av Afrika er rivaliseringen mellom islam og kristendom stadig et aktuelt tema. I Det fjerne østen er kristendommen en religion i betydelig vekst, men ikke desto mindre en minoritetsreligion.

Litteratur
Kristendommens hellige bok er Bibelen, inndelt i Det gamle testamente (som også anerkjennes av jødene) og Det nye testamente, som er det spesifikt kristne grunnskrift. Det nye testamente inneholder dels fire beretninger om Jesu liv (evangelier), dels brev (epistler) fra Paulus og andre ledere i urkirken i generasjonen etter Jesus. I tillegg kommer et skrift om urkirkens tidligste historie (Apostlenes gjerninger) og en samling endetidsvisjoner (Johannes' åpenbaring).

Først og fremst med utgangspunkt i Bibelen er det gjennom kristendommens historie vokst frem en stor overlevering av kristen litteratur. Mye av denne litteraturen har hatt form som bibelutlegning: foredrag, prekener, meditasjoner over bibelske tekster, etter hvert også mer vitenskapelig pregede kommentarer til bibelske tekster. Denne direkte bibelkommenterende tradisjonen har fulgt kristendommen fra dens tidligste tider til vår tid, og en enorm mengde tekster både av oppbyggelig, av didaktisk og av vitenskapelig art (eksegese) kan regnes inn. I antikken var Augustin en fremstående forfatter på dette området, han skrev kommentarer eller meditasjoner til en rekke bibeltekster. I middelalderen er Bernhard fra Clairvaux' prekener over Salomos høysang (billedlig utlagt som en tekst om kirken) et klassisk verk fra den mer meditative delen av bibelutlegningstradisjonen. Fra den vitenskapelige delen av tradisjonen er Nicolaus av Lyras Postillae perpetuae (en løpende kommentar til hele bibelen fra 1. Mosebok til Johannes' åpenbaring) et klassisk verk.

Fra reformasjonstiden er både Luther og Calvin blitt stående som klassikere i bibeltolkningstradisjonen. Især Luther utmerket seg med å forene meditativ-oppbyggelige og vitenskapelige kommentarer til tekstene. I nyere tid har den vitenskapelige bibelutlegningen blitt mer og mer profesjonalisert som en teologisk beskjeftigelse, mens de meditative og oppbyggelige bibelkommentarene ofte er blitt knyttet nærmere til en mer folkelig religiøsitet eller til vekkelsesreligiøsitet. Denne oppdelingen er mindre tydelig innen den romersk-katolske tradisjon, der klostertradisjonens bibelutlegning fortsatt ofte ivaretar både det meditative og det vitenskapelige.

Fromhetslitteraturen, eller den oppbyggelige litteraturen, har ikke bare utfoldet seg som bibelkommentarer og prekener over bibeltekster; den har tatt mange andre former. Et eksempel er middelalderens visjonslitteratur, som gjennom beretninger om visjoner (bl.a. etter mønster av Johannes' åpenbaring) gav skildring av hvordan det var i himmelen, i helvete og i skjærsilden. Et viktig verk fra denne tradisjonen er Tundalsvisjonen (ca. 1150). Fra tidlig nytid kan også nevnes et verk som J. Bunyans The Pilgrim's Progress (1678). Likesom i Tundalsvisjonen er det her tale om en reiseberetning med en kristen som hovedperson. Hos Bunyan dreier det seg imidlertid om en reise gjennom verden, med beskrivelse av de farer, håp og fristelser den kristne erfarer.

En annen sentral del av den kristne fromhetslitteraturen er den rike mystiske litteraturen som ble til særlig i senmiddelalderen og i tidlig nytid. Her spilte også kvinnelige forfattere en viktig rolle, f.eks. Teresa av Ávilas verker på 1500-tallet (især Las Moradas, 1577).

Den teologiske litteraturen har heller ikke bare utfoldet seg som bibelutlegning, men også som systematisk gjennomtenkning av den kristne tro (se under avsnittet om troslære). Et klassisk verk i denne tradisjonen er Augustins De civitate Dei, som har øvd meget stor innflytelse på teologisk tenkning. Den systematiske sammenfatningen av den kristne tro fikk særlig stor betydning etter som universitetene vokste frem. Her forsøkte man mest mulig logisk å redegjøre for hva den kristne tro gikk ut på. Metoden for slikt arbeid blir gjerne kalt for skolastisk, og teologien omtales ofte som skolastisk teologi. Middelalderens pioner på dette området var Petrus Lombardus. Hans Sentenser ble kommentert av senere teologer opp gjennom hele middelalderen. Den fremste representanten for den skolastiske teologien var kanskje Thomas Aquinas (Summa Theologiae). Fra nytiden kan F. E. D. Schleiermachers Der christliche Glaube (1821–22) nevnes som en klassisk sammenfatning av den kristne tro på 1800-tallet, og K. Barths Die kirchliche Dogmatik som en klassisk sammenfatning fra 1900-tallet (se også dogmatikk).

Arkitektur
For noen grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig prakt. Den reformerte protestantismen og en del andre radikale protestantiske retninger har stått for en slik linje. Men hovedstrømmen av den kristne tradisjon har helt siden keiser Konstantin satset mye på å reise prektige byggverk som sted for gudsdyrkelsen. Den tidlige middelalderens dominerende stil var den romanske, hvor enkle rom bak tykke vegger gav vern og verdighet til tilbedelsen. Kirker av denne typen finnes fortsatt igjen i de fleste land i Europa.

Fra høymiddelalderen overtok den gotiske stilen som retningsgivende for kirkebygningene. I de gotiske kirkene la man vekt på å slippe inn mer lys i kirken, og på å strekke kirkebygget og kirkerommet høyere mot himmelen. Frankrike var det ledende land, og katedralen i Chartres er kanskje det ypperste eksempelet på gotisk arkitektur. Mange av de gotiske katedralene har også prektige glassmalerier, der lyset slipper inn i kirkerommet filtrert gjennom alle regnbuens farger. Motivene for glassmaleriene er oftest hentet fra Bibelen.

En egen norsk middelaldersk tradisjon i kirkearkitekturen er stavkirkene.

Den tredje store perioden i kirkearkitekturens historie er preget av den europeiske barokken. Mens kirkebyggingen var retningsgivende både for den romanske og for den gotiske stilen, ble barokkarkitekturen utviklet parallelt både når det gjaldt verdslige og sakrale byggverk. Barokkens kirkearkitektur har som et ideal at mest mulig av både det jordiske og det himmelske univers skal bringes inn i kirkerommet gjennom tak- og veggmalerier, stukkatur og illusjonseffekter i selve bygningsteknikken (f.eks. illusjonen av at taket åpner seg opp mot en uendelig himmel). De første klassiske barokkirkene ble bygd i Roma fra slutten av 1500-tallet. De kanskje «reneste» og prektigste barokkirkene finner man i Sør-Tyskland og i Østerrike, bygd på 1600-tallet og litt innpå 1700-tallet. Barokkarkitekturen fikk også stor betydning i Sør-Amerika, der en rekke kirker ble bygd i denne stilarten på 1600- og 1700-tallet.

Ved siden av kirkearkitekturen har også klosterarkitekturen spilt en viktig rolle i kristendommen. Klosterarkitekturen har endret seg gjennom de samme hovedlinjene som kirkearkitekturen. Særlig innen rammen av romansk kunst er det en rekke klostre som kan sidestilles med kirkene som representative byggverk for sin tid. Men klostrene var ikke bare preget av de brede sporene for stilveksling, de ble også bygd ut fra de enkelte monastiske ordenenes behov og idealer. Især Cistercienserordenens arkitektur har satt sine særpregede spor i europeisk arkitekturhistorie, med sine store og lyse, men samtidig lite utsmykkede rom. Fremstående eksempler på slik arkitektur er Fontenay i Burgund og Fossanova i Italia.

Se også kirke.

Billedkunst
Kristendommen har også hatt stor betydning for billedkunsten. Også her finner man som utgangspunkt en dobbelthet: På den ene siden kan det spores en grunnleggende skepsis mot bilder og skulpturer. Den er dels begrunnet i Det gamle testamentes forbud mot å lage bilder av Gud, og dels i en forestilling om at bilder og skulpturer er utvendige uttrykk som ikke er i stand til å formidle eller representere det hellige på en adekvat måte. Denne skepsisen er kommet til uttrykk i billedfiendtlige retninger både i antikken og reformasjonstiden (især innen reformert protestantisme, men delvis også innen lutherdommen).

På den andre siden finner man tradisjoner som har satt bilder og skulpturer i sentrum for gudsdyrkelsen og hevdet at bildet er en ekte representasjon av det hellige. Særlig innen Østkirken har man gått langt i denne retningen; ikonene representerer de hellige i gudstjenesten. Også i vestlig middelalder har bilder og skulpturer av Maria og andre hellige menn og kvinner vært gjenstand for kultus og ærefrykt (venerasjon). Ifølge katolsk tro er Maria tatt opp til himmelen, og er ikke lenger til stede som dødt legeme på ett bestemt sted som andre helgener. Som himmeldronning kan hun imidlertid være til stede overalt, og bilder av henne kan derfor være ekte representasjoner på mange steder, især der hun har vist sin undergjørende kraft.

Middelalderens kristne billedkunst utfolder seg ellers innen et rikt register av motiver, hovedsakelig hentet fra Bibelen og fra helgenhistoriene. Det meste av denne kunsten er laget for kirker og klostre. På reformasjonstiden skjer det et oppgjør om billedkunsten med utgangspunkt i reformatorenes kritikk. Ifølge reformatorene ble det hellige formidlet ved Ordet, ikke ved bildene. Og selv om lutheranerne ikke sa absolutt nei til bilder, fremmet de et kritisk syn på bildenes funksjon i gudsdyrkelsen. Som svar på denne kritikken innskjerpet den romersk-katolske kirken under konsilet i Trient sitt syn på bildene; kunstnerne skulle være nøye med å passe på at motivene svarte til bibeltekstene, og ikke selv dikte til temaer som ikke hadde dekning i teksten.

Også etter reformasjonen er svært mye av kunsten i Europa knyttet til kirken og henter motiver fra kristendommen. Men fra og med renessansen blir temaer fra den klassiske mytologien, og etter hvert også andre ikke-religiøse motiver, en stadig viktigere konkurrent til de bibelske temaene. Likevel har motiver fra Bibelen og helgenlegendene en fremstående plass i kunsten helt til opp på 1700-tallet, og de er tydelig til stede også i nyere billedkunst.
85.165.40.146

2715:
Navn: petrus
Dato: 17.01.2016 - 19:08
Melding: Kristendom, religion som har sitt grunnlag i Jesu liv og forkynnelse, den største av verdensreligionene, beregnet til ca. 2016 mill. tilhengere (år 2000).

Kristendommen er en betydelig religion på alle verdens kontinenter; i Europa og i Amerika er det den dominerende religionen. Den er delt i en rekke ulike kirkesamfunn, hvorav de viktigste er den romersk-katolske kirke (ca. 1053 mill.), den ortodokse kirke (ca. 223 mill.), den anglikanske kirke (ca. 77 mill.), de protenstantiske (evangeliske) kirker (ca. 325 mill.). I tillegg finnes det ca. 338 mill. kristne som ikke er definert i noen av disse gruppene (tall fra 1999).

En vanlig inndeling av de kristne er i katolikker (og ortodokse) på den ene siden og protestanter på den annen; men både med hensyn til lære og kirkeordning har f.eks. både anglikanere og lutheranere i flere henseende mer til felles med den romersk-katolske kirke enn med enkelte av de andre protestantiske retningene. (Det vises til egne artikler for de enkelte trossamfunn.)

