|
Skriv melding
|
Gjesteboken
|
Viser: 2793-2807 av 4322
|
2807:
|
|
Navn:
|
Jesusfolket
|
|
Dato:
|
07.02.2016 - 14:01
|
|
Melding:
|
Vi er helt ubrukelig. Copy/paste er alt vi kan.
88.95.80.113
|
|
|
2806:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
07.02.2016 - 00:09
|
|
Bosted:
|
bor i en kjellerleilighet
|
|
Melding:
|
Jesus
Jesus er hovedpersonen i Bibelen, det er ham det hele dreier seg om. På hebraisk betyr navnet hans «Javeh frelser». Javeh er det navnet som brukes om Gud i Det gamle testamentet.
JesusVi kan lese om Jesus i de fire evangeliene i Det nye testamentet. Han ble født av kvinnen Maria. Det er viktig, for dermed tydeliggjøres det at Jesus er et menneske, eller slik man ofte sa det før: Jesus er «sant menneske». Men samtidig er Jesus, slik man også sa det før, «sann Gud».
Evangeliene forteller at Jesus ble til ved at Den hellige ånd «kom over» Maria. Det vil si at Den hellige ånds kraft kom til henne og inn i henne. Hun ble gravid, og det barnet hun fødte var på den måten et menneskebarn, men det var samtidig Guds sønn.
Eller sagt med andre ord: Jesus ble født som et menneske, inn i en familie med en far (Josef) og en mor (Maria). Etter hvert fikk han også søsken. Men Jesus hadde helt fra begynnelsen også en annen tilhørighet. Han har Gud til far og er derfor Guds sønn.
Født i en stall i Betlehem
Det er Lukasevangeliet som forteller om at Jesus ble født i en stall i Betlehem. Denne fortellingen pleier vi å kalle Juleevangeliet.
Egentlig bodde foreldrene til Jesus i Nasaret. Den romerske keiseren, Augustus, som hadde okkupert Israel på den tiden, ville gjerne vite hvor mange undersåtter han hadde. Derfor skulle det holdes folketelling i landet og hver eneste innbygger måtte dra til den byen der slekten kom fra for å bli skrevet opp på en folketellingsliste.
Josef tilhørte kong Davids slekt som kom fra Betlehem. Derfor måtte Josef og Maria gå den lange veien fra Nasaret til Betlehem selv om Maria var høygravid. Hun fødte barnet sitt i Betlehem. Fordi det var folketelling i byen var det så mange mennesker der at det ikke var plass til dem noe sted. Derfor fødte Maria sin sønn Jesus i en stall.
Flukten til Egypt
Evangelisten Matteus forteller hvordan foreldrene måtte flykte med den lille nyfødte gutten til Egypt. Kong Herodes ble redd for at Jesus ville bli en konkurrent til kongetronen når han vokste opp. Derfor ville han slå ham i hjel. Men da kong Herodes døde, kom den lille familien tilbake til Nasaret, og der vokste Jesus opp.
Faren til Jesus var tømrer. Vi kan godt tenke oss at Jesus ble lært opp i det samme yrket som faren, men vi kan ikke vite det med sikkerhet ettersom det ikke blir fortalt noe i evangeliene om Jesu barndom og oppvekst. På bakgrunn av noen bibelord i evangeliene (Matt 13,55) vet vi at Jesu fikk flere yngre søsken.
Jesus som 12-åring i templet
Jesus vokste opp som jøde, og derfor reiste han sammen med foreldrene sine til Jerusalem for å feire den jødiske påskefesten (Luk 2,41-51). Første gangen var han bare 12 år gammel.
Det interessante med denne fortellingen er at Jesus plutselig ble borte fra foreldrene. De fant ham igjen i templet med en flokk kloke jøder og skriftlærde rundt seg. Jesus forklarte jødenes hellige skrifter for dem, det vi i dag kaller Det gamle testamentet. Da foreldrene fortalte ham at de hadde lett etter ham forklarte han dem at han måtte være i sin fars hus. Lukas forteller oss altså at Jesus allerede som barn visste at han hadde en spesiell oppgave han skulle utføre.
Jesus blir døpt og fristet
Alle de fire evangeliene forteller om at Jesus ble døpt i elven Jordan av sin fetter døperen Johannes. Han var da omtrent 30 år. Etter at han var blitt døpt og gikk opp av vannet, kom Den hellige ånd ned over ham, som en due, og en stemme fra himmelen sa: «Du er min sønn, den elskede». Gud anerkjente på den måten Jesus som sin sønn.
Etter dette ble Jesus ledet ut i ørkenen der han ble værende i 40 dager. I ørkenen ble han fristet av djevelen. Han lovet Jesus hele verden hvis han ville falle ned og tilbe ham. Men Jesus sto imot alle fristelser. Han viste til slutt djevelen bort med ordene: «Bort fra meg, Satan!» (Matt 4,10)
Disipler og forkynnelse
Jesus samlet tolv menn rundt seg. De ble hans nærmeste tilhengere og kalles disipler, som er det samme som elever eller lærlinger. Sammen med dem og en del andre tilhengere begynte Jesus nå å reise rundt i Israel.
På sin reise rundt i landet helbredet han syke og lidende og vekket døde tilbake til livet. Han fortalte om Gud og sa at Guds rike var nær. Han forklarte dem om Guds rikes hemmeligheter, og at det er Gud som skal ha makten og æren. Han forkynte også om hvem Gud er og hvordan Gud vil at vi skal leve.
Ikke minst ga Jesus menneskene tilgivelse for de syndene de hadde gjort. Det er det bare Gud som kan, men Jesus viste på den måten at han er Gud, og at når man har sett Jesus, så har man sett Gud.
Veien, sannheten og livet
Jesus fortalte også disiplene og folket om sitt forhold til Gud.
Jesus sa om seg selv at han er «veien, sannheten og livet». Det betyr ikke bare at han selv vet hva veien, sannheten og livet er, men at han er selve veien, sannheten og livet! Det vil si at veien til Gud går gjennom Jesus. Sagt med andre ord: Hvis man kjenner Jesus, så kjenner man Gud.
Selv om, eller kanskje nettopp fordi, Jesus ikke bare var et menneske, men også Guds sønn, brøt han en rekke jødiske lover og regler og underkjente de religiøse ledernes autoritet.
Korsfestelse, død, begravelse og oppstandelse
Jesus levde og handlet som Guds spesielt utvalgte og han kritiserte tempelet, de hellige stedene og de religiøse reglene og lovene. Dette var selve midtpunktet i jødedommen og derfor kom han i strid med de religiøse lederne, de skriftlærde og yppersteprestene. De spionerte på ham for å få ham henrettet av den romerske okkupasjonsmakten og anklaget ham for at han kalte seg selv for Guds sønn og jødenes konge.
De lyktes i å få ham dømt og da Jesus var omtrent 33 år ble han henrettet på et kors og deretter lagt i en grav. Men historien slutter ikke med det. Tre dager senere gikk noen kvinner ut til graven og fant den tom. En engel fortalte dem at Jesus hadde stått opp fra de døde. Alt dette hendte i påsken. Den kan du lese mer om her.
Kristi himmelfart
Etter at Jesus hadde stått opp fra graven viste han seg for disiplene som et levende menneske. Han spiste og drakk, og man kunne ta på ham. Men Jesus kunne også gå gjennom lukkede dører etter oppstandelsen. Det er viktig å vite at han ikke var et spøkelse, men at han sto opp fra de døde med hud, hår og kropp.
Etter førti dager fór Jesus opp til himmelen. Han er ikke lenger bundet til et bestemt sted og en bestemt tid. Han steg opp til himmelen, som er nær alle mennesker, alle steder til alle tider. Kristi himmelfartsdag feirer vi til minne om dette.
Jesus og Paulus
Det er spesielt evangeliene som forteller om Jesus. Men vi kan også lese om ham i brevene i Det nye testamentet, spesielt i de brevene som Paulus har skrevet. Der står det ikke så mye om hvordan Jesus levde, men mer om hvordan de første kristne tolket det at Jesus var Guds sønn og at han sto opp fra de døde. Det betydde at de nå hadde et håp og en tro på at Guds makt er sterkere enn dødens og mørkets makt. Menneskene fikk et håp for et liv etter døden.