Det historiske utgangspunktet for kristendommen er personen Jesus (se Jesus Kristus). Hans første tilhengere betraktet ham som Messias, den frelseren som jødene lenge hadde ventet på. De dannet egne menigheter som etter hvert kom i konflikt med jødene. Apostelen Paulus spilte en avgjørende rolle for grunnleggelsen av kristendommen som en religion for alle, ikke bare en retning innen jødedommen. Kristendommens hovedtema er at Jesus gjennom sitt liv, sin død og sin oppstandelse viser menneskene hvem Gud er og samtidig også hva som er målet og meningen med menneskelivet. De kristne sier at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Dette paradokset er det viktigste punktet i kristendommen.

Symboler
Se kristne symboler.

Troslære
Sett i kristendommens perspektiv er Jesus langt mer enn en profet. Han er frelser, med andre ord en som gjennom en bestemt handling (sin død på korset) har sikret menneskene – forutsatt at de tror han er Messias – det største av alle goder, nemlig det evige liv som gikk tapt gjennom Adams ulydighet. Karakteristisk for kristendommen er den avgjørende vekt som legges på Jesu historiske eksistens; frelsergjerningen skjer en gang for alle på et bestemt tidspunkt i verdenshistorien, som dermed oppfattes som en sammenhengende og enestående frelseshistorie (i motsetning til f.eks. det greske eller indiske sykliske verdensbilde). Jesu oppstandelse blir tillagt avgjørende betydning som garantien for hans frelsergjerning, og viser samtidig til den oppstandelse og det evige liv som de troende ser frem til.

En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. Verden er altså ikke ond og noe de troende skal flykte unna ved å bli frelst; verden er Guds eget verk. Videre fastholdes troen på Kristus som Guds sønn og samtidig et menneske (født av jomfru Maria) og troen på kirken.

Læren om at Gud ble menneske og at et menneske er Gud, er i kristendommen utformet i to sentrale dogmer, det trinitariske (treenighetslæren) og det kristologiske dogmet. Her forsøker man å gi en mest mulig presis begrepsbestemmelse av den kristne troens paradoks. Det trinitariske dogmet fastholder at den kristne Gud er én, selv om han viser seg på ulike måter: som «Fader» i skapelsen, som «Sønn» i Jesus Kristus og som «Ånd» i Den hellige ånd som gjør Gud levende i kirken. Treenighetslæren sier at Gud har ett, guddommelig, vesen, men tre personer: Fader, Sønn og Ånd. Dette trinitariske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Det kristologiske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Khalkedon i 451, og sier i forlengelsen av det trinitariske dogmet at Kristus er én person, men av to naturer, både av guddommelig og menneskelig natur. Kristus er dermed ikke enten først og fremst Gud, som bare lot som om han var menneske, eller først og fremst menneske, men med helt spesielle profetiske egenskaper; det kristologiske dogmet sier at han er fullt og helt begge deler. Disse to dogmene, formulert av den eldste kirken, er ved siden av den apostoliske trosbekjennelsen blitt stående som felles læremarkeringer i den kristne kirke gjennom alle århundrer, på tvers av de viktigste skillene mellom ulike trossamfunn.

I løpet av middelalderen vokste det frem en omfattende teologisk tradisjon der det ble nærmere reflektert over hva de kristne trodde. Teologien utfoldet seg især innen to sjangere: som bibelutlegning og som systematisk sammenfatning av den kristne tro (se under avsnittet litteratur).

Middelalderens teologi behandlet de fleste områder av troslæren. Likevel var det lite av det teologene kom frem til som ble fastslått som offisiell kirkelære. En del av det som gjaldt kirken og sakramentene, ble fra 1100-tallet av tatt inn i den kirkelige lovgivningen og gjort gjeldende som kirkerett. Men på mange områder tillot man ulike teologiske syn side om side uten at dette ble opplevd som noe stort problem.

En ny giv for definisjon av dogmer kom først med den store kirkesplittelsen etter reformasjonen. Gjennom Trientkonsilet (1545–63) foretok den romersk-katolske kirken en kraftig utbygging av sin offisielle lære. De protestantiske kirkene gjorde det samme, idet de vedtok trosbekjennelser og slo fast sin offisielle lære. Denne perioden av kristendommens historie omtales gjerne som konfesjonaliseringens tidsalder; kristendommen splittes i konfesjoner, og strid om lære var det offisielle utgangspunkt og en viktig drivkraft for splittelsen.

Den romersk-katolske kirken slo fast under Trientkonsilet bl.a. hvordan kirkens autoritet skal bestemmes: den bygger både på Bibelen og på kirkens tradisjon; disse to skal holdes sammen, ikke spilles ut mot hverandre. Dette ble fastholdt som en motposisjon til protestantenes lære om at det var Skriften alene som var autoritetsgrunnlag for kirken. Alt annet måtte tolkes i lys av og ut fra den, og kirkens tradisjon kunne ikke spilles ut mot Skriftens ord. Det ble også på begge sider utformet en offisiell lære om kirken: Lutheranerne hadde gått ut og definert kirken som de troendes forsamling; kirken er der evangeliet forkynnes rett, og mottas med tro. Trientkonsilet forutsatte på sin side en kirkeforståelse basert også på den kirkelige tradisjon og det kirkelige embete, og gav nærmere bestemmelser om hva bispeembetet innebar. Lutheranerne hadde fastslått at kirken bare har to ekte sakramenter: dåpen og nattverden. Trientkonsilet svarte med å fastslå sju kirkelige sakramenter: dåp, nattverd, bot, konfirmasjon, ekteskap, prestevigsel og den siste olje.

Sist, men ikke minst, var det uenighet om hva den kristne troen består i og hva som skal til for at et menneske skal bli frelst. Lutheranerne lærte at det ikke kreves annet enn å tro på Kristus; mennesket frelses av tro alene, og ikke av gjerninger. Trientkonsilet lærte mot dette at en slik tro er død dersom den ikke får sin form gjennom gode gjerninger. Bak denne forskjellen lå et skille i synet på mennesket: Lutheranerne understreket enda sterkere enn katolikkene menneskets syndige natur; frelsen knytter ikke an til noe godt som ligger i mennesket, som etter sin natur er ondt. Se også etikk (kristen).

De lutherske kirkene har etter reformasjonen ikke utviklet noen videre offisiell kirkelære. Den protestantiske teologien har sett det som sin oppgave å arbeide videre med å tolke Skriften i lys av nye tiders utfordringer med basis i reformasjonens grunnleggende innsikter. Den romersk-katolske kirken har ut fra sitt grunnsyn utviklet noen nye lærepunkter i tiden etter Trientkonsilet. Det gjelder især synet på kirkens autoritet; pavens øverste myndighet i lærespørsmål ble fastslått som dogme i 1870, mens biskopenes betydning ble understreket sterkere igjen under 2. Vatikankonsil (1965–67). Dernest gjelder det spørsmålet om jomfru Maria. Kirken lærer allerede i den apostoliske trosbekjennelsen at Maria var jomfru. I 1854 ble dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse fastslått av paven, og i 1950 fastslo paven dogmet om Marias himmelfart.

Ved siden av splittelsen mellom katolikker og protestanter, har kirken også vært vitne til en rekke andre splittelser og utskillelser. Disse har ofte ikke hatt så nær sammenheng med uenighet om læren, slik splittelsen mellom katolikker og protestanter hadde. Det gjelder den grunnleggende splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054, og oppdelingen av den protestantiske leiren i en rekke mindre kirkesamfunn, særlig på 1800- og 1900-tallet.

Religiøst liv
Den viktigste normen for religiøst liv i kristendommen har hele tiden vært at de kristne skulle følge Kristus. Dette idealet har vært fulgt opp på mange ulike måter. Nokså tidlig i kristendommens historie ble det skilt ut religiøse eliter som, enten på vegne av eller som forbilder for de andre, skulle ta kristusetterfølgelsen spesielt alvorlig. Disse elitene ble skilt ut, enten gjennom en egen innvielse (presteskapet) eller gjennom å avgi løfter (munker og nonner). Presteskapet skulle representere Kristus overfor resten av folket og på vegne av folket utføre de hellige handlingene (liturgien, sakramentene) som brakte kirken nær Kristus og opprettholdt samfunnet med ham. Denne rollen ble de utstyrt for gjennom prestevigselen.

I den tidlige kirken ble hver menighet ledet av en biskop som ble assistert av prester og diakoner. Dette hierarkiet er bevart i de katolske, ortodokse og anglikanske kirker samt i de lutherske kirkene i Norden. Mens prester og biskoper i katolsk og ortodoks tradisjon er mellommenn, på vegne av kirken, mellom Gud og den enkelte troende, er presten i de protestantiske kirkene først og fremst teolog, dvs. en ekspert på kirkens lære med forkynnelse som viktigste oppgave.

Munkene og nonnene skulle gjennom sine løfter forplikte seg til et liv i kristusetterfølgelse. Ett løfte forplikter dem til en lydighet overfor abbeden/abbedissen som svarer til Kristi lydighet overfor Faderen. Et annet løfte forplikter dem til fattigdom, i samsvar med Jesu eiendomsløshet mens han var i verden. Det tredje løftet forplikter dem til en kyskhet som svarer til Kristi kyskhet. Ut fra disse grunnleggende løftene skal de fristilles fra andre krav i verden og virke som en fortropp for kristusetterfølgelse i kirken.

Legfolkets religiøse liv i middelalderen var konsentrert om noen enklere plikter, med nattverds- og botsakramentet i sentrum. I tillegg tok brede lag av folket ofte del i fester og feiringer på lokalt plan. Lokale helgener, lokale prosesjoner og lokale festdager var foranledning for religiøs og kulturell utfoldelse der alle fikk være med. Ved disse anledningene fikk ikke bare de religiøse elitene, men også mange flere komme nær det hellige.

I løpet av senmiddelalderen ble idealene for kristusetterfølgelse stadig mer demokratisert. Bredere grupper av folk i Europa prøvde å føre et liv der de selv målbevisst kunne følge Kristus. Særlig grep idealet om å følge Kristus gjennom fattigdom og lidelse om seg. Dette gjaldt ikke bare munke- og nonneordenene, men også religiøse grupper utenom klostrene (bl.a. beginer, begarder, devotio moderna). Reformasjonen fulgte opp denne tendensen ved å si nei til skillet mellom en religiøs elite på den ene siden og et alminnelig lekfolk på den andre; idealet for kristusetterfølgelse skal gjelde alle i samme grad. Samtidig understrekes at et religiøst liv ikke bør leves atskilt fra verden, men i verden og innenfor rammen av det verdslige liv. Det religiøse livet fordrer ikke at det etableres en egen religiøs sfære (et kloster) som ramme.

En tilsvarende demokratisering av idealene for kristusetterfølgelse kan også spores innen den romersk-katolske kirken. På reformasjonstiden ble det markert at det ikke bare er klostrene som er en verdig ramme for sann kristusetterfølgelse; bl.a. Jesuittordenen viser at kristusetterfølgelsen først og fremst må rotfestes i det indre menneske. Mens de protestantiske kirkene stort sett har avskaffet hele klostervesenet, har den romersk-katolske kirken også etter reformasjonen beholdt og ført videre klostertradisjonene, og de representerer fremdeles en viktig del av romersk-katolsk kristendom.

En viktig religiøs praksis både for folket og for de religiøse elitene har vært pilegrimsvandringer, der hovedmålet har vært å oppsøke steder med en spesiell tilknytning til Kristus (se valfart). Jerusalem, byen der Jesus hadde endt sitt liv og siden var blitt tatt opp til himmelen, stod i en særstilling. Nest etter Jerusalem var de fornemste pilegrimsmålene steder der Jesu egne disipler var blitt begravd, f.eks. Roma med Peters grav og Santiago de Compostela der apostelen Jakob den eldre etter legenden skulle ligge begravd. I tillegg til disse målene finnes en rekke andre pilegrimssteder spredt rundt over hele kristenheten. Lutheranerne satte seg imot pilegrimsvesenet som en falsk form for hellighet.