Jesus og Det gamle testamentet
Det står ikke noe direkte om Jesus i Det gamle testamentet. Men mange, mange ganger i Det nye testamentet henviser forfatterne likevel til Det gamle testamentet og siterer fra det når de forteller om Jesus. Jesus er derfor oppfyllelsen av profetiene og håpet og forventningene som det står om i Det gamle testamentet. Når kristne leser Det gamle testamentet leses det i lys av Det nye testamentet og det vi vet om hva som hendte i Jesu liv. Da ser vi tydelig at det er mange steder i Det gamle testamentet som peker fram mot Jesus.
85.164.252.161
|
|
|
2805:
|
|
Navn:
|
Gladkristne Jenters Klubb
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 21:18
|
|
Bosted:
|
Ullensaker
|
|
Hjemmeside:
|
kristneullensaker.net
|
|
Melding:
|
Herlig å bruke hele helgen på kristne møter - finnes ikke noe bedre og viktigere enn det i livet.
Halleluja!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Jesus, også kjent som Jesus Kristus, Jesus fra Nasaret og Jesus Galileeren. Den sentrale skikkelsen i kristendommen. Usikkert fødselsår. Levde i Galilea frem til cirka år 30.
Navnet Jesus er en gresk form av et vanlig jødisk navn, Jeshu'a (arameisk, hebr. Jehoshu'a, 'Gud frelser'); Kristus er gresk av den jødiske tittelen Messias, den salvede. På Jesu tid var Messias en eskatologisk skikkelse; kongen av Davids ætt som skulle utfri Israel. Navnet Jesus Kristus uttrykker derfor de troendes tidligste bekjennelse: Jesus er Messias. Det greske Kristus (eg. Christos) hadde ikke samme titulære klang og ble oppfattet som et navneledd. Jesu verdighet ble derfor uttrykt med tittelen kurios, Herre, og den kristne bekjennelsen ble Herre Jesus, dvs. Jesus er Herre.
I sin levetid ble Jesus trolig kalt Jesus Galileeren eller Jesus fra Nasaret (Mark 1,24; 10,47; Matt 21,11; 26,69ff; Luk 24,19).
Jesu liv og død
KILDENE
Kildene til Jesu liv er først og fremst evangeliene i Det nye testamente. Det finnes noe Jesustradisjon spredt i annen litteratur (bl.a. hos Paulus), også ord vi ellers ikke kjenner til. Det er usikkert hvilken kildeverdi det omfattende apokryfe evangeliematerialet har. Mange avviser dette som sent og sekundært, men det kan ikke utelukkes at det finnes noe som kan gi opplysninger om den eldste Jesustradisjon, f.eks. i Tomasevangeliet. Jødiske, ikke-kristne kilder nevner Jesus først i sene og omstridte innskudd, og de få kilder som ellers finnes, har betydning for urkristendommens historie, men ikke for historisk kunnskap om Jesus.
Evangeliene forteller om Jesus i ettertid og i lys av kirkens tro på ham. Jesu liv, gjerning og forkynnelse blir ikke nøytralt dokumentert, men er del av det glade budskap om Jesus Kristus. Spørsmålet om tilgangen til den historiske Jesus i forhold til den forkynte Kristus har derfor stått sentralt i nyere teologihistorie, og evangelienes kildeverdi har vært gjenstand for ransakende historisk-kritiske undersøkelser (se nedenfor, Jesusforskning).
LIV OG VIRKE
Jesus vokste opp i Nasaret i Galilea som sønn av tømmermannen Josef og Maria, og med flere søsken. Gjennom Josef nedstammet han fra David, og selv de tekstene som reduserer Josefs betydning, holder fast ved at han påtok seg farskapet. Ifølge Matteus og Lukas ble Jesus født i Davids by, Bethlehem, men dette er en omstridt tradisjon. Fødselsåret kan heller ikke bestemmes nøyaktig. I voksen alder flyttet Jesus til Kapernaum, men han etablerte seg ikke med kone og barn, slik det var vanlig for jødiske menn. Vi vet lite om ham før han ca. 30 år gammel lar seg døpe av Johannes og innleder sitt offentlige virke (Luk 3,1 f). Dette varte bare en kort tid, kanskje bare ett år (jfr. de synoptiske evangelier) og ikke mer enn tre (jfr. Joh), og i denne perioden befant han seg stort sett på vandring, først og fremst i Galilea. Han ble korsfestet i Jerusalem i forbindelse med påskehøytiden ca. år 30.
DOM OG DØD
Beretningen om Jesu lidelse og død ble tillagt stor betydning. Historien utgjør en tredjedel av Markusevangeliet, det eldste av evangeliene, og antagelig var det dette stoffet som først ble samlet i en løpende fortelling.
Siden korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode, må den romerske landshøvding Pontius Pilatus ha felt dommen. For øvrig har både domsgrunnlaget og ansvarsfordelingen mellom jødiske og romerske rettsinstanser vært sterkt omdiskutert i den historiske og juridiske vurderingen av Jesu død. Evangeliene beskriver det som et samspill mellom jødiske og romerske interesser, selv om noen av kildene åpenbart har hatt interesse av å mildne Pilatus' rolle på jødenes bekostning.
Antagelig ble Jesus henrettet som en urostifter, og mange mener at hans renselse av tempelet (Mark 11,15–19; Matt 21,12–17; Luk 19,45–48 og Joh 2,13–16) er spor av den hendelsen som utløste pågripelsen. Tradisjonen om korsinnskriften I.N.R.I. (Jesus Nazarenus Rex Iudaeorum, 'Jesus fra Nasaret, jødenes konge') kan tyde på at Jesus ble henrettet som messiaspretendent (jødenes konge), noe som kan ha dannet utgangspunktet for utviklingen av en messiansk kristologi i urkirken.
Jesus oppfylte ikke de vanlige forestillinger om frelseskongen Messias, og han unngikk antagelig å bruke betegnelsen om seg selv, selv om sider ved hans virksomhet kunne vekke slike forventninger. Henrettelsen av ham skuffet dem som trodde at med ham skulle utfrielsen komme. Det å begrunne og belegge hans messianitet ble derfor viktig for den tidlige kirke. Her spilte tekstene om Herrens lidende tjener (Jes 53), som tradisjonelt ikke hadde vært messianske, en sentral rolle.
Forkynnelse og lære
Proklamasjonen «Guds rike er kommet nær» (Mark 1,15) var ifølge de synoptiske evangeliene programoppslaget for Jesu ord og gjerning. Matteus og Lukas antas å ha kjent en omfattende tradisjon av Jesus-ord (logia) fra en kilde som kalles Q (av ty. Quelle, 'kilde'). Noen forskere har i dag lagt dette til grunn for en beskrivelse av Jesus der han først og fremst er en galileisk visdomslærer. På dette grunnlag har noen utviklet en kristologi der Jesus er Gudsvisdommens (Sofias) sønn eller Visdommen selv kommet i kjød, dvs. en visdomsversjon av forestillingen om Jesus som Logos (Ordet) kommet i kjød (jfr. Joh).
Ifølge disse forskerne har Jesus stilt seg kritisk til makter og myndigheter og talt de svake og utstøttes sak. Det spesielle ved deres bilde er at Jesus fremstår uten et spesielt religiøst språk eller program. En avgjørende kritikk mot dette bildet er at det baserer seg på en isolert utnyttelse av én ordkilde som vi ikke sikkert vet har eksistert. Dette må nødvendigvis bli en amputert versjon som mangler trekk det øvrige fortellingsstoffet gir (dvs. fortellingen om Jesu handlinger og hans liv, død og oppstandelse). Det mangler også de profetiske og apokalyptiske innslag som for noen var karakteristisk for Jesus. Disse trekkene knytter ham til en sterk tradisjon innenfor jødedommen, som i hans samtid kom til uttrykk bl.a. hos esseerne (Quamransamfunnet). Det er ikke sannsynlig at Jesus hadde noen direkte forbindelse med dem, men mye taler for at han opprinnelig var knyttet til bevegelsen rundt Døperen Johannes.
Mens tidligere Jesusfremstillinger var opptatt av hans originalitet og enestående posisjon, er dagens interesse å tolke Jesus så tett på sin samtid og lokale tilhørighet som mulig. Dette er også en reaksjon på en metode som ved hjelp av en dobbelt avgrensning prøvde å sikre en tilgang til den historiske Jesus: bare det som ikke kunne forklares utfra hans bakgrunn og samtid eller ut fra kirkens interesser i ettertid, kunne med sikkerhet tilskrives Jesus selv. Dette skaper et minimalistisk bilde der de originale trekkene er isolert.
I ord og handling målbar Jesus et budskap som ikke respekterte den grensesettende forskjell mellom rent og urent, som angrep det moralske og religiøse hykleri, og som tilkjente også de utstøtte og forkomne menneskelig likeverd og en rettmessig plass i det Guds rike som han proklamerte var kommet nær. Gudsrikets nærhet var et signal om at Gud ville vende på den orden som råder i en urettferdig verden, slik at herskere mister sin makt, de små opphøyes, og de fattige blir salige arvinger til jorden. Den jødiske historie har mange eksempler på at det religiøse budskap har et sosialt uttrykk, slik sett går Jesus inn i en profetisk tradisjon. Men sosial reform var ikke hans fremste oppdrag; Jesu ord og handlinger var virkekraftige tegn på hva Gud selv skulle gjøre når denne tid og denne verden snart ble brakt til ende i et apokalyptisk oppgjør. I påvente av dette samlet han rundt seg en krets av disipler som fulgte kallet om å oppgi det som normalt sikret deres liv, nemlig slekt, eiendom og erhverv.
Jesus opptrådte med suveren myndighet, og synes å ha vært overbevist om at han kjente og kunne tolke Guds vilje rett. De fleste fester tiltro til tradisjonene om at han helbredet syke, men det virker ikke som han ble oppfattet som en av de mange magikerne. Helbredelsesunderne ble først og fremst presentert som barmhjertighetshandlinger, selv om de også hadde karakter av konfrontasjon med makter man mente bandt mennesker til smerte, sorg og død. Isolert betraktet var de tvetydige handlinger; Jesu motstandere benyttet dem til å anklage ham for å stå i ledtog med den onde selv. I evangelienes lidelseshistorie er det fremstilt som en ironisk dimensjon at undergjøreren som hadde frelst andre, ikke kunne redde seg selv – fordi han ikke ville eller skulle. Evangeliene forstår lidelsesveien som hans ytterste kallsgjerning, den beseglet hans lydighet mot Guds vilje og var en seier over døden og det onde ved at han underkastet seg den. Siden han led uskyldig, var hans lidelse stedfortredende, og i siste instans, gjennom oppstandelsen, en triumf over alle de makter som vil skille menneskeheten fra Guds kjærlighet, slik Paulus et par tiår etterpå tolket det.
Motstandere og tilhengere
Jesu lære og liv kan ikke forstås uavhengig av den motstand han møtte og den utgang livet hans fikk. Var hans død en politisk tilfeldighet, eller opptrådte han på en måte som de religiøse og politiske myndigheter faktisk kunne ha grunn til å frykte? Det synes overbevisende belagt at Jesus møtte motstand blant religiøst og politisk toneangivende grupperinger, selv om evangelienes bilde av fariseerne som Jesu hovedmotstandere ikke yter dem rettferdighet. Riktignok kan det hos Jesus ikke spores noen polemikk mot romerne spesielt. Vasallfyrsten i Galilea Herodes Antipas og evangeliene har bevart tradisjoner om at både Døperen Johannes og Jesus angrep Herodesdynastiet på en måte det oppfattet som truende.
Han fant særlig støtte blant småkårsfolk, og han vant seg en gruppe disipler som fulgte ham på hans vandringer i Galilea og siden til Jerusalem. Blant dem var en spesiell krets, «de tolv» (Mark 3,16–19), og også noen kvinner, kvinnene fra Galilea (Mark 15,40f; Luk 8,1–3). Denne gruppen har i ettertid vært viktige vitner og tradisjonsbærere. En i den nærmeste krets, Judas Iskariot, gikk til slutt motstandernes ærend og forrådte ham, og under rettergangen og korsfestelsen prøvde mange av disiplene å redde seg unna.
Denne miserable slutten ble snudd til en ny begynnelse da Jesus noen dager etter sin død sies å ha vist seg for noen av disiplene samtidig som noen av kvinnene i hans følge fant graven tom. Oppstandelsen ble bekreftelsen på at også hans død hadde guddommelig mening, samtidig som den var en seier over dødens makt og et løfte om evig liv fra Gud, som er alt livs opphav. Disiplenes erfaringer med den oppstandne gav støtet til at Jesusbevegelsen ble videreført i det som skulle bli den kristne kirke. Der levde erindringen om hva Jesus hadde sagt og gjort i stadig nye gjenfortellinger innenfor rammen av den store fortellingen om ham.
Den kristne lære om Jesus, kristologien
De nytestamentlige skriftene forutsetter at mennesket Jesus på en spesiell måte representerte Guds vilje og nærvær i verden og gav til kjenne hvem Gud er. Dette er utgangspunktet for den kristne lære om Jesus Kristus, kristologien. Allerede i Det nye testamente avtegner det seg visse kristologiske trekk, ofte knyttet til titler eller betegnelser som allerede hadde et visst betydningsinnhold. De viktigste er Messias, Herren, Guds Sønn (Sønnen), Visdommen, Logos og Frelser. Tittelen Jesus kan ha brukt om seg selv, Menneskesønnen, finnes imidlertid bare i hans egne ord. Noen steder kan vi spore en tematisk anvendelse av profetiske, prestelige eller kongelige kategorier for å beskrive Jesu betydning.
I den oldkirkelige dogmedannelse kom særlig Johannesevangeliet til å spille en viktig rolle med sitt syn på Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige skaperord, Logos. Logos hadde vært hos Gud i begynnelsen, og dette var et belegg for Kristi pre-eksistens. I Johannesevangeliet fantes også ansatser til en lære om treenigheten, samtidig var det klart anti-doketisk, dvs. det avviser at Jesus bare tilsynelatende hadde en fysisk, menneskelig eksistens. Ytterpunktene var enten å hevde at Jesus bare var et ekstra begavet menneske, eller å se hans menneskelighet som et skalkeskjul for hans egentlige guddommelighet.
Den første store strid i kirken om dette, arianiske strid på 200–300-tallet, har fått navn etter Arius (se arianere). Han ville fastholde at Gud er den totalt forskjellige, som alene er opphav til hele skapelsen og som eksisterte før Sønnen. Sønnens status er et resultat av Faderens beslutning og vilje. For Arius' motstandere var dette å frakjenne Sønnen guddommelighet og redusere ham til en skapning blant andre skapninger. Bønn til Kristus inngikk allerede i gudstjenesten, og dersom han var for en skapning å regne, ville dette være avgudsdyrking. Det var også viktig at skapningen ikke kan frelse seg selv; bare Gud kan frelse. Siden Jesus Kristus er frelser, kan ikke hans guddommelighet betviles. Hensynet til frelseslæren får avgjørende kristologisk betydning. Ikke bare må frelsen komme fra Gud; det menneskelige må også forenes med det guddommelige for at det skal kunne forvandles. Derfor, ifølge Athanasius av Alexandria, «ble Gud menneske for at vi skal kunne bli guddommelige», et kjerneutsagn særlig i østkirkens tradisjon.
Den arianske strid endte med at kirkemøter i Nikea (325) og Konstantinopel (381) vedtok en bekjennelse som avviste arianismen, Den nikenske trosbekjennelse. Denne inngår i de fleste kirkers bekjennelsesgrunnlag.
Her ble forholdet mellom Gud Fader og Jesus Kristus definert på en måte som fastholdt at de var av samme guddommelige vesen. Dette gjorde spørsmålet om hvordan det guddommelige og det menneskelige hos Kristus forholdt seg til hverandre desto mer brennende. Konsilet i Kalkedon 451 slo fast at Kristus var en person, ett subjekt, med to naturer, som verken kunne blandes eller skilles. For øvrig aksepterte man at forholdet mellom den guddommelige og den menneskelige natur kunne forklares på ulikt vis. Vedtaket i 451 førte til brudd med de monofysittiske kirker som hevdet at Kristus bare hadde én natur (mono fysis), som var guddommelig. Dette gjelder fremdeles for mange orientalsk-ortodokse kirker, f.eks. den koptiske, syriske og armenske.
Samlende sett kan vi si at det som kom ut av de oldkirkelige diskusjoner og avgjørelser, var en tolkning av Kristi person som bekreftet hans enhet med Gud og hans enhet med menneskeheten uten at dette rev ham i to. Etter opplysningstiden er det særlig talen om Gud og det guddommelige som er blitt problematisert, og mange har villet nøye seg med å betrakte Jesus som det ideale eksempel, det fullkomne menneske – moralsk og/eller religiøst.