Utbredelse
Kristendommens tidligste utbredelsesområde var landene rundt Middelhavet. Da kristendommen på 300-tallet ble offisiell religion for Romerriket, førte det til en videre utbredelse, især mot nord og mot øst. I løpet av middelalderen sluttet etter hvert hele Europa seg til kristendommen og definerte seg selv som en kristen kultur. På tross av kristendomskritikk og sekularisering i nytiden regnes Europa, spesielt Vest-Europa, fortsatt til kristendommens kjerneområder. I Øst-Europa, især i de tidligere protestantiske områdene (f.eks. det tidligere Øst-Tyskland), er kristendommen klart svekket etter perioden med kommunistregime.

Med islams fremmarsj ble kristendommens stilling sør for Middelhavet og i øst svekket. Men fra 1500-tallet startet en ny og kraftig ekspansjonsfase, først og fremst rettet mot det nyoppdagede Amerika. I løpet av 1500- og 1600-tallet inntok europeiske land det meste av det amerikanske kontinentet som sine koloniområder, og brakte samtidig kristendommen med seg som Amerikas nye religion. I Sør-Amerika, som ble kolonisert av Spania og Portugal, ble den katolske kristendommen dominerende. I Nord-Amerika var engelske og franske kolonister dominerende, og mange av dem brakte med seg en protestantisk kristendom. Protestantismen er derfor blitt sterk i Nord-Amerika. Alt i alt er Amerika blitt det dominerende kristne kontinentet.

Jesuittenes misjon fra slutten av 1500-tallet brakte også kristendommen langt østover, til land som India og Japan. Men det var først med misjonsvirksomheten på 1800- og 1900-tallet at veksten i kristne menigheter for alvor skjøt fart i Det fjerne østen. Det samme kan man si om Afrika, der misjonen fulgte kolonialiseringen i håp om å gjøre de nye landene kristne. Særlig i det sørlige Afrika har kristendommen fått et solid fotfeste og er blitt en dominerende religion. I andre deler av Afrika er rivaliseringen mellom islam og kristendom stadig et aktuelt tema. I Det fjerne østen er kristendommen en religion i betydelig vekst, men ikke desto mindre en minoritetsreligion.

Litteratur
Kristendommens hellige bok er Bibelen, inndelt i Det gamle testamente (som også anerkjennes av jødene) og Det nye testamente, som er det spesifikt kristne grunnskrift. Det nye testamente inneholder dels fire beretninger om Jesu liv (evangelier), dels brev (epistler) fra Paulus og andre ledere i urkirken i generasjonen etter Jesus. I tillegg kommer et skrift om urkirkens tidligste historie (Apostlenes gjerninger) og en samling endetidsvisjoner (Johannes' åpenbaring).

Først og fremst med utgangspunkt i Bibelen er det gjennom kristendommens historie vokst frem en stor overlevering av kristen litteratur. Mye av denne litteraturen har hatt form som bibelutlegning: foredrag, prekener, meditasjoner over bibelske tekster, etter hvert også mer vitenskapelig pregede kommentarer til bibelske tekster. Denne direkte bibelkommenterende tradisjonen har fulgt kristendommen fra dens tidligste tider til vår tid, og en enorm mengde tekster både av oppbyggelig, av didaktisk og av vitenskapelig art (eksegese) kan regnes inn. I antikken var Augustin en fremstående forfatter på dette området, han skrev kommentarer eller meditasjoner til en rekke bibeltekster. I middelalderen er Bernhard fra Clairvaux' prekener over Salomos høysang (billedlig utlagt som en tekst om kirken) et klassisk verk fra den mer meditative delen av bibelutlegningstradisjonen. Fra den vitenskapelige delen av tradisjonen er Nicolaus av Lyras Postillae perpetuae (en løpende kommentar til hele bibelen fra 1. Mosebok til Johannes' åpenbaring) et klassisk verk.

Fra reformasjonstiden er både Luther og Calvin blitt stående som klassikere i bibeltolkningstradisjonen. Især Luther utmerket seg med å forene meditativ-oppbyggelige og vitenskapelige kommentarer til tekstene. I nyere tid har den vitenskapelige bibelutlegningen blitt mer og mer profesjonalisert som en teologisk beskjeftigelse, mens de meditative og oppbyggelige bibelkommentarene ofte er blitt knyttet nærmere til en mer folkelig religiøsitet eller til vekkelsesreligiøsitet. Denne oppdelingen er mindre tydelig innen den romersk-katolske tradisjon, der klostertradisjonens bibelutlegning fortsatt ofte ivaretar både det meditative og det vitenskapelige.

Fromhetslitteraturen, eller den oppbyggelige litteraturen, har ikke bare utfoldet seg som bibelkommentarer og prekener over bibeltekster; den har tatt mange andre former. Et eksempel er middelalderens visjonslitteratur, som gjennom beretninger om visjoner (bl.a. etter mønster av Johannes' åpenbaring) gav skildring av hvordan det var i himmelen, i helvete og i skjærsilden. Et viktig verk fra denne tradisjonen er Tundalsvisjonen (ca. 1150). Fra tidlig nytid kan også nevnes et verk som J. Bunyans The Pilgrim's Progress (1678). Likesom i Tundalsvisjonen er det her tale om en reiseberetning med en kristen som hovedperson. Hos Bunyan dreier det seg imidlertid om en reise gjennom verden, med beskrivelse av de farer, håp og fristelser den kristne erfarer.

En annen sentral del av den kristne fromhetslitteraturen er den rike mystiske litteraturen som ble til særlig i senmiddelalderen og i tidlig nytid. Her spilte også kvinnelige forfattere en viktig rolle, f.eks. Teresa av Ávilas verker på 1500-tallet (især Las Moradas, 1577).

Den teologiske litteraturen har heller ikke bare utfoldet seg som bibelutlegning, men også som systematisk gjennomtenkning av den kristne tro (se under avsnittet om troslære). Et klassisk verk i denne tradisjonen er Augustins De civitate Dei, som har øvd meget stor innflytelse på teologisk tenkning. Den systematiske sammenfatningen av den kristne tro fikk særlig stor betydning etter som universitetene vokste frem. Her forsøkte man mest mulig logisk å redegjøre for hva den kristne tro gikk ut på. Metoden for slikt arbeid blir gjerne kalt for skolastisk, og teologien omtales ofte som skolastisk teologi. Middelalderens pioner på dette området var Petrus Lombardus. Hans Sentenser ble kommentert av senere teologer opp gjennom hele middelalderen. Den fremste representanten for den skolastiske teologien var kanskje Thomas Aquinas (Summa Theologiae). Fra nytiden kan F. E. D. Schleiermachers Der christliche Glaube (1821–22) nevnes som en klassisk sammenfatning av den kristne tro på 1800-tallet, og K. Barths Die kirchliche Dogmatik som en klassisk sammenfatning fra 1900-tallet (se også dogmatikk).

Arkitektur
For noen grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig prakt. Den reformerte protestantismen og en del andre radikale protestantiske retninger har stått for en slik linje. Men hovedstrømmen av den kristne tradisjon har helt siden keiser Konstantin satset mye på å reise prektige byggverk som sted for gudsdyrkelsen. Den tidlige middelalderens dominerende stil var den romanske, hvor enkle rom bak tykke vegger gav vern og verdighet til tilbedelsen. Kirker av denne typen finnes fortsatt igjen i de fleste land i Europa.

Fra høymiddelalderen overtok den gotiske stilen som retningsgivende for kirkebygningene. I de gotiske kirkene la man vekt på å slippe inn mer lys i kirken, og på å strekke kirkebygget og kirkerommet høyere mot himmelen. Frankrike var det ledende land, og katedralen i Chartres er kanskje det ypperste eksempelet på gotisk arkitektur. Mange av de gotiske katedralene har også prektige glassmalerier, der lyset slipper inn i kirkerommet filtrert gjennom alle regnbuens farger. Motivene for glassmaleriene er oftest hentet fra Bibelen.

En egen norsk middelaldersk tradisjon i kirkearkitekturen er stavkirkene.

Den tredje store perioden i kirkearkitekturens historie er preget av den europeiske barokken. Mens kirkebyggingen var retningsgivende både for den romanske og for den gotiske stilen, ble barokkarkitekturen utviklet parallelt både når det gjaldt verdslige og sakrale byggverk. Barokkens kirkearkitektur har som et ideal at mest mulig av både det jordiske og det himmelske univers skal bringes inn i kirkerommet gjennom tak- og veggmalerier, stukkatur og illusjonseffekter i selve bygningsteknikken (f.eks. illusjonen av at taket åpner seg opp mot en uendelig himmel). De første klassiske barokkirkene ble bygd i Roma fra slutten av 1500-tallet. De kanskje «reneste» og prektigste barokkirkene finner man i Sør-Tyskland og i Østerrike, bygd på 1600-tallet og litt innpå 1700-tallet. Barokkarkitekturen fikk også stor betydning i Sør-Amerika, der en rekke kirker ble bygd i denne stilarten på 1600- og 1700-tallet.

Ved siden av kirkearkitekturen har også klosterarkitekturen spilt en viktig rolle i kristendommen. Klosterarkitekturen har endret seg gjennom de samme hovedlinjene som kirkearkitekturen. Særlig innen rammen av romansk kunst er det en rekke klostre som kan sidestilles med kirkene som representative byggverk for sin tid. Men klostrene var ikke bare preget av de brede sporene for stilveksling, de ble også bygd ut fra de enkelte monastiske ordenenes behov og idealer. Især Cistercienserordenens arkitektur har satt sine særpregede spor i europeisk arkitekturhistorie, med sine store og lyse, men samtidig lite utsmykkede rom. Fremstående eksempler på slik arkitektur er Fontenay i Burgund og Fossanova i Italia.

Se også kirke.

Billedkunst
Kristendommen har også hatt stor betydning for billedkunsten. Også her finner man som utgangspunkt en dobbelthet: På den ene siden kan det spores en grunnleggende skepsis mot bilder og skulpturer. Den er dels begrunnet i Det gamle testamentes forbud mot å lage bilder av Gud, og dels i en forestilling om at bilder og skulpturer er utvendige uttrykk som ikke er i stand til å formidle eller representere det hellige på en adekvat måte. Denne skepsisen er kommet til uttrykk i billedfiendtlige retninger både i antikken og reformasjonstiden (især innen reformert protestantisme, men delvis også innen lutherdommen).

På den andre siden finner man tradisjoner som har satt bilder og skulpturer i sentrum for gudsdyrkelsen og hevdet at bildet er en ekte representasjon av det hellige. Særlig innen Østkirken har man gått langt i denne retningen; ikonene representerer de hellige i gudstjenesten. Også i vestlig middelalder har bilder og skulpturer av Maria og andre hellige menn og kvinner vært gjenstand for kultus og ærefrykt (venerasjon). Ifølge katolsk tro er Maria tatt opp til himmelen, og er ikke lenger til stede som dødt legeme på ett bestemt sted som andre helgener. Som himmeldronning kan hun imidlertid være til stede overalt, og bilder av henne kan derfor være ekte representasjoner på mange steder, især der hun har vist sin undergjørende kraft.

Middelalderens kristne billedkunst utfolder seg ellers innen et rikt register av motiver, hovedsakelig hentet fra Bibelen og fra helgenhistoriene. Det meste av denne kunsten er laget for kirker og klostre. På reformasjonstiden skjer det et oppgjør om billedkunsten med utgangspunkt i reformatorenes kritikk. Ifølge reformatorene ble det hellige formidlet ved Ordet, ikke ved bildene. Og selv om lutheranerne ikke sa absolutt nei til bilder, fremmet de et kritisk syn på bildenes funksjon i gudsdyrkelsen. Som svar på denne kritikken innskjerpet den romersk-katolske kirken under konsilet i Trient sitt syn på bildene; kunstnerne skulle være nøye med å passe på at motivene svarte til bibeltekstene, og ikke selv dikte til temaer som ikke hadde dekning i teksten.