Jesusforskningen
Letingen etter den historiske Jesus og det kritiske spørsmål om hvordan han forholder seg til dogmenes Kristus, hører også vår tid til. Vi regner med tre forskningsbølger:
Jesusbildet i den liberale teologi ved århundreskiftet var preget av en humanistisk og etisk kulturoptimisme. Særlig var man interessert i Jesu indre liv og hans religiøse personlighet. A. Schweitzer holdt i 1906 et skjellsettende oppgjør med Jesu-liv forskningen, som han hevdet gav et bilde av forskernes ønsker for Jesus, mer enn av Jesus selv. Først i 1950- og 1960-årene kom spørsmålet for alvor tilbake gjennom det som kalles The new quest. Denne nye søken etter den historiske Jesus hadde en utpreget eksistensialistisk profil, og var opptatt av det som ble kalt den implisitte kristologi i Jesu myndige fremtreden og forkynnelse. I 1980-årene tales det om The third quest som vektlegger sosiale perspektiver og trekker veksler på en mer variert historisk kunnskap om den tid og det samfunn Jesus levde i. Den historiske Jesus forankres og forklares i en helt spesifikk sosial og religiøs sammenheng. Her finnes også frigjøringsteologiske og feministiske tolkninger. På kirkelig side er forskernes resultater ofte blitt møtt med avvisning fordi de hevdes å så tvil om det som har vært regnet som trossannheter.
Mange moderne teologer har fortsatt å reflektere over inkarnasjonens mysterium, hva det kan innebære å tro at Jesus Kristus var et gudmenneske; Gud kommet i kjød på et bestemt sted, i en bestemt tid, i en konkret livshistorie. Det er tilknytningen til denne person og denne historie som, uansett hvordan de definerer den, forener alle kristne kirker.
Jesus, også kjent som Jesus Kristus, Jesus fra Nasaret og Jesus Galileeren. Den sentrale skikkelsen i kristendommen. Usikkert fødselsår. Levde i Galilea frem til cirka år 30.
Navnet Jesus er en gresk form av et vanlig jødisk navn, Jeshu'a (arameisk, hebr. Jehoshu'a, 'Gud frelser'); Kristus er gresk av den jødiske tittelen Messias, den salvede. På Jesu tid var Messias en eskatologisk skikkelse; kongen av Davids ætt som skulle utfri Israel. Navnet Jesus Kristus uttrykker derfor de troendes tidligste bekjennelse: Jesus er Messias. Det greske Kristus (eg. Christos) hadde ikke samme titulære klang og ble oppfattet som et navneledd. Jesu verdighet ble derfor uttrykt med tittelen kurios, Herre, og den kristne bekjennelsen ble Herre Jesus, dvs. Jesus er Herre.
I sin levetid ble Jesus trolig kalt Jesus Galileeren eller Jesus fra Nasaret (Mark 1,24; 10,47; Matt 21,11; 26,69ff; Luk 24,19).
Jesu liv og død
KILDENE
Kildene til Jesu liv er først og fremst evangeliene i Det nye testamente. Det finnes noe Jesustradisjon spredt i annen litteratur (bl.a. hos Paulus), også ord vi ellers ikke kjenner til. Det er usikkert hvilken kildeverdi det omfattende apokryfe evangeliematerialet har. Mange avviser dette som sent og sekundært, men det kan ikke utelukkes at det finnes noe som kan gi opplysninger om den eldste Jesustradisjon, f.eks. i Tomasevangeliet. Jødiske, ikke-kristne kilder nevner Jesus først i sene og omstridte innskudd, og de få kilder som ellers finnes, har betydning for urkristendommens historie, men ikke for historisk kunnskap om Jesus.
Evangeliene forteller om Jesus i ettertid og i lys av kirkens tro på ham. Jesu liv, gjerning og forkynnelse blir ikke nøytralt dokumentert, men er del av det glade budskap om Jesus Kristus. Spørsmålet om tilgangen til den historiske Jesus i forhold til den forkynte Kristus har derfor stått sentralt i nyere teologihistorie, og evangelienes kildeverdi har vært gjenstand for ransakende historisk-kritiske undersøkelser (se nedenfor, Jesusforskning).
LIV OG VIRKE
Jesus vokste opp i Nasaret i Galilea som sønn av tømmermannen Josef og Maria, og med flere søsken. Gjennom Josef nedstammet han fra David, og selv de tekstene som reduserer Josefs betydning, holder fast ved at han påtok seg farskapet. Ifølge Matteus og Lukas ble Jesus født i Davids by, Bethlehem, men dette er en omstridt tradisjon. Fødselsåret kan heller ikke bestemmes nøyaktig. I voksen alder flyttet Jesus til Kapernaum, men han etablerte seg ikke med kone og barn, slik det var vanlig for jødiske menn. Vi vet lite om ham før han ca. 30 år gammel lar seg døpe av Johannes og innleder sitt offentlige virke (Luk 3,1 f). Dette varte bare en kort tid, kanskje bare ett år (jfr. de synoptiske evangelier) og ikke mer enn tre (jfr. Joh), og i denne perioden befant han seg stort sett på vandring, først og fremst i Galilea. Han ble korsfestet i Jerusalem i forbindelse med påskehøytiden ca. år 30.
DOM OG DØD
Beretningen om Jesu lidelse og død ble tillagt stor betydning. Historien utgjør en tredjedel av Markusevangeliet, det eldste av evangeliene, og antagelig var det dette stoffet som først ble samlet i en løpende fortelling.
Siden korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode, må den romerske landshøvding Pontius Pilatus ha felt dommen. For øvrig har både domsgrunnlaget og ansvarsfordelingen mellom jødiske og romerske rettsinstanser vært sterkt omdiskutert i den historiske og juridiske vurderingen av Jesu død. Evangeliene beskriver det som et samspill mellom jødiske og romerske interesser, selv om noen av kildene åpenbart har hatt interesse av å mildne Pilatus' rolle på jødenes bekostning.
Antagelig ble Jesus henrettet som en urostifter, og mange mener at hans renselse av tempelet (Mark 11,15–19; Matt 21,12–17; Luk 19,45–48 og Joh 2,13–16) er spor av den hendelsen som utløste pågripelsen. Tradisjonen om korsinnskriften I.N.R.I. (Jesus Nazarenus Rex Iudaeorum, 'Jesus fra Nasaret, jødenes konge') kan tyde på at Jesus ble henrettet som messiaspretendent (jødenes konge), noe som kan ha dannet utgangspunktet for utviklingen av en messiansk kristologi i urkirken.
Jesus oppfylte ikke de vanlige forestillinger om frelseskongen Messias, og han unngikk antagelig å bruke betegnelsen om seg selv, selv om sider ved hans virksomhet kunne vekke slike forventninger. Henrettelsen av ham skuffet dem som trodde at med ham skulle utfrielsen komme. Det å begrunne og belegge hans messianitet ble derfor viktig for den tidlige kirke. Her spilte tekstene om Herrens lidende tjener (Jes 53), som tradisjonelt ikke hadde vært messianske, en sentral rolle.
Forkynnelse og lære
Proklamasjonen «Guds rike er kommet nær» (Mark 1,15) var ifølge de synoptiske evangeliene programoppslaget for Jesu ord og gjerning. Matteus og Lukas antas å ha kjent en omfattende tradisjon av Jesus-ord (logia) fra en kilde som kalles Q (av ty. Quelle, 'kilde'). Noen forskere har i dag lagt dette til grunn for en beskrivelse av Jesus der han først og fremst er en galileisk visdomslærer. På dette grunnlag har noen utviklet en kristologi der Jesus er Gudsvisdommens (Sofias) sønn eller Visdommen selv kommet i kjød, dvs. en visdomsversjon av forestillingen om Jesus som Logos (Ordet) kommet i kjød (jfr. Joh).
Ifølge disse forskerne har Jesus stilt seg kritisk til makter og myndigheter og talt de svake og utstøttes sak. Det spesielle ved deres bilde er at Jesus fremstår uten et spesielt religiøst språk eller program. En avgjørende kritikk mot dette bildet er at det baserer seg på en isolert utnyttelse av én ordkilde som vi ikke sikkert vet har eksistert. Dette må nødvendigvis bli en amputert versjon som mangler trekk det øvrige fortellingsstoffet gir (dvs. fortellingen om Jesu handlinger og hans liv, død og oppstandelse). Det mangler også de profetiske og apokalyptiske innslag som for noen var karakteristisk for Jesus. Disse trekkene knytter ham til en sterk tradisjon innenfor jødedommen, som i hans samtid kom til uttrykk bl.a. hos esseerne (Quamransamfunnet). Det er ikke sannsynlig at Jesus hadde noen direkte forbindelse med dem, men mye taler for at han opprinnelig var knyttet til bevegelsen rundt Døperen Johannes.
Mens tidligere Jesusfremstillinger var opptatt av hans originalitet og enestående posisjon, er dagens interesse å tolke Jesus så tett på sin samtid og lokale tilhørighet som mulig. Dette er også en reaksjon på en metode som ved hjelp av en dobbelt avgrensning prøvde å sikre en tilgang til den historiske Jesus: bare det som ikke kunne forklares utfra hans bakgrunn og samtid eller ut fra kirkens interesser i ettertid, kunne med sikkerhet tilskrives Jesus selv. Dette skaper et minimalistisk bilde der de originale trekkene er isolert.
I ord og handling målbar Jesus et budskap som ikke respekterte den grensesettende forskjell mellom rent og urent, som angrep det moralske og religiøse hykleri, og som tilkjente også de utstøtte og forkomne menneskelig likeverd og en rettmessig plass i det Guds rike som han proklamerte var kommet nær. Gudsrikets nærhet var et signal om at Gud ville vende på den orden som råder i en urettferdig verden, slik at herskere mister sin makt, de små opphøyes, og de fattige blir salige arvinger til jorden. Den jødiske historie har mange eksempler på at det religiøse budskap har et sosialt uttrykk, slik sett går Jesus inn i en profetisk tradisjon. Men sosial reform var ikke hans fremste oppdrag; Jesu ord og handlinger var virkekraftige tegn på hva Gud selv skulle gjøre når denne tid og denne verden snart ble brakt til ende i et apokalyptisk oppgjør. I påvente av dette samlet han rundt seg en krets av disipler som fulgte kallet om å oppgi det som normalt sikret deres liv, nemlig slekt, eiendom og erhverv.
Jesus opptrådte med suveren myndighet, og synes å ha vært overbevist om at han kjente og kunne tolke Guds vilje rett. De fleste fester tiltro til tradisjonene om at han helbredet syke, men det virker ikke som han ble oppfattet som en av de mange magikerne. Helbredelsesunderne ble først og fremst presentert som barmhjertighetshandlinger, selv om de også hadde karakter av konfrontasjon med makter man mente bandt mennesker til smerte, sorg og død. Isolert betraktet var de tvetydige handlinger; Jesu motstandere benyttet dem til å anklage ham for å stå i ledtog med den onde selv. I evangelienes lidelseshistorie er det fremstilt som en ironisk dimensjon at undergjøreren som hadde frelst andre, ikke kunne redde seg selv – fordi han ikke ville eller skulle. Evangeliene forstår lidelsesveien som hans ytterste kallsgjerning, den beseglet hans lydighet mot Guds vilje og var en seier over døden og det onde ved at han underkastet seg den. Siden han led uskyldig, var hans lidelse stedfortredende, og i siste instans, gjennom oppstandelsen, en triumf over alle de makter som vil skille menneskeheten fra Guds kjærlighet, slik Paulus et par tiår etterpå tolket det.
Motstandere og tilhengere
Jesu lære og liv kan ikke forstås uavhengig av den motstand han møtte og den utgang livet hans fikk. Var hans død en politisk tilfeldighet, eller opptrådte han på en måte som de religiøse og politiske myndigheter faktisk kunne ha grunn til å frykte? Det synes overbevisende belagt at Jesus møtte motstand blant religiøst og politisk toneangivende grupperinger, selv om evangelienes bilde av fariseerne som Jesu hovedmotstandere ikke yter dem rettferdighet. Riktignok kan det hos Jesus ikke spores noen polemikk mot romerne spesielt. Vasallfyrsten i Galilea Herodes Antipas og evangeliene har bevart tradisjoner om at både Døperen Johannes og Jesus angrep Herodesdynastiet på en måte det oppfattet som truende.
Han fant særlig støtte blant småkårsfolk, og han vant seg en gruppe disipler som fulgte ham på hans vandringer i Galilea og siden til Jerusalem. Blant dem var en spesiell krets, «de tolv» (Mark 3,16–19), og også noen kvinner, kvinnene fra Galilea (Mark 15,40f; Luk 8,1–3). Denne gruppen har i ettertid vært viktige vitner og tradisjonsbærere. En i den nærmeste krets, Judas Iskariot, gikk til slutt motstandernes ærend og forrådte ham, og under rettergangen og korsfestelsen prøvde mange av disiplene å redde seg unna.
Denne miserable slutten ble snudd til en ny begynnelse da Jesus noen dager etter sin død sies å ha vist seg for noen av disiplene samtidig som noen av kvinnene i hans følge fant graven tom. Oppstandelsen ble bekreftelsen på at også hans død hadde guddommelig mening, samtidig som den var en seier over dødens makt og et løfte om evig liv fra Gud, som er alt livs opphav. Disiplenes erfaringer med den oppstandne gav støtet til at Jesusbevegelsen ble videreført i det som skulle bli den kristne kirke. Der levde erindringen om hva Jesus hadde sagt og gjort i stadig nye gjenfortellinger innenfor rammen av den store fortellingen om ham.
Den kristne lære om Jesus, kristologien
De nytestamentlige skriftene forutsetter at mennesket Jesus på en spesiell måte representerte Guds vilje og nærvær i verden og gav til kjenne hvem Gud er. Dette er utgangspunktet for den kristne lære om Jesus Kristus, kristologien. Allerede i Det nye testamente avtegner det seg visse kristologiske trekk, ofte knyttet til titler eller betegnelser som allerede hadde et visst betydningsinnhold. De viktigste er Messias, Herren, Guds Sønn (Sønnen), Visdommen, Logos og Frelser. Tittelen Jesus kan ha brukt om seg selv, Menneskesønnen, finnes imidlertid bare i hans egne ord. Noen steder kan vi spore en tematisk anvendelse av profetiske, prestelige eller kongelige kategorier for å beskrive Jesu betydning.
I den oldkirkelige dogmedannelse kom særlig Johannesevangeliet til å spille en viktig rolle med sitt syn på Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige skaperord, Logos. Logos hadde vært hos Gud i begynnelsen, og dette var et belegg for Kristi pre-eksistens. I Johannesevangeliet fantes også ansatser til en lære om treenigheten, samtidig var det klart anti-doketisk, dvs. det avviser at Jesus bare tilsynelatende hadde en fysisk, menneskelig eksistens. Ytterpunktene var enten å hevde at Jesus bare var et ekstra begavet menneske, eller å se hans menneskelighet som et skalkeskjul for hans egentlige guddommelighet.
Den første store strid i kirken om dette, arianiske strid på 200–300-tallet, har fått navn etter Arius (se arianere). Han ville fastholde at Gud er den totalt forskjellige, som alene er opphav til hele skapelsen og som eksisterte før Sønnen. Sønnens status er et resultat av Faderens beslutning og vilje. For Arius' motstandere var dette å frakjenne Sønnen guddommelighet og redusere ham til en skapning blant andre skapninger. Bønn til Kristus inngikk allerede i gudstjenesten, og dersom han var for en skapning å regne, ville dette være avgudsdyrking. Det var også viktig at skapningen ikke kan frelse seg selv; bare Gud kan frelse. Siden Jesus Kristus er frelser, kan ikke hans guddommelighet betviles. Hensynet til frelseslæren får avgjørende kristologisk betydning. Ikke bare må frelsen komme fra Gud; det menneskelige må også forenes med det guddommelige for at det skal kunne forvandles. Derfor, ifølge Athanasius av Alexandria, «ble Gud menneske for at vi skal kunne bli guddommelige», et kjerneutsagn særlig i østkirkens tradisjon.
Den arianske strid endte med at kirkemøter i Nikea (325) og Konstantinopel (381) vedtok en bekjennelse som avviste arianismen, Den nikenske trosbekjennelse. Denne inngår i de fleste kirkers bekjennelsesgrunnlag.