Også etter reformasjonen er svært mye av kunsten i Europa knyttet til kirken og henter motiver fra kristendommen. Men fra og med renessansen blir temaer fra den klassiske mytologien, og etter hvert også andre ikke-religiøse motiver, en stadig viktigere konkurrent til de bibelske temaene. Likevel har motiver fra Bibelen og helgenlegendene en fremstående plass i kunsten helt til opp på 1700-tallet, og de er tydelig til stede også i nyere billedkunst.
85.165.40.146

2714:
Navn: Jesuskvinnene
Dato: 17.01.2016 - 18:18
Bosted: Jesus City
Hjemmeside: jesus.no
Melding: Kristendom, religion som har sitt grunnlag i Jesu liv og forkynnelse, den største av verdensreligionene, beregnet til ca. 2016 mill. tilhengere (år 2000).

Kristendommen er en betydelig religion på alle verdens kontinenter; i Europa og i Amerika er det den dominerende religionen. Den er delt i en rekke ulike kirkesamfunn, hvorav de viktigste er den romersk-katolske kirke (ca. 1053 mill.), den ortodokse kirke (ca. 223 mill.), den anglikanske kirke (ca. 77 mill.), de protenstantiske (evangeliske) kirker (ca. 325 mill.). I tillegg finnes det ca. 338 mill. kristne som ikke er definert i noen av disse gruppene (tall fra 1999).

En vanlig inndeling av de kristne er i katolikker (og ortodokse) på den ene siden og protestanter på den annen; men både med hensyn til lære og kirkeordning har f.eks. både anglikanere og lutheranere i flere henseende mer til felles med den romersk-katolske kirke enn med enkelte av de andre protestantiske retningene. (Det vises til egne artikler for de enkelte trossamfunn.)

Det historiske utgangspunktet for kristendommen er personen Jesus (se Jesus Kristus). Hans første tilhengere betraktet ham som Messias, den frelseren som jødene lenge hadde ventet på. De dannet egne menigheter som etter hvert kom i konflikt med jødene. Apostelen Paulus spilte en avgjørende rolle for grunnleggelsen av kristendommen som en religion for alle, ikke bare en retning innen jødedommen. Kristendommens hovedtema er at Jesus gjennom sitt liv, sin død og sin oppstandelse viser menneskene hvem Gud er og samtidig også hva som er målet og meningen med menneskelivet. De kristne sier at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Dette paradokset er det viktigste punktet i kristendommen.

Symboler
Se kristne symboler.

Troslære
Sett i kristendommens perspektiv er Jesus langt mer enn en profet. Han er frelser, med andre ord en som gjennom en bestemt handling (sin død på korset) har sikret menneskene – forutsatt at de tror han er Messias – det største av alle goder, nemlig det evige liv som gikk tapt gjennom Adams ulydighet. Karakteristisk for kristendommen er den avgjørende vekt som legges på Jesu historiske eksistens; frelsergjerningen skjer en gang for alle på et bestemt tidspunkt i verdenshistorien, som dermed oppfattes som en sammenhengende og enestående frelseshistorie (i motsetning til f.eks. det greske eller indiske sykliske verdensbilde). Jesu oppstandelse blir tillagt avgjørende betydning som garantien for hans frelsergjerning, og viser samtidig til den oppstandelse og det evige liv som de troende ser frem til.

En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. Verden er altså ikke ond og noe de troende skal flykte unna ved å bli frelst; verden er Guds eget verk. Videre fastholdes troen på Kristus som Guds sønn og samtidig et menneske (født av jomfru Maria) og troen på kirken.

Læren om at Gud ble menneske og at et menneske er Gud, er i kristendommen utformet i to sentrale dogmer, det trinitariske (treenighetslæren) og det kristologiske dogmet. Her forsøker man å gi en mest mulig presis begrepsbestemmelse av den kristne troens paradoks. Det trinitariske dogmet fastholder at den kristne Gud er én, selv om han viser seg på ulike måter: som «Fader» i skapelsen, som «Sønn» i Jesus Kristus og som «Ånd» i Den hellige ånd som gjør Gud levende i kirken. Treenighetslæren sier at Gud har ett, guddommelig, vesen, men tre personer: Fader, Sønn og Ånd. Dette trinitariske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Det kristologiske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Khalkedon i 451, og sier i forlengelsen av det trinitariske dogmet at Kristus er én person, men av to naturer, både av guddommelig og menneskelig natur. Kristus er dermed ikke enten først og fremst Gud, som bare lot som om han var menneske, eller først og fremst menneske, men med helt spesielle profetiske egenskaper; det kristologiske dogmet sier at han er fullt og helt begge deler. Disse to dogmene, formulert av den eldste kirken, er ved siden av den apostoliske trosbekjennelsen blitt stående som felles læremarkeringer i den kristne kirke gjennom alle århundrer, på tvers av de viktigste skillene mellom ulike trossamfunn.

I løpet av middelalderen vokste det frem en omfattende teologisk tradisjon der det ble nærmere reflektert over hva de kristne trodde. Teologien utfoldet seg især innen to sjangere: som bibelutlegning og som systematisk sammenfatning av den kristne tro (se under avsnittet litteratur).

Middelalderens teologi behandlet de fleste områder av troslæren. Likevel var det lite av det teologene kom frem til som ble fastslått som offisiell kirkelære. En del av det som gjaldt kirken og sakramentene, ble fra 1100-tallet av tatt inn i den kirkelige lovgivningen og gjort gjeldende som kirkerett. Men på mange områder tillot man ulike teologiske syn side om side uten at dette ble opplevd som noe stort problem.

En ny giv for definisjon av dogmer kom først med den store kirkesplittelsen etter reformasjonen. Gjennom Trientkonsilet (1545–63) foretok den romersk-katolske kirken en kraftig utbygging av sin offisielle lære. De protestantiske kirkene gjorde det samme, idet de vedtok trosbekjennelser og slo fast sin offisielle lære. Denne perioden av kristendommens historie omtales gjerne som konfesjonaliseringens tidsalder; kristendommen splittes i konfesjoner, og strid om lære var det offisielle utgangspunkt og en viktig drivkraft for splittelsen.

Den romersk-katolske kirken slo fast under Trientkonsilet bl.a. hvordan kirkens autoritet skal bestemmes: den bygger både på Bibelen og på kirkens tradisjon; disse to skal holdes sammen, ikke spilles ut mot hverandre. Dette ble fastholdt som en motposisjon til protestantenes lære om at det var Skriften alene som var autoritetsgrunnlag for kirken. Alt annet måtte tolkes i lys av og ut fra den, og kirkens tradisjon kunne ikke spilles ut mot Skriftens ord. Det ble også på begge sider utformet en offisiell lære om kirken: Lutheranerne hadde gått ut og definert kirken som de troendes forsamling; kirken er der evangeliet forkynnes rett, og mottas med tro. Trientkonsilet forutsatte på sin side en kirkeforståelse basert også på den kirkelige tradisjon og det kirkelige embete, og gav nærmere bestemmelser om hva bispeembetet innebar. Lutheranerne hadde fastslått at kirken bare har to ekte sakramenter: dåpen og nattverden. Trientkonsilet svarte med å fastslå sju kirkelige sakramenter: dåp, nattverd, bot, konfirmasjon, ekteskap, prestevigsel og den siste olje.

Sist, men ikke minst, var det uenighet om hva den kristne troen består i og hva som skal til for at et menneske skal bli frelst. Lutheranerne lærte at det ikke kreves annet enn å tro på Kristus; mennesket frelses av tro alene, og ikke av gjerninger. Trientkonsilet lærte mot dette at en slik tro er død dersom den ikke får sin form gjennom gode gjerninger. Bak denne forskjellen lå et skille i synet på mennesket: Lutheranerne understreket enda sterkere enn katolikkene menneskets syndige natur; frelsen knytter ikke an til noe godt som ligger i mennesket, som etter sin natur er ondt. Se også etikk (kristen).

De lutherske kirkene har etter reformasjonen ikke utviklet noen videre offisiell kirkelære. Den protestantiske teologien har sett det som sin oppgave å arbeide videre med å tolke Skriften i lys av nye tiders utfordringer med basis i reformasjonens grunnleggende innsikter. Den romersk-katolske kirken har ut fra sitt grunnsyn utviklet noen nye lærepunkter i tiden etter Trientkonsilet. Det gjelder især synet på kirkens autoritet; pavens øverste myndighet i lærespørsmål ble fastslått som dogme i 1870, mens biskopenes betydning ble understreket sterkere igjen under 2. Vatikankonsil (1965–67). Dernest gjelder det spørsmålet om jomfru Maria. Kirken lærer allerede i den apostoliske trosbekjennelsen at Maria var jomfru. I 1854 ble dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse fastslått av paven, og i 1950 fastslo paven dogmet om Marias himmelfart.

Ved siden av splittelsen mellom katolikker og protestanter, har kirken også vært vitne til en rekke andre splittelser og utskillelser. Disse har ofte ikke hatt så nær sammenheng med uenighet om læren, slik splittelsen mellom katolikker og protestanter hadde. Det gjelder den grunnleggende splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054, og oppdelingen av den protestantiske leiren i en rekke mindre kirkesamfunn, særlig på 1800- og 1900-tallet.

Religiøst liv
Den viktigste normen for religiøst liv i kristendommen har hele tiden vært at de kristne skulle følge Kristus. Dette idealet har vært fulgt opp på mange ulike måter. Nokså tidlig i kristendommens historie ble det skilt ut religiøse eliter som, enten på vegne av eller som forbilder for de andre, skulle ta kristusetterfølgelsen spesielt alvorlig. Disse elitene ble skilt ut, enten gjennom en egen innvielse (presteskapet) eller gjennom å avgi løfter (munker og nonner). Presteskapet skulle representere Kristus overfor resten av folket og på vegne av folket utføre de hellige handlingene (liturgien, sakramentene) som brakte kirken nær Kristus og opprettholdt samfunnet med ham. Denne rollen ble de utstyrt for gjennom prestevigselen.

I den tidlige kirken ble hver menighet ledet av en biskop som ble assistert av prester og diakoner. Dette hierarkiet er bevart i de katolske, ortodokse og anglikanske kirker samt i de lutherske kirkene i Norden. Mens prester og biskoper i katolsk og ortodoks tradisjon er mellommenn, på vegne av kirken, mellom Gud og den enkelte troende, er presten i de protestantiske kirkene først og fremst teolog, dvs. en ekspert på kirkens lære med forkynnelse som viktigste oppgave.

Munkene og nonnene skulle gjennom sine løfter forplikte seg til et liv i kristusetterfølgelse. Ett løfte forplikter dem til en lydighet overfor abbeden/abbedissen som svarer til Kristi lydighet overfor Faderen. Et annet løfte forplikter dem til fattigdom, i samsvar med Jesu eiendomsløshet mens han var i verden. Det tredje løftet forplikter dem til en kyskhet som svarer til Kristi kyskhet. Ut fra disse grunnleggende løftene skal de fristilles fra andre krav i verden og virke som en fortropp for kristusetterfølgelse i kirken.

Legfolkets religiøse liv i middelalderen var konsentrert om noen enklere plikter, med nattverds- og botsakramentet i sentrum. I tillegg tok brede lag av folket ofte del i fester og feiringer på lokalt plan. Lokale helgener, lokale prosesjoner og lokale festdager var foranledning for religiøs og kulturell utfoldelse der alle fikk være med. Ved disse anledningene fikk ikke bare de religiøse elitene, men også mange flere komme nær det hellige.

I løpet av senmiddelalderen ble idealene for kristusetterfølgelse stadig mer demokratisert. Bredere grupper av folk i Europa prøvde å føre et liv der de selv målbevisst kunne følge Kristus. Særlig grep idealet om å følge Kristus gjennom fattigdom og lidelse om seg. Dette gjaldt ikke bare munke- og nonneordenene, men også religiøse grupper utenom klostrene (bl.a. beginer, begarder, devotio moderna). Reformasjonen fulgte opp denne tendensen ved å si nei til skillet mellom en religiøs elite på den ene siden og et alminnelig lekfolk på den andre; idealet for kristusetterfølgelse skal gjelde alle i samme grad. Samtidig understrekes at et religiøst liv ikke bør leves atskilt fra verden, men i verden og innenfor rammen av det verdslige liv. Det religiøse livet fordrer ikke at det etableres en egen religiøs sfære (et kloster) som ramme.

En tilsvarende demokratisering av idealene for kristusetterfølgelse kan også spores innen den romersk-katolske kirken. På reformasjonstiden ble det markert at det ikke bare er klostrene som er en verdig ramme for sann kristusetterfølgelse; bl.a. Jesuittordenen viser at kristusetterfølgelsen først og fremst må rotfestes i det indre menneske. Mens de protestantiske kirkene stort sett har avskaffet hele klostervesenet, har den romersk-katolske kirken også etter reformasjonen beholdt og ført videre klostertradisjonene, og de representerer fremdeles en viktig del av romersk-katolsk kristendom.

En viktig religiøs praksis både for folket og for de religiøse elitene har vært pilegrimsvandringer, der hovedmålet har vært å oppsøke steder med en spesiell tilknytning til Kristus (se valfart). Jerusalem, byen der Jesus hadde endt sitt liv og siden var blitt tatt opp til himmelen, stod i en særstilling. Nest etter Jerusalem var de fornemste pilegrimsmålene steder der Jesu egne disipler var blitt begravd, f.eks. Roma med Peters grav og Santiago de Compostela der apostelen Jakob den eldre etter legenden skulle ligge begravd. I tillegg til disse målene finnes en rekke andre pilegrimssteder spredt rundt over hele kristenheten. Lutheranerne satte seg imot pilegrimsvesenet som en falsk form for hellighet.

Utbredelse
Kristendommens tidligste utbredelsesområde var landene rundt Middelhavet. Da kristendommen på 300-tallet ble offisiell religion for Romerriket, førte det til en videre utbredelse, især mot nord og mot øst. I løpet av middelalderen sluttet etter hvert hele Europa seg til kristendommen og definerte seg selv som en kristen kultur. På tross av kristendomskritikk og sekularisering i nytiden regnes Europa, spesielt Vest-Europa, fortsatt til kristendommens kjerneområder. I Øst-Europa, især i de tidligere protestantiske områdene (f.eks. det tidligere Øst-Tyskland), er kristendommen klart svekket etter perioden med kommunistregime.

Med islams fremmarsj ble kristendommens stilling sør for Middelhavet og i øst svekket. Men fra 1500-tallet startet en ny og kraftig ekspansjonsfase, først og fremst rettet mot det nyoppdagede Amerika. I løpet av 1500- og 1600-tallet inntok europeiske land det meste av det amerikanske kontinentet som sine koloniområder, og brakte samtidig kristendommen med seg som Amerikas nye religion. I Sør-Amerika, som ble kolonisert av Spania og Portugal, ble den katolske kristendommen dominerende. I Nord-Amerika var engelske og franske kolonister dominerende, og mange av dem brakte med seg en protestantisk kristendom. Protestantismen er derfor blitt sterk i Nord-Amerika. Alt i alt er Amerika blitt det dominerende kristne kontinentet.

Jesuittenes misjon fra slutten av 1500-tallet brakte også kristendommen langt østover, til land som India og Japan. Men det var først med misjonsvirksomheten på 1800- og 1900-tallet at veksten i kristne menigheter for alvor skjøt fart i Det fjerne østen. Det samme kan man si om Afrika, der misjonen fulgte kolonialiseringen i håp om å gjøre de nye landene kristne. Særlig i det sørlige Afrika har kristendommen fått et solid fotfeste og er blitt en dominerende religion. I andre deler av Afrika er rivaliseringen mellom islam og kristendom stadig et aktuelt tema. I Det fjerne østen er kristendommen en religion i betydelig vekst, men ikke desto mindre en minoritetsreligion.

Litteratur
Kristendommens hellige bok er Bibelen, inndelt i Det gamle testamente (som også anerkjennes av jødene) og Det nye testamente, som er det spesifikt kristne grunnskrift. Det nye testamente inneholder dels fire beretninger om Jesu liv (evangelier), dels brev (epistler) fra Paulus og andre ledere i urkirken i generasjonen etter Jesus. I tillegg kommer et skrift om urkirkens tidligste historie (Apostlenes gjerninger) og en samling endetidsvisjoner (Johannes' åpenbaring).

Først og fremst med utgangspunkt i Bibelen er det gjennom kristendommens historie vokst frem en stor overlevering av kristen litteratur. Mye av denne litteraturen har hatt form som bibelutlegning: foredrag, prekener, meditasjoner over bibelske tekster, etter hvert også mer vitenskapelig pregede kommentarer til bibelske tekster. Denne direkte bibelkommenterende tradisjonen har fulgt kristendommen fra dens tidligste tider til vår tid, og en enorm mengde tekster både av oppbyggelig, av didaktisk og av vitenskapelig art (eksegese) kan regnes inn. I antikken var Augustin en fremstående forfatter på dette området, han skrev kommentarer eller meditasjoner til en rekke bibeltekster. I middelalderen er Bernhard fra Clairvaux' prekener over Salomos høysang (billedlig utlagt som en tekst om kirken) et klassisk verk fra den mer meditative delen av bibelutlegningstradisjonen. Fra den vitenskapelige delen av tradisjonen er Nicolaus av Lyras Postillae perpetuae (en løpende kommentar til hele bibelen fra 1. Mosebok til Johannes' åpenbaring) et klassisk verk.

Fra reformasjonstiden er både Luther og Calvin blitt stående som klassikere i bibeltolkningstradisjonen. Især Luther utmerket seg med å forene meditativ-oppbyggelige og vitenskapelige kommentarer til tekstene. I nyere tid har den vitenskapelige bibelutlegningen blitt mer og mer profesjonalisert som en teologisk beskjeftigelse, mens de meditative og oppbyggelige bibelkommentarene ofte er blitt knyttet nærmere til en mer folkelig religiøsitet eller til vekkelsesreligiøsitet. Denne oppdelingen er mindre tydelig innen den romersk-katolske tradisjon, der klostertradisjonens bibelutlegning fortsatt ofte ivaretar både det meditative og det vitenskapelige.

Fromhetslitteraturen, eller den oppbyggelige litteraturen, har ikke bare utfoldet seg som bibelkommentarer og prekener over bibeltekster; den har tatt mange andre former. Et eksempel er middelalderens visjonslitteratur, som gjennom beretninger om visjoner (bl.a. etter mønster av Johannes' åpenbaring) gav skildring av hvordan det var i himmelen, i helvete og i skjærsilden. Et viktig verk fra denne tradisjonen er Tundalsvisjonen (ca. 1150). Fra tidlig nytid kan også nevnes et verk som J. Bunyans The Pilgrim's Progress (1678). Likesom i Tundalsvisjonen er det her tale om en reiseberetning med en kristen som hovedperson. Hos Bunyan dreier det seg imidlertid om en reise gjennom verden, med beskrivelse av de farer, håp og fristelser den kristne erfarer.

En annen sentral del av den kristne fromhetslitteraturen er den rike mystiske litteraturen som ble til særlig i senmiddelalderen og i tidlig nytid. Her spilte også kvinnelige forfattere en viktig rolle, f.eks. Teresa av Ávilas verker på 1500-tallet (især Las Moradas, 1577).

Den teologiske litteraturen har heller ikke bare utfoldet seg som bibelutlegning, men også som systematisk gjennomtenkning av den kristne tro (se under avsnittet om troslære). Et klassisk verk i denne tradisjonen er Augustins De civitate Dei, som har øvd meget stor innflytelse på teologisk tenkning. Den systematiske sammenfatningen av den kristne tro fikk særlig stor betydning etter som universitetene vokste frem. Her forsøkte man mest mulig logisk å redegjøre for hva den kristne tro gikk ut på. Metoden for slikt arbeid blir gjerne kalt for skolastisk, og teologien omtales ofte som skolastisk teologi. Middelalderens pioner på dette området var Petrus Lombardus. Hans Sentenser ble kommentert av senere teologer opp gjennom hele middelalderen. Den fremste representanten for den skolastiske teologien var kanskje Thomas Aquinas (Summa Theologiae). Fra nytiden kan F. E. D. Schleiermachers Der christliche Glaube (1821–22) nevnes som en klassisk sammenfatning av den kristne tro på 1800-tallet, og K. Barths Die kirchliche Dogmatik som en klassisk sammenfatning fra 1900-tallet (se også dogmatikk).

Arkitektur
For noen grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig prakt. Den reformerte protestantismen og en del andre radikale protestantiske retninger har stått for en slik linje. Men hovedstrømmen av den kristne tradisjon har helt siden keiser Konstantin satset mye på å reise prektige byggverk som sted for gudsdyrkelsen. Den tidlige middelalderens dominerende stil var den romanske, hvor enkle rom bak tykke vegger gav vern og verdighet til tilbedelsen. Kirker av denne typen finnes fortsatt igjen i de fleste land i Europa.

Fra høymiddelalderen overtok den gotiske stilen som retningsgivende for kirkebygningene. I de gotiske kirkene la man vekt på å slippe inn mer lys i kirken, og på å strekke kirkebygget og kirkerommet høyere mot himmelen. Frankrike var det ledende land, og katedralen i Chartres er kanskje det ypperste eksempelet på gotisk arkitektur. Mange av de gotiske katedralene har også prektige glassmalerier, der lyset slipper inn i kirkerommet filtrert gjennom alle regnbuens farger. Motivene for glassmaleriene er oftest hentet fra Bibelen.

En egen norsk middelaldersk tradisjon i kirkearkitekturen er stavkirkene.

Den tredje store perioden i kirkearkitekturens historie er preget av den europeiske barokken. Mens kirkebyggingen var retningsgivende både for den romanske og for den gotiske stilen, ble barokkarkitekturen utviklet parallelt både når det gjaldt verdslige og sakrale byggverk. Barokkens kirkearkitektur har som et ideal at mest mulig av både det jordiske og det himmelske univers skal bringes inn i kirkerommet gjennom tak- og veggmalerier, stukkatur og illusjonseffekter i selve bygningsteknikken (f.eks. illusjonen av at taket åpner seg opp mot en uendelig himmel). De første klassiske barokkirkene ble bygd i Roma fra slutten av 1500-tallet. De kanskje «reneste» og prektigste barokkirkene finner man i Sør-Tyskland og i Østerrike, bygd på 1600-tallet og litt innpå 1700-tallet. Barokkarkitekturen fikk også stor betydning i Sør-Amerika, der en rekke kirker ble bygd i denne stilarten på 1600- og 1700-tallet.

Ved siden av kirkearkitekturen har også klosterarkitekturen spilt en viktig rolle i kristendommen. Klosterarkitekturen har endret seg gjennom de samme hovedlinjene som kirkearkitekturen. Særlig innen rammen av romansk kunst er det en rekke klostre som kan sidestilles med kirkene som representative byggverk for sin tid. Men klostrene var ikke bare preget av de brede sporene for stilveksling, de ble også bygd ut fra de enkelte monastiske ordenenes behov og idealer. Især Cistercienserordenens arkitektur har satt sine særpregede spor i europeisk arkitekturhistorie, med sine store og lyse, men samtidig lite utsmykkede rom. Fremstående eksempler på slik arkitektur er Fontenay i Burgund og Fossanova i Italia.