Her ble forholdet mellom Gud Fader og Jesus Kristus definert på en måte som fastholdt at de var av samme guddommelige vesen. Dette gjorde spørsmålet om hvordan det guddommelige og det menneskelige hos Kristus forholdt seg til hverandre desto mer brennende. Konsilet i Kalkedon 451 slo fast at Kristus var en person, ett subjekt, med to naturer, som verken kunne blandes eller skilles. For øvrig aksepterte man at forholdet mellom den guddommelige og den menneskelige natur kunne forklares på ulikt vis. Vedtaket i 451 førte til brudd med de monofysittiske kirker som hevdet at Kristus bare hadde én natur (mono fysis), som var guddommelig. Dette gjelder fremdeles for mange orientalsk-ortodokse kirker, f.eks. den koptiske, syriske og armenske.
Samlende sett kan vi si at det som kom ut av de oldkirkelige diskusjoner og avgjørelser, var en tolkning av Kristi person som bekreftet hans enhet med Gud og hans enhet med menneskeheten uten at dette rev ham i to. Etter opplysningstiden er det særlig talen om Gud og det guddommelige som er blitt problematisert, og mange har villet nøye seg med å betrakte Jesus som det ideale eksempel, det fullkomne menneske – moralsk og/eller religiøst.
Jesusforskningen
Letingen etter den historiske Jesus og det kritiske spørsmål om hvordan han forholder seg til dogmenes Kristus, hører også vår tid til. Vi regner med tre forskningsbølger:
Jesusbildet i den liberale teologi ved århundreskiftet var preget av en humanistisk og etisk kulturoptimisme. Særlig var man interessert i Jesu indre liv og hans religiøse personlighet. A. Schweitzer holdt i 1906 et skjellsettende oppgjør med Jesu-liv forskningen, som han hevdet gav et bilde av forskernes ønsker for Jesus, mer enn av Jesus selv. Først i 1950- og 1960-årene kom spørsmålet for alvor tilbake gjennom det som kalles The new quest. Denne nye søken etter den historiske Jesus hadde en utpreget eksistensialistisk profil, og var opptatt av det som ble kalt den implisitte kristologi i Jesu myndige fremtreden og forkynnelse. I 1980-årene tales det om The third quest som vektlegger sosiale perspektiver og trekker veksler på en mer variert historisk kunnskap om den tid og det samfunn Jesus levde i. Den historiske Jesus forankres og forklares i en helt spesifikk sosial og religiøs sammenheng. Her finnes også frigjøringsteologiske og feministiske tolkninger. På kirkelig side er forskernes resultater ofte blitt møtt med avvisning fordi de hevdes å så tvil om det som har vært regnet som trossannheter.
Mange moderne teologer har fortsatt å reflektere over inkarnasjonens mysterium, hva det kan innebære å tro at Jesus Kristus var et gudmenneske; Gud kommet i kjød på et bestemt sted, i en bestemt tid, i en konkret livshistorie. Det er tilknytningen til denne person og denne historie som, uansett hvordan de definerer den, forener alle kristne kirker.
85.164.252.161
|
|
|
2804:
|
|
Navn:
|
Jesusjentene
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 21:15
|
|
Bosted:
|
Oslo
|
|
Hjemmeside:
|
jesusvenner.no
|
|
Melding:
|
Jesus, også kjent som Jesus Kristus, Jesus fra Nasaret og Jesus Galileeren. Den sentrale skikkelsen i kristendommen. Usikkert fødselsår. Levde i Galilea frem til cirka år 30.
Navnet Jesus er en gresk form av et vanlig jødisk navn, Jeshu'a (arameisk, hebr. Jehoshu'a, 'Gud frelser'); Kristus er gresk av den jødiske tittelen Messias, den salvede. På Jesu tid var Messias en eskatologisk skikkelse; kongen av Davids ætt som skulle utfri Israel. Navnet Jesus Kristus uttrykker derfor de troendes tidligste bekjennelse: Jesus er Messias. Det greske Kristus (eg. Christos) hadde ikke samme titulære klang og ble oppfattet som et navneledd. Jesu verdighet ble derfor uttrykt med tittelen kurios, Herre, og den kristne bekjennelsen ble Herre Jesus, dvs. Jesus er Herre.
I sin levetid ble Jesus trolig kalt Jesus Galileeren eller Jesus fra Nasaret (Mark 1,24; 10,47; Matt 21,11; 26,69ff; Luk 24,19).
Jesu liv og død
KILDENE
Kildene til Jesu liv er først og fremst evangeliene i Det nye testamente. Det finnes noe Jesustradisjon spredt i annen litteratur (bl.a. hos Paulus), også ord vi ellers ikke kjenner til. Det er usikkert hvilken kildeverdi det omfattende apokryfe evangeliematerialet har. Mange avviser dette som sent og sekundært, men det kan ikke utelukkes at det finnes noe som kan gi opplysninger om den eldste Jesustradisjon, f.eks. i Tomasevangeliet. Jødiske, ikke-kristne kilder nevner Jesus først i sene og omstridte innskudd, og de få kilder som ellers finnes, har betydning for urkristendommens historie, men ikke for historisk kunnskap om Jesus.
Evangeliene forteller om Jesus i ettertid og i lys av kirkens tro på ham. Jesu liv, gjerning og forkynnelse blir ikke nøytralt dokumentert, men er del av det glade budskap om Jesus Kristus. Spørsmålet om tilgangen til den historiske Jesus i forhold til den forkynte Kristus har derfor stått sentralt i nyere teologihistorie, og evangelienes kildeverdi har vært gjenstand for ransakende historisk-kritiske undersøkelser (se nedenfor, Jesusforskning).
LIV OG VIRKE
Jesus vokste opp i Nasaret i Galilea som sønn av tømmermannen Josef og Maria, og med flere søsken. Gjennom Josef nedstammet han fra David, og selv de tekstene som reduserer Josefs betydning, holder fast ved at han påtok seg farskapet. Ifølge Matteus og Lukas ble Jesus født i Davids by, Bethlehem, men dette er en omstridt tradisjon. Fødselsåret kan heller ikke bestemmes nøyaktig. I voksen alder flyttet Jesus til Kapernaum, men han etablerte seg ikke med kone og barn, slik det var vanlig for jødiske menn. Vi vet lite om ham før han ca. 30 år gammel lar seg døpe av Johannes og innleder sitt offentlige virke (Luk 3,1 f). Dette varte bare en kort tid, kanskje bare ett år (jfr. de synoptiske evangelier) og ikke mer enn tre (jfr. Joh), og i denne perioden befant han seg stort sett på vandring, først og fremst i Galilea. Han ble korsfestet i Jerusalem i forbindelse med påskehøytiden ca. år 30.
DOM OG DØD
Beretningen om Jesu lidelse og død ble tillagt stor betydning. Historien utgjør en tredjedel av Markusevangeliet, det eldste av evangeliene, og antagelig var det dette stoffet som først ble samlet i en løpende fortelling.
Siden korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode, må den romerske landshøvding Pontius Pilatus ha felt dommen. For øvrig har både domsgrunnlaget og ansvarsfordelingen mellom jødiske og romerske rettsinstanser vært sterkt omdiskutert i den historiske og juridiske vurderingen av Jesu død. Evangeliene beskriver det som et samspill mellom jødiske og romerske interesser, selv om noen av kildene åpenbart har hatt interesse av å mildne Pilatus' rolle på jødenes bekostning.
Antagelig ble Jesus henrettet som en urostifter, og mange mener at hans renselse av tempelet (Mark 11,15–19; Matt 21,12–17; Luk 19,45–48 og Joh 2,13–16) er spor av den hendelsen som utløste pågripelsen. Tradisjonen om korsinnskriften I.N.R.I. (Jesus Nazarenus Rex Iudaeorum, 'Jesus fra Nasaret, jødenes konge') kan tyde på at Jesus ble henrettet som messiaspretendent (jødenes konge), noe som kan ha dannet utgangspunktet for utviklingen av en messiansk kristologi i urkirken.
Jesus oppfylte ikke de vanlige forestillinger om frelseskongen Messias, og han unngikk antagelig å bruke betegnelsen om seg selv, selv om sider ved hans virksomhet kunne vekke slike forventninger. Henrettelsen av ham skuffet dem som trodde at med ham skulle utfrielsen komme. Det å begrunne og belegge hans messianitet ble derfor viktig for den tidlige kirke. Her spilte tekstene om Herrens lidende tjener (Jes 53), som tradisjonelt ikke hadde vært messianske, en sentral rolle.