Se også kirke.

Billedkunst
Kristendommen har også hatt stor betydning for billedkunsten. Også her finner man som utgangspunkt en dobbelthet: På den ene siden kan det spores en grunnleggende skepsis mot bilder og skulpturer. Den er dels begrunnet i Det gamle testamentes forbud mot å lage bilder av Gud, og dels i en forestilling om at bilder og skulpturer er utvendige uttrykk som ikke er i stand til å formidle eller representere det hellige på en adekvat måte. Denne skepsisen er kommet til uttrykk i billedfiendtlige retninger både i antikken og reformasjonstiden (især innen reformert protestantisme, men delvis også innen lutherdommen).

På den andre siden finner man tradisjoner som har satt bilder og skulpturer i sentrum for gudsdyrkelsen og hevdet at bildet er en ekte representasjon av det hellige. Særlig innen Østkirken har man gått langt i denne retningen; ikonene representerer de hellige i gudstjenesten. Også i vestlig middelalder har bilder og skulpturer av Maria og andre hellige menn og kvinner vært gjenstand for kultus og ærefrykt (venerasjon). Ifølge katolsk tro er Maria tatt opp til himmelen, og er ikke lenger til stede som dødt legeme på ett bestemt sted som andre helgener. Som himmeldronning kan hun imidlertid være til stede overalt, og bilder av henne kan derfor være ekte representasjoner på mange steder, især der hun har vist sin undergjørende kraft.

Middelalderens kristne billedkunst utfolder seg ellers innen et rikt register av motiver, hovedsakelig hentet fra Bibelen og fra helgenhistoriene. Det meste av denne kunsten er laget for kirker og klostre. På reformasjonstiden skjer det et oppgjør om billedkunsten med utgangspunkt i reformatorenes kritikk. Ifølge reformatorene ble det hellige formidlet ved Ordet, ikke ved bildene. Og selv om lutheranerne ikke sa absolutt nei til bilder, fremmet de et kritisk syn på bildenes funksjon i gudsdyrkelsen. Som svar på denne kritikken innskjerpet den romersk-katolske kirken under konsilet i Trient sitt syn på bildene; kunstnerne skulle være nøye med å passe på at motivene svarte til bibeltekstene, og ikke selv dikte til temaer som ikke hadde dekning i teksten.

Også etter reformasjonen er svært mye av kunsten i Europa knyttet til kirken og henter motiver fra kristendommen. Men fra og med renessansen blir temaer fra den klassiske mytologien, og etter hvert også andre ikke-religiøse motiver, en stadig viktigere konkurrent til de bibelske temaene. Likevel har motiver fra Bibelen og helgenlegendene en fremstående plass i kunsten helt til opp på 1700-tallet, og de er tydelig til stede også i nyere billedkunst.
85.165.40.146

2713:
Navn: Prestegruppa
Dato: 17.01.2016 - 16:39
Melding: Vi i Prestegruppa liker å få kuk i ræva.
88.95.80.113

2712:
Navn: Prestegruppa
Dato: 17.01.2016 - 11:04
Bosted: Holmestrand
Hjemmeside: presthellige.no
Melding:

Jesus, også kjent som Jesus Kristus, Jesus fra Nasaret og Jesus Galileeren. Den sentrale skikkelsen i kristendommen. Usikkert fødselsår. Levde i Galilea frem til cirka år 30.

Navnet Jesus er en gresk form av et vanlig jødisk navn, Jeshu'a (arameisk, hebr. Jehoshu'a, 'Gud frelser'); Kristus er gresk av den jødiske tittelen Messias, den salvede. På Jesu tid var Messias en eskatologisk skikkelse; kongen av Davids ætt som skulle utfri Israel. Navnet Jesus Kristus uttrykker derfor de troendes tidligste bekjennelse: Jesus er Messias. Det greske Kristus (eg. Christos) hadde ikke samme titulære klang og ble oppfattet som et navneledd. Jesu verdighet ble derfor uttrykt med tittelen kurios, Herre, og den kristne bekjennelsen ble Herre Jesus, dvs. Jesus er Herre.

I sin levetid ble Jesus trolig kalt Jesus Galileeren eller Jesus fra Nasaret (Mark 1,24; 10,47; Matt 21,11; 26,69ff; Luk 24,19).
Jesu liv og død
Kildene

Kildene til Jesu liv er først og fremst evangeliene i Det nye testamente. Det finnes noe Jesustradisjon spredt i annen litteratur (bl.a. hos Paulus), også ord vi ellers ikke kjenner til. Det er usikkert hvilken kildeverdi det omfattende apokryfe evangeliematerialet har. Mange avviser dette som sent og sekundært, men det kan ikke utelukkes at det finnes noe som kan gi opplysninger om den eldste Jesustradisjon, f.eks. i Tomasevangeliet. Jødiske, ikke-kristne kilder nevner Jesus først i sene og omstridte innskudd, og de få kilder som ellers finnes, har betydning for urkristendommens historie, men ikke for historisk kunnskap om Jesus.

Evangeliene forteller om Jesus i ettertid og i lys av kirkens tro på ham. Jesu liv, gjerning og forkynnelse blir ikke nøytralt dokumentert, men er del av det glade budskap om Jesus Kristus. Spørsmålet om tilgangen til den historiske Jesus i forhold til den forkynte Kristus har derfor stått sentralt i nyere teologihistorie, og evangelienes kildeverdi har vært gjenstand for ransakende historisk-kritiske undersøkelser (se nedenfor, Jesusforskning).
Liv og virke

Jesus vokste opp i Nasaret i Galilea som sønn av tømmermannen Josef og Maria, og med flere søsken. Gjennom Josef nedstammet han fra David, og selv de tekstene som reduserer Josefs betydning, holder fast ved at han påtok seg farskapet. Ifølge Matteus og Lukas ble Jesus født i Davids by, Bethlehem, men dette er en omstridt tradisjon. Fødselsåret kan heller ikke bestemmes nøyaktig. I voksen alder flyttet Jesus til Kapernaum, men han etablerte seg ikke med kone og barn, slik det var vanlig for jødiske menn. Vi vet lite om ham før han ca. 30 år gammel lar seg døpe av Johannes og innleder sitt offentlige virke (Luk 3,1 f). Dette varte bare en kort tid, kanskje bare ett år (jfr. de synoptiske evangelier) og ikke mer enn tre (jfr. Joh), og i denne perioden befant han seg stort sett på vandring, først og fremst i Galilea. Han ble korsfestet i Jerusalem i forbindelse med påskehøytiden ca. år 30.
Dom og død

Beretningen om Jesu lidelse og død ble tillagt stor betydning. Historien utgjør en tredjedel av Markusevangeliet, det eldste av evangeliene, og antagelig var det dette stoffet som først ble samlet i en løpende fortelling.

Siden korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode, må den romerske landshøvding Pontius Pilatus ha felt dommen. For øvrig har både domsgrunnlaget og ansvarsfordelingen mellom jødiske og romerske rettsinstanser vært sterkt omdiskutert i den historiske og juridiske vurderingen av Jesu død. Evangeliene beskriver det som et samspill mellom jødiske og romerske interesser, selv om noen av kildene åpenbart har hatt interesse av å mildne Pilatus' rolle på jødenes bekostning.

Antagelig ble Jesus henrettet som en urostifter, og mange mener at hans renselse av tempelet (Mark 11,15–19; Matt 21,12–17; Luk 19,45–48 og Joh 2,13–16) er spor av den hendelsen som utløste pågripelsen. Tradisjonen om korsinnskriften I.N.R.I. (Jesus Nazarenus Rex Iudaeorum, 'Jesus fra Nasaret, jødenes konge') kan tyde på at Jesus ble henrettet som messiaspretendent (jødenes konge), noe som kan ha dannet utgangspunktet for utviklingen av en messiansk kristologi i urkirken.

Jesus oppfylte ikke de vanlige forestillinger om frelseskongen Messias, og han unngikk antagelig å bruke betegnelsen om seg selv, selv om sider ved hans virksomhet kunne vekke slike forventninger. Henrettelsen av ham skuffet dem som trodde at med ham skulle utfrielsen komme. Det å begrunne og belegge hans messianitet ble derfor viktig for den tidlige kirke. Her spilte tekstene om Herrens lidende tjener (Jes 53), som tradisjonelt ikke hadde vært messianske, en sentral rolle.
Forkynnelse og lære

Proklamasjonen «Guds rike er kommet nær» (Mark 1,15) var ifølge de synoptiske evangeliene programoppslaget for Jesu ord og gjerning. Matteus og Lukas antas å ha kjent en omfattende tradisjon av Jesus-ord (logia) fra en kilde som kalles Q (av ty. Quelle, 'kilde'). Noen forskere har i dag lagt dette til grunn for en beskrivelse av Jesus der han først og fremst er en galileisk visdomslærer. På dette grunnlag har noen utviklet en kristologi der Jesus er Gudsvisdommens (Sofias) sønn eller Visdommen selv kommet i kjød, dvs. en visdomsversjon av forestillingen om Jesus som Logos (Ordet) kommet i kjød (jfr. Joh).

Ifølge disse forskerne har Jesus stilt seg kritisk til makter og myndigheter og talt de svake og utstøttes sak. Det spesielle ved deres bilde er at Jesus fremstår uten et spesielt religiøst språk eller program. En avgjørende kritikk mot dette bildet er at det baserer seg på en isolert utnyttelse av én ordkilde som vi ikke sikkert vet har eksistert. Dette må nødvendigvis bli en amputert versjon som mangler trekk det øvrige fortellingsstoffet gir (dvs. fortellingen om Jesu handlinger og hans liv, død og oppstandelse). Det mangler også de profetiske og apokalyptiske innslag som for noen var karakteristisk for Jesus. Disse trekkene knytter ham til en sterk tradisjon innenfor jødedommen, som i hans samtid kom til uttrykk bl.a. hos esseerne (Quamransamfunnet). Det er ikke sannsynlig at Jesus hadde noen direkte forbindelse med dem, men mye taler for at han opprinnelig var knyttet til bevegelsen rundt Døperen Johannes.

Mens tidligere Jesusfremstillinger var opptatt av hans originalitet og enestående posisjon, er dagens interesse å tolke Jesus så tett på sin samtid og lokale tilhørighet som mulig. Dette er også en reaksjon på en metode som ved hjelp av en dobbelt avgrensning prøvde å sikre en tilgang til den historiske Jesus: bare det som ikke kunne forklares utfra hans bakgrunn og samtid eller ut fra kirkens interesser i ettertid, kunne med sikkerhet tilskrives Jesus selv. Dette skaper et minimalistisk bilde der de originale trekkene er isolert.

I ord og handling målbar Jesus et budskap som ikke respekterte den grensesettende forskjell mellom rent og urent, som angrep det moralske og religiøse hykleri, og som tilkjente også de utstøtte og forkomne menneskelig likeverd og en rettmessig plass i det Guds rike som han proklamerte var kommet nær. Gudsrikets nærhet var et signal om at Gud ville vende på den orden som råder i en urettferdig verden, slik at herskere mister sin makt, de små opphøyes, og de fattige blir salige arvinger til jorden. Den jødiske historie har mange eksempler på at det religiøse budskap har et sosialt uttrykk, slik sett går Jesus inn i en profetisk tradisjon. Men sosial reform var ikke hans fremste oppdrag; Jesu ord og handlinger var virkekraftige tegn på hva Gud selv skulle gjøre når denne tid og denne verden snart ble brakt til ende i et apokalyptisk oppgjør. I påvente av dette samlet han rundt seg en krets av disipler som fulgte kallet om å oppgi det som normalt sikret deres liv, nemlig slekt, eiendom og erhverv.