Forkynnelse og lære
Proklamasjonen «Guds rike er kommet nær» (Mark 1,15) var ifølge de synoptiske evangeliene programoppslaget for Jesu ord og gjerning. Matteus og Lukas antas å ha kjent en omfattende tradisjon av Jesus-ord (logia) fra en kilde som kalles Q (av ty. Quelle, 'kilde'). Noen forskere har i dag lagt dette til grunn for en beskrivelse av Jesus der han først og fremst er en galileisk visdomslærer. På dette grunnlag har noen utviklet en kristologi der Jesus er Gudsvisdommens (Sofias) sønn eller Visdommen selv kommet i kjød, dvs. en visdomsversjon av forestillingen om Jesus som Logos (Ordet) kommet i kjød (jfr. Joh).
Ifølge disse forskerne har Jesus stilt seg kritisk til makter og myndigheter og talt de svake og utstøttes sak. Det spesielle ved deres bilde er at Jesus fremstår uten et spesielt religiøst språk eller program. En avgjørende kritikk mot dette bildet er at det baserer seg på en isolert utnyttelse av én ordkilde som vi ikke sikkert vet har eksistert. Dette må nødvendigvis bli en amputert versjon som mangler trekk det øvrige fortellingsstoffet gir (dvs. fortellingen om Jesu handlinger og hans liv, død og oppstandelse). Det mangler også de profetiske og apokalyptiske innslag som for noen var karakteristisk for Jesus. Disse trekkene knytter ham til en sterk tradisjon innenfor jødedommen, som i hans samtid kom til uttrykk bl.a. hos esseerne (Quamransamfunnet). Det er ikke sannsynlig at Jesus hadde noen direkte forbindelse med dem, men mye taler for at han opprinnelig var knyttet til bevegelsen rundt Døperen Johannes.
Mens tidligere Jesusfremstillinger var opptatt av hans originalitet og enestående posisjon, er dagens interesse å tolke Jesus så tett på sin samtid og lokale tilhørighet som mulig. Dette er også en reaksjon på en metode som ved hjelp av en dobbelt avgrensning prøvde å sikre en tilgang til den historiske Jesus: bare det som ikke kunne forklares utfra hans bakgrunn og samtid eller ut fra kirkens interesser i ettertid, kunne med sikkerhet tilskrives Jesus selv. Dette skaper et minimalistisk bilde der de originale trekkene er isolert.
I ord og handling målbar Jesus et budskap som ikke respekterte den grensesettende forskjell mellom rent og urent, som angrep det moralske og religiøse hykleri, og som tilkjente også de utstøtte og forkomne menneskelig likeverd og en rettmessig plass i det Guds rike som han proklamerte var kommet nær. Gudsrikets nærhet var et signal om at Gud ville vende på den orden som råder i en urettferdig verden, slik at herskere mister sin makt, de små opphøyes, og de fattige blir salige arvinger til jorden. Den jødiske historie har mange eksempler på at det religiøse budskap har et sosialt uttrykk, slik sett går Jesus inn i en profetisk tradisjon. Men sosial reform var ikke hans fremste oppdrag; Jesu ord og handlinger var virkekraftige tegn på hva Gud selv skulle gjøre når denne tid og denne verden snart ble brakt til ende i et apokalyptisk oppgjør. I påvente av dette samlet han rundt seg en krets av disipler som fulgte kallet om å oppgi det som normalt sikret deres liv, nemlig slekt, eiendom og erhverv.
Jesus opptrådte med suveren myndighet, og synes å ha vært overbevist om at han kjente og kunne tolke Guds vilje rett. De fleste fester tiltro til tradisjonene om at han helbredet syke, men det virker ikke som han ble oppfattet som en av de mange magikerne. Helbredelsesunderne ble først og fremst presentert som barmhjertighetshandlinger, selv om de også hadde karakter av konfrontasjon med makter man mente bandt mennesker til smerte, sorg og død. Isolert betraktet var de tvetydige handlinger; Jesu motstandere benyttet dem til å anklage ham for å stå i ledtog med den onde selv. I evangelienes lidelseshistorie er det fremstilt som en ironisk dimensjon at undergjøreren som hadde frelst andre, ikke kunne redde seg selv – fordi han ikke ville eller skulle. Evangeliene forstår lidelsesveien som hans ytterste kallsgjerning, den beseglet hans lydighet mot Guds vilje og var en seier over døden og det onde ved at han underkastet seg den. Siden han led uskyldig, var hans lidelse stedfortredende, og i siste instans, gjennom oppstandelsen, en triumf over alle de makter som vil skille menneskeheten fra Guds kjærlighet, slik Paulus et par tiår etterpå tolket det.
Motstandere og tilhengere
Jesu lære og liv kan ikke forstås uavhengig av den motstand han møtte og den utgang livet hans fikk. Var hans død en politisk tilfeldighet, eller opptrådte han på en måte som de religiøse og politiske myndigheter faktisk kunne ha grunn til å frykte? Det synes overbevisende belagt at Jesus møtte motstand blant religiøst og politisk toneangivende grupperinger, selv om evangelienes bilde av fariseerne som Jesu hovedmotstandere ikke yter dem rettferdighet. Riktignok kan det hos Jesus ikke spores noen polemikk mot romerne spesielt. Vasallfyrsten i Galilea Herodes Antipas og evangeliene har bevart tradisjoner om at både Døperen Johannes og Jesus angrep Herodesdynastiet på en måte det oppfattet som truende.
Han fant særlig støtte blant småkårsfolk, og han vant seg en gruppe disipler som fulgte ham på hans vandringer i Galilea og siden til Jerusalem. Blant dem var en spesiell krets, «de tolv» (Mark 3,16–19), og også noen kvinner, kvinnene fra Galilea (Mark 15,40f; Luk 8,1–3). Denne gruppen har i ettertid vært viktige vitner og tradisjonsbærere. En i den nærmeste krets, Judas Iskariot, gikk til slutt motstandernes ærend og forrådte ham, og under rettergangen og korsfestelsen prøvde mange av disiplene å redde seg unna.
Denne miserable slutten ble snudd til en ny begynnelse da Jesus noen dager etter sin død sies å ha vist seg for noen av disiplene samtidig som noen av kvinnene i hans følge fant graven tom. Oppstandelsen ble bekreftelsen på at også hans død hadde guddommelig mening, samtidig som den var en seier over dødens makt og et løfte om evig liv fra Gud, som er alt livs opphav. Disiplenes erfaringer med den oppstandne gav støtet til at Jesusbevegelsen ble videreført i det som skulle bli den kristne kirke. Der levde erindringen om hva Jesus hadde sagt og gjort i stadig nye gjenfortellinger innenfor rammen av den store fortellingen om ham.
Den kristne lære om Jesus, kristologien
De nytestamentlige skriftene forutsetter at mennesket Jesus på en spesiell måte representerte Guds vilje og nærvær i verden og gav til kjenne hvem Gud er. Dette er utgangspunktet for den kristne lære om Jesus Kristus, kristologien. Allerede i Det nye testamente avtegner det seg visse kristologiske trekk, ofte knyttet til titler eller betegnelser som allerede hadde et visst betydningsinnhold. De viktigste er Messias, Herren, Guds Sønn (Sønnen), Visdommen, Logos og Frelser. Tittelen Jesus kan ha brukt om seg selv, Menneskesønnen, finnes imidlertid bare i hans egne ord. Noen steder kan vi spore en tematisk anvendelse av profetiske, prestelige eller kongelige kategorier for å beskrive Jesu betydning.
I den oldkirkelige dogmedannelse kom særlig Johannesevangeliet til å spille en viktig rolle med sitt syn på Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige skaperord, Logos. Logos hadde vært hos Gud i begynnelsen, og dette var et belegg for Kristi pre-eksistens. I Johannesevangeliet fantes også ansatser til en lære om treenigheten, samtidig var det klart anti-doketisk, dvs. det avviser at Jesus bare tilsynelatende hadde en fysisk, menneskelig eksistens. Ytterpunktene var enten å hevde at Jesus bare var et ekstra begavet menneske, eller å se hans menneskelighet som et skalkeskjul for hans egentlige guddommelighet.