Jesus opptrådte med suveren myndighet, og synes å ha vært overbevist om at han kjente og kunne tolke Guds vilje rett. De fleste fester tiltro til tradisjonene om at han helbredet syke, men det virker ikke som han ble oppfattet som en av de mange magikerne. Helbredelsesunderne ble først og fremst presentert som barmhjertighetshandlinger, selv om de også hadde karakter av konfrontasjon med makter man mente bandt mennesker til smerte, sorg og død. Isolert betraktet var de tvetydige handlinger; Jesu motstandere benyttet dem til å anklage ham for å stå i ledtog med den onde selv. I evangelienes lidelseshistorie er det fremstilt som en ironisk dimensjon at undergjøreren som hadde frelst andre, ikke kunne redde seg selv – fordi han ikke ville eller skulle. Evangeliene forstår lidelsesveien som hans ytterste kallsgjerning, den beseglet hans lydighet mot Guds vilje og var en seier over døden og det onde ved at han underkastet seg den. Siden han led uskyldig, var hans lidelse stedfortredende, og i siste instans, gjennom oppstandelsen, en triumf over alle de makter som vil skille menneskeheten fra Guds kjærlighet, slik Paulus et par tiår etterpå tolket det.
Motstandere og tilhengere

Jesu lære og liv kan ikke forstås uavhengig av den motstand han møtte og den utgang livet hans fikk. Var hans død en politisk tilfeldighet, eller opptrådte han på en måte som de religiøse og politiske myndigheter faktisk kunne ha grunn til å frykte? Det synes overbevisende belagt at Jesus møtte motstand blant religiøst og politisk toneangivende grupperinger, selv om evangelienes bilde av fariseerne som Jesu hovedmotstandere ikke yter dem rettferdighet. Riktignok kan det hos Jesus ikke spores noen polemikk mot romerne spesielt. Vasallfyrsten i Galilea Herodes Antipas og evangeliene har bevart tradisjoner om at både Døperen Johannes og Jesus angrep Herodesdynastiet på en måte det oppfattet som truende.

Han fant særlig støtte blant småkårsfolk, og han vant seg en gruppe disipler som fulgte ham på hans vandringer i Galilea og siden til Jerusalem. Blant dem var en spesiell krets, «de tolv» (Mark 3,16–19), og også noen kvinner, kvinnene fra Galilea (Mark 15,40f; Luk 8,1–3). Denne gruppen har i ettertid vært viktige vitner og tradisjonsbærere. En i den nærmeste krets, Judas Iskariot, gikk til slutt motstandernes ærend og forrådte ham, og under rettergangen og korsfestelsen prøvde mange av disiplene å redde seg unna.

Denne miserable slutten ble snudd til en ny begynnelse da Jesus noen dager etter sin død sies å ha vist seg for noen av disiplene samtidig som noen av kvinnene i hans følge fant graven tom. Oppstandelsen ble bekreftelsen på at også hans død hadde guddommelig mening, samtidig som den var en seier over dødens makt og et løfte om evig liv fra Gud, som er alt livs opphav. Disiplenes erfaringer med den oppstandne gav støtet til at Jesusbevegelsen ble videreført i det som skulle bli den kristne kirke. Der levde erindringen om hva Jesus hadde sagt og gjort i stadig nye gjenfortellinger innenfor rammen av den store fortellingen om ham.
Den kristne lære om Jesus, kristologien

De nytestamentlige skriftene forutsetter at mennesket Jesus på en spesiell måte representerte Guds vilje og nærvær i verden og gav til kjenne hvem Gud er. Dette er utgangspunktet for den kristne lære om Jesus Kristus, kristologien. Allerede i Det nye testamente avtegner det seg visse kristologiske trekk, ofte knyttet til titler eller betegnelser som allerede hadde et visst betydningsinnhold. De viktigste er Messias, Herren, Guds Sønn (Sønnen), Visdommen, Logos og Frelser. Tittelen Jesus kan ha brukt om seg selv, Menneskesønnen, finnes imidlertid bare i hans egne ord. Noen steder kan vi spore en tematisk anvendelse av profetiske, prestelige eller kongelige kategorier for å beskrive Jesu betydning.

I den oldkirkelige dogmedannelse kom særlig Johannesevangeliet til å spille en viktig rolle med sitt syn på Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige skaperord, Logos. Logos hadde vært hos Gud i begynnelsen, og dette var et belegg for Kristi pre-eksistens. I Johannesevangeliet fantes også ansatser til en lære om treenigheten, samtidig var det klart anti-doketisk, dvs. det avviser at Jesus bare tilsynelatende hadde en fysisk, menneskelig eksistens. Ytterpunktene var enten å hevde at Jesus bare var et ekstra begavet menneske, eller å se hans menneskelighet som et skalkeskjul for hans egentlige guddommelighet.

Den første store strid i kirken om dette, arianiske strid på 200–300-tallet, har fått navn etter Arius (se arianere). Han ville fastholde at Gud er den totalt forskjellige, som alene er opphav til hele skapelsen og som eksisterte før Sønnen. Sønnens status er et resultat av Faderens beslutning og vilje. For Arius' motstandere var dette å frakjenne Sønnen guddommelighet og redusere ham til en skapning blant andre skapninger. Bønn til Kristus inngikk allerede i gudstjenesten, og dersom han var for en skapning å regne, ville dette være avgudsdyrking. Det var også viktig at skapningen ikke kan frelse seg selv; bare Gud kan frelse. Siden Jesus Kristus er frelser, kan ikke hans guddommelighet betviles. Hensynet til frelseslæren får avgjørende kristologisk betydning. Ikke bare må frelsen komme fra Gud; det menneskelige må også forenes med det guddommelige for at det skal kunne forvandles. Derfor, ifølge Athanasius av Alexandria, «ble Gud menneske for at vi skal kunne bli guddommelige», et kjerneutsagn særlig i østkirkens tradisjon.

Den arianske strid endte med at kirkemøter i Nikea (325) og Konstantinopel (381) vedtok en bekjennelse som avviste arianismen, Den nikenske trosbekjennelse. Denne inngår i de fleste kirkers bekjennelsesgrunnlag.

Her ble forholdet mellom Gud Fader og Jesus Kristus definert på en måte som fastholdt at de var av samme guddommelige vesen. Dette gjorde spørsmålet om hvordan det guddommelige og det menneskelige hos Kristus forholdt seg til hverandre desto mer brennende. Konsilet i Kalkedon 451 slo fast at Kristus var en person, ett subjekt, med to naturer, som verken kunne blandes eller skilles. For øvrig aksepterte man at forholdet mellom den guddommelige og den menneskelige natur kunne forklares på ulikt vis. Vedtaket i 451 førte til brudd med de monofysittiske kirker som hevdet at Kristus bare hadde én natur (mono fysis), som var guddommelig. Dette gjelder fremdeles for mange orientalsk-ortodokse kirker, f.eks. den koptiske, syriske og armenske.

Samlende sett kan vi si at det som kom ut av de oldkirkelige diskusjoner og avgjørelser, var en tolkning av Kristi person som bekreftet hans enhet med Gud og hans enhet med menneskeheten uten at dette rev ham i to. Etter opplysningstiden er det særlig talen om Gud og det guddommelige som er blitt problematisert, og mange har villet nøye seg med å betrakte Jesus som det ideale eksempel, det fullkomne menneske – moralsk og/eller religiøst.
Jesusforskningen

Letingen etter den historiske Jesus og det kritiske spørsmål om hvordan han forholder seg til dogmenes Kristus, hører også vår tid til. Vi regner med tre forskningsbølger:

Jesusbildet i den liberale teologi ved århundreskiftet var preget av en humanistisk og etisk kulturoptimisme. Særlig var man interessert i Jesu indre liv og hans religiøse personlighet. A. Schweitzer holdt i 1906 et skjellsettende oppgjør med Jesu-liv forskningen, som han hevdet gav et bilde av forskernes ønsker for Jesus, mer enn av Jesus selv. Først i 1950- og 1960-årene kom spørsmålet for alvor tilbake gjennom det som kalles The new quest. Denne nye søken etter den historiske Jesus hadde en utpreget eksistensialistisk profil, og var opptatt av det som ble kalt den implisitte kristologi i Jesu myndige fremtreden og forkynnelse. I 1980-årene tales det om The third quest som vektlegger sosiale perspektiver og trekker veksler på en mer variert historisk kunnskap om den tid og det samfunn Jesus levde i. Den historiske Jesus forankres og forklares i en helt spesifikk sosial og religiøs sammenheng. Her finnes også frigjøringsteologiske og feministiske tolkninger. På kirkelig side er forskernes resultater ofte blitt møtt med avvisning fordi de hevdes å så tvil om det som har vært regnet som trossannheter.

Mange moderne teologer har fortsatt å reflektere over inkarnasjonens mysterium, hva det kan innebære å tro at Jesus Kristus var et gudmenneske; Gud kommet i kjød på et bestemt sted, i en bestemt tid, i en konkret livshistorie. Det er tilknytningen til denne person og denne historie som, uansett hvordan de definerer den, forener alle kristne kirker.

85.165.40.146

2711:
Navn: Bibelgruppa Hellige Jenter
Dato: 17.01.2016 - 11:00
Bosted: Oslo
Hjemmeside: helligerenejenter.no
Melding: Hei kjære alle Gudselskere og kristendomselskere - vi takker så meget for at han som driver herregud.com har blitt renset i Jesu blod og blitt en kristen!!! Det gleder oss. Som takk tilbake viser vi her søndagens preken, hygg deg mens du drikker en kopp ren te uten sukker.

Og Moses ble hyrde for småfeet til Jẹtro,+ presten i Mịdjan, som han var svigersønn til.*+ Mens han drev småfeet mot vestsiden av ødemarken, kom han til slutt til den sanne Guds fjell,+ til Họreb.+ 2 Da viste Jehovas* engel seg for ham i en flammende ild midt i en tornebusk.+ Og mens han så på, se, da brant tornebusken med ilden, og likevel ble tornebusken ikke fortært. 3 Da sa Moses: «La meg bare bøye av så jeg kan se nærmere på dette storslåtte fenomenet, hvorfor tornebusken ikke brenner opp.»+ 4 Da Jehova* så at han bøyde av for å se nærmere på dette, ropte Gud straks til ham midt inne fra tornebusken og sa: «Moses! Moses!» Da sa han: «Her er jeg.»+ 5 Så sa han: «Kom ikke hit bort. Dra sandalene av dine føtter, for det sted du står på, er hellig grunn.»+ 6 Og han sa videre: «Jeg er din fars* Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.»+ Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se på den sanne Gud.* 7 Og Jehova tilføyde: «Jeg har virkelig sett nøden hos mitt folk, som er i Egypt, og jeg har hørt deres rop på grunn av dem som driver dem til arbeidet; for jeg kjenner godt til de smerter de lider.+ 8 Og jeg skal nå stige ned for å utfri dem av egypternes hånd+ og for å føre dem opp fra det landet til et land som er godt og vidstrakt, til et land som flyter med melk og honning,+ til kanaaneernes og hetittenes og amorittenes og perisittenes og hevittenes og jebusittenes område.+ 9 Og nå, se, Israels sønners rop har nådd meg, og jeg har også sett den undertrykkelse egypterne undertrykker dem med.+ 10 Så kom nå og la meg sende deg til farao, og før mitt folk, Israels sønner, ut av Egypt.»+ 11 Men Moses sa til den sanne Gud: «Hvem er jeg, siden jeg skulle gå til farao, og siden jeg må føre Israels sønner ut av Egypt?»+ 12 Til dette sa han: «Fordi jeg skal vise meg å være med deg;+ og dette er det tegn du skal ha på at det er jeg som har sendt deg:+ Etter at du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene* den sanne Gud på dette fjellet.»+ 13 Moses sa likevel til den sanne Gud: «Sett at jeg nå kommer til Israels sønner og jeg sier til dem: ’DERES forfedres Gud har sendt meg til dere’, og de sier til meg: ’Hva er hans navn?’+ Hva skal jeg da si til dem?» 14 Da sa Gud til Moses: «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE.»*+ Og han tilføyde: «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE har sendt meg til dere.’»+ 15 Da sa Gud enda en gang til Moses: «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’Jehova, DERES forfedres Gud, Abrahams Gud,+ Isaks Gud+ og Jakobs Gud,+ har sendt meg til dere.’ Dette er mitt navn til uavgrenset tid,*+ og dette er mitt minnenavn* fra generasjon til generasjon.+ 16 Gå av sted; og du skal samle Israels eldste,* og du skal si til dem: ’Jehova, DERES forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg+ og sagt: «Jeg vil sannelig rette min oppmerksomhet+ mot dere og mot det som blir gjort mot dere i Egypt. 17 Og derfor sier jeg: Jeg skal føre dere opp fra den nød+ egypterne påfører dere, til kanaaneernes og hetittenes og amorittenes+ og perisittenes og hevittenes og jebusittenes land,+ til et land som flyter med melk og honning.»’+ 18 Og de skal visselig lytte til din røst,+ og du skal gå til Egypts konge, du og Israels eldste, og dere skal si til ham: ’Jehova, hebreernes+ Gud, har satt seg i forbindelse med oss,+ og nå vil vi gjerne dra tre dagsreiser ut i ødemarken,* og vi vil ofre til Jehova vår Gud.’+ 19 Og jeg — jeg vet godt at Egypts konge ikke kommer til å gi dere lov til å dra uten ved en sterk hånd.+ 20 Og jeg vil måtte rekke ut min hånd+ og slå Egypt med alle mine underfulle gjerninger som jeg skal gjøre i dets midte; og deretter kommer han til å sende dere ut.+ 21 Og jeg vil la dette folket finne velvilje for egypternes øyne; og når dere drar av sted, skal det i sannhet vise seg at dere ikke drar tomhendt.+ 22 Og hver kvinne skal be sin nabokone og kvinnen som bor som fremmed i hennes hus, om å få gjenstander av sølv og gjenstander av gull og kapper, og dere skal legge dem på DERES sønner og DERES døtre; og dere skal ta bytte fra egypterne.»+
85.165.40.146

2710:
Navn: kristen kvinne
Dato: 17.01.2016 - 10:56
Bosted: paradis
Hjemmeside: kristenhansen.no
Melding: Jeg har svettelukt (tror det bare er under armene) som ødelegger klær etter bare et par gangers bruk. Vaskemaskinen klarer altså ikke å ta knekken på lukta. Normal svettemengde, men det er altså noe med lukta som ikke er rett. Dusjer hver dag, skifter klær hver dag og er renslig, og dette begynner å bli et sosialt problem for meg og store kostnader med stadig nye klesinnkjøp. Er 168 høy og veier 85 kg, så jeg veier for mye, noe jeg jobber aktivt med for tida. Første gang jeg merket problemet var under mine to svangerskap. Da var lukta mer ekstrem enn den er nå. Det har fått meg til å lure på om dette er noe hormonelt. Har normalt kosthold og kjenner ikke til noen matintoleranser. Hva bør jeg få sjekka ut?

Kvinne, 39 år
85.165.40.146

2709:
Navn: Norsk Kviseforening
Dato: 17.01.2016 - 10:54
Bosted: Porsgrunn
Hjemmeside: kvisesaft.no
Melding: Mange plages med kviser og uren hud. For noen er problemet over når man er ferdig med puberteten, for andre igjen varer kvisene langt inn i voksenlivet også, skriver klikk.no.

Fortvilende er det like fullt, for de aller fleste av oss drømmer jo om myk, pen og plettfri hud.

Kjerringråd, kremer og medisinske behandlinger, det finnes mange måter å prøve og kvitte seg med kvisene på, men slett ikke alt er like effektivt. Vi vet at kosthold og gener spiller en rolle når det kommer til kviser, men de lærde strides også om hvorfor man får kviser, og hvordan man best behandler problemet.

Men der hvor vi pøser på med kremer på huden for å prøve å fjerne kvisene, der har kineserne i lenge forsøkt å finne ut hva som skjer på undersiden av huden for å forklarer hvorfor man får kviser.
Facemapping

I Asia, spesielt innen kinesisk medisin, har man i århundrer behandlet kviser ut fra teorien om at det er en direkte korrespondanse mellom indre organer og ulike soner i fjeset ditt. Kineserne mener at en av hudens viktigste oppgaver er å formidle tilstanden til kroppens organer, og metoden med å analysere ansiktets soner for å finne ut hva som skjer inne i kroppen er både akseptert og benyttet innen tradisjonell kinesisk medisin.

- Facemapping som teori er i dag en kombinasjon av tradisjonell kinesisk medisin og moderne dermatologi, forklarer forsker og utdanningsleder ved International Dermal Institute i Australia, Emma Hobson, til det populære skjønnhetsnettstedet Popsugar.
85.165.40.146

2708:
Navn: Gandhi Club Oslo
Dato: 17.01.2016 - 10:52
Bosted: Oslo
Hjemmeside: gandhiclub.no
Melding: Hinduismen er en av verdens eldste religioner. Den vokste gradvis fram i India gjennom flere årtusener (over 3000 år gammel). I hinduismen finnes det heller ingen grunnlegger, felles trosbekjennelse og de har heller ikke et felles religiøst overhode. Hinduismener som helhet ikke organisert som kirke. Det har blitt sagt at det ikke er en religion, men mange forskjellige, som har noen viktige begreper til felles. Hinduene selv regner hinduismen som én religion med mange retninger.

Ordet hindu betyr egentlig inder. Hinduismen er altså indernes religion, man kan nesten kalle den for Indias nasjonalreligion, men siden det er så mange språk og folkeslag der, blir det vanskelig.

Det bor ca.900 millioner hinduer i verden i dag. De aller fleste av dem bor i India, der over 80% av befolkningen er hinduer. Hinduismen er også den dominerende religionen i Nepal(her er hinduismen statsreligion), i Bangladesh (ca. 12mill.), i Surinam, i Punjab, Malaysia, deler av Indonesia, og på Sri Lanka (ca. 2mill.). I Vesten finnes det også bevegelser som har utgått fra hinduismen (f.eks. Hare-Krishna bevegelsen).

I Norge bor det også hinduer, de fleste kommer fra India og Sri Lanka. Det bor ca. 8000 mennesker med hinduisk bakgrunn i Norge. Mange av de indiske hinduene har siden 1988 vært organisert i Sanatan Mandir Sabha på Slemmestad. Her er et tempel innredet i en bygning hinduene har kjøpt. I tempelet finnes det bl.a. statuer av Ganesha, Rama, Sita, Krishna og Rada.

Hellige tekster
Det finnes to hovedtyper av de hellige tekstene; det er de som er hørt -shruti, og det som er husket-smriti.

Smriti - det som er husket
Disse tekstene har mennesker som forfattere. De to mest sentrale tekstene i hinduismen er Mahebharata og Ramayana.

Ramayana, dateres til ca. 400-200 f.Kr. Dette skjer (kort fortalt): Rama (Ram) er kongesønn og gifter seg med Sita. Han blir forvist til jungelen i 14år. Sita følger med ham, selv om det er mange farer i jungelen. Sita blir røvet av den grusomme menneskeetende demonen Ravana. Med hjelp fra apenes hærfører, Hanuman, greier Rama å befri Sita. Det viktigste budskapet i Ramayana dreier seg om rett moralsk oppførsel, dharma.

Mahabharta, er den lengste av de to tekstene og er datert til ca. 400 f.Kr. 400 e.Kr. I løpet av disse 800 årene har det kommet til nye deler og nå består disse tekstene av 100 000 doble verslinjer, og er den lengste sammenhengende teksten man kjenner i verden. Den handler om kampen mellom to grener av samme slekt, som fører til slektens undergang.

Shruti - det som er hørt
Vedaene er betegnelsen på fire store tekstsamlinger, som er forfattet på sanskrit, gudenes hellige språk. De er datert til 1500-800 f.Kr. Ordet veda betyr kunnskap eller viten. Hinduene mener at vedaene er blitt åpenbart for hellige menn direkte fra Gud. Setninger og formler fra vedaene brukes ved religiøse ritualer i templene og i hjemmene. Upanishadene kalles den siste tekstsamlingen som tilhører vedaene. Datert til ca. 800-400 f.Kr. Her møter man tanken om at atman, sjelen, i mennesket er en del av braman. Det er ved virkelig kunnskap om at atman er en del av braman, at samsara, gjenfødelsen, vil stoppe. Den kunnskapen kan man nå ved yoga og meditasjon.

Vedaene ble ikke skrevet ned før i moderne tid. Det er prestene, braminene, som har hatt ansvaret for den muntlige overleveringen gjennom over 2000 år.

Den eldste skriftsamlingen heter Digrigveda.

Både Mahabharata og Ramayana har fått stor kulturell betydning gjennom fortellinger, sang, dans, teater og film.

Hinduiske høytider

Holi- en todagers vårfest

Janmashtami- fest til ære for Krishna i august/ september

Dashehra- tidagersfest i september/ oktober

Divali- en lysfest

Nyttår

Tempelfester blir holdt en gang om året.

Gudene
Hinduene tror at guddommen er en kraft som går igjennom alle ting i alt levende. Denne kraften kalles Braman, den finnes i alt. Braman er guden, eller kraften som skaper universet, opprettholder og ødelegger det når tiden er inne. Det er også en annen oppfatning av braman og det er at . Dette betyr at mennesket ikke kan beskrive brama, uansett hvilke ord man bruker.

I hinduismens skrifter, fortelles det om mange guder. De fleste gudene ser ut som mennesker, noen ser ut som dyr og noen har en kropp som er delvis menneske og delvis dyr. Noen guder tilhører samme familie, andre har lite med hverandre å gjøre. Alle gudene samles på det hellige Meru- fjellet, men mange har også boliger andre steder.

I hinduismen finnes det ca. 330 millioner guder. De tre viktigste er:
BRAHMA= skaperen
VISHNU= bevareren
SHIVA= ødeleggeren, legger grunnlag for nytt liv.

Andre populære guder er:
GANESHA= elefantguden, gud for læring og kunnskap
HANUMAN= apeguden, heltemot

85.165.40.146

2707:
Navn: India Football Leauge
Dato: 16.01.2016 - 23:53
Bosted: India Tandoorii Land
Melding: Eat chicken Soup - good for you.


85.165.28.237

Skriv melding
Tilbake
Fram
Antall innlegg: 4011
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
31
32
33
34
35
36
37
38
39
40
41
42
43
44
45
46
47
48
49
50
51
52
53
54
55
56
57
58
59
60
61
62
63
64
65
66
67
68
69
70
71
72
73
74
75
76
77
78
79
80
81
82
83
84
85
86
87
88
89
90
91
92
93
94
95
96
97
98
99
100
101
102
103
104
105
106
107
108
109
110
111
112
113
114
115
116
117
118
119
120
121
122
123
124
125
126
127
128
129
130
131
132
133
134
135
136
137
138
139
140
141
142
143
144
145
146
147
148
149
150
151
152
153
154
155
156
157
158
159
160
161
162
163
164
165
166
167
168
169
170
171
172
173
174
175
176
177
178
179
180
181
182
183
184
185
186
187
188
189
190
191
192
193
194
195
196
197
198
199
200
201
202
203
204
205
206
207
208
209
210
211
212
213
214
215
216
217
218
219
220
221
222
223
224
225
226
227
228
229
230
231
232
233
234
235
236
237
238
239
240
241
242
243
244
245
246
247
248
249
250
251
252
253
254
255
256
257
258
259
260
261
262
263
264
265
266
267
268
På forsiden nå:
Opphavsrett © 1999-2017 Herregud.com | Kontakt: redax@herregud.com