Den første store strid i kirken om dette, arianiske strid på 200–300-tallet, har fått navn etter Arius (se arianere). Han ville fastholde at Gud er den totalt forskjellige, som alene er opphav til hele skapelsen og som eksisterte før Sønnen. Sønnens status er et resultat av Faderens beslutning og vilje. For Arius' motstandere var dette å frakjenne Sønnen guddommelighet og redusere ham til en skapning blant andre skapninger. Bønn til Kristus inngikk allerede i gudstjenesten, og dersom han var for en skapning å regne, ville dette være avgudsdyrking. Det var også viktig at skapningen ikke kan frelse seg selv; bare Gud kan frelse. Siden Jesus Kristus er frelser, kan ikke hans guddommelighet betviles. Hensynet til frelseslæren får avgjørende kristologisk betydning. Ikke bare må frelsen komme fra Gud; det menneskelige må også forenes med det guddommelige for at det skal kunne forvandles. Derfor, ifølge Athanasius av Alexandria, «ble Gud menneske for at vi skal kunne bli guddommelige», et kjerneutsagn særlig i østkirkens tradisjon.
Den arianske strid endte med at kirkemøter i Nikea (325) og Konstantinopel (381) vedtok en bekjennelse som avviste arianismen, Den nikenske trosbekjennelse. Denne inngår i de fleste kirkers bekjennelsesgrunnlag.
Her ble forholdet mellom Gud Fader og Jesus Kristus definert på en måte som fastholdt at de var av samme guddommelige vesen. Dette gjorde spørsmålet om hvordan det guddommelige og det menneskelige hos Kristus forholdt seg til hverandre desto mer brennende. Konsilet i Kalkedon 451 slo fast at Kristus var en person, ett subjekt, med to naturer, som verken kunne blandes eller skilles. For øvrig aksepterte man at forholdet mellom den guddommelige og den menneskelige natur kunne forklares på ulikt vis. Vedtaket i 451 førte til brudd med de monofysittiske kirker som hevdet at Kristus bare hadde én natur (mono fysis), som var guddommelig. Dette gjelder fremdeles for mange orientalsk-ortodokse kirker, f.eks. den koptiske, syriske og armenske.
Samlende sett kan vi si at det som kom ut av de oldkirkelige diskusjoner og avgjørelser, var en tolkning av Kristi person som bekreftet hans enhet med Gud og hans enhet med menneskeheten uten at dette rev ham i to. Etter opplysningstiden er det særlig talen om Gud og det guddommelige som er blitt problematisert, og mange har villet nøye seg med å betrakte Jesus som det ideale eksempel, det fullkomne menneske – moralsk og/eller religiøst.
Jesusforskningen
Letingen etter den historiske Jesus og det kritiske spørsmål om hvordan han forholder seg til dogmenes Kristus, hører også vår tid til. Vi regner med tre forskningsbølger:
Jesusbildet i den liberale teologi ved århundreskiftet var preget av en humanistisk og etisk kulturoptimisme. Særlig var man interessert i Jesu indre liv og hans religiøse personlighet. A. Schweitzer holdt i 1906 et skjellsettende oppgjør med Jesu-liv forskningen, som han hevdet gav et bilde av forskernes ønsker for Jesus, mer enn av Jesus selv. Først i 1950- og 1960-årene kom spørsmålet for alvor tilbake gjennom det som kalles The new quest. Denne nye søken etter den historiske Jesus hadde en utpreget eksistensialistisk profil, og var opptatt av det som ble kalt den implisitte kristologi i Jesu myndige fremtreden og forkynnelse. I 1980-årene tales det om The third quest som vektlegger sosiale perspektiver og trekker veksler på en mer variert historisk kunnskap om den tid og det samfunn Jesus levde i. Den historiske Jesus forankres og forklares i en helt spesifikk sosial og religiøs sammenheng. Her finnes også frigjøringsteologiske og feministiske tolkninger. På kirkelig side er forskernes resultater ofte blitt møtt med avvisning fordi de hevdes å så tvil om det som har vært regnet som trossannheter.
Mange moderne teologer har fortsatt å reflektere over inkarnasjonens mysterium, hva det kan innebære å tro at Jesus Kristus var et gudmenneske; Gud kommet i kjød på et bestemt sted, i en bestemt tid, i en konkret livshistorie. Det er tilknytningen til denne person og denne historie som, uansett hvordan de definerer den, forener alle kristne kirker.
85.164.252.161
|
|
|
2803:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 21:13
|
|
Bosted:
|
hospits gjennom Blå Kors
|
|
Melding:
|
Jeg tror på Jesus - Han har forandret mitt usle liv - nå er jeg frelst og en gladkristen blitt.
La oss sammen studere de kristne tekster og kristen historie - ingenting er bedre enn det.
Orden ble grunnlagt i 1534 av Ignatius av Loyola og stadfestet av Pave Paul III i 1540. Ved Ignatius død i1556 hadde ordenen allerede 1000 medlemmer, og i løpet av få år spredte den seg over det meste av verden, hvor den mange steder fikk stor innflytelse. Under ordenens motto Ad maiorem Dei gloriam, «Til Guds større ære», ble selskapet utviklet under de følgende årtiene til å bli en stor skare av pavelojale og høyt skolerte lærere og forkynnere. Til ordenens første oppgaver hørte misjonsarbeidet, men de fungerte også som en front for motreformasjonen. Dessuten har formidling av viten alltid stått sentralt hos jesuittene. Jesuittskoler og -høyskoler har blitt grunnlagt over hele verden.
Orden arbeidet for å fremme den katolske kirkes innflytelse i hele verden. I Paraguay i Sør-Amerika overtok jesuittene på 1600- og 1700-tallet makten over store områder med et system av misjonsstasjoner såkalte reduksjoner (spansk: reducciones). Det berget da langt på vei den indianske Guaraní stammen som ellers sannsynligvis ville ha forgått på grunn av slavehandelen. Jesuittene var også viktige under koloniseringen av Brasil og grunnla blant annet byen São Paulo.
Jesuittene innledet misjonsvirksomhet i India, der deres fremste misjonær var Frans Xavier. Misjonen fortsatte østover i Asia, og snart hadde jesuittene etablert seg i Japan og i Kina. Man regner med at ca. 300 000 kinesere bekjente seg til kristendommen omkring 1700. Ordenens makt og uavhengighet særlig i Sør-Amerika førte til problemer, og på press fra portugisiske og spanske monarker opphevet pave Klemens XIV den i 1773. Jesuittordenen ble gjenopprettet i 1814.
Etter annet Vatikankonsil i 1962 har Jesuittordenen vært med å prege og utforme frigjøringsteologien i Latin-Amerika. Adolfo Nicolás er ordenens generalsuperior siden 2008. Ordenen driver i dag en lang rekke skoler og universiteter, hovedsakelig i USA. Den er nå den største katolske presteordenen, dog ikke den største ordenen dersom man regner mannlige og kvinnelige grener sammen.
Ordenens filosofi[rediger | rediger kilde]
Ordenens prester skulle etterleve Apostolisk etterfølgelse, de stiller seg til rådighet for paven og underordner seg ikke lokale biskoper eller fyrster. Ignatius var utdannet militær og militærets strenge orden ble gjenspeilt i jesuittordenens disiplin og indre organisering. Undervisning og vitenskap står sentral for ordenen og mange skoler og en rekke universiteter verden over ble grunnlagt av jesuitter. Ordenen har ingen ordensdrakt eller klostre i tradisjonell forstand, men det er vanlig at flere medlemmer bor sammen i en kommunitet.
Jesuitter i Norge[rediger | rediger kilde]
I Norge ble det i Grunnloven av 1814 fastslått at jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter at Den katolske kirke ble tillatt i Norge i 1843 ble denne bestemmelsen stående; den holdt seg også etter at forbudet mot jøders innvandring og munkeordener ble opphevet senere i det 19. århundre. I avstemninger i Stortinget i 1897 og 1925 fikk forslaget om opphevelse ikke to tredjedels flertall. Først i 1956 ble det tillatt for jesuitter å reise inn i Norge, da som følge av krav for Norges medlemskap i Europarådet.[1] Forbudet i Grunnloven må imidlertid i første rekke sees som et forbud mot jesuittisk misjonsvirksomhet i Norge. Det er eksempelvis opplyst at Christian Michelsen i 1905 hadde jesuitter boende hos seg som gjester og rådgivere.[trenger referanse]
Da den såkalte jesuittparagrafen ble opphevet, sammenfalt dette med Sovjetunionens brutale stopp på opprøret i Ungarn, og de første jesuittene var derfor ungarske prester som måtte gå i eksil. Det er ikke blitt opprettet en permanent jesuittkommunitet i Norge, i motsetning til i Sverige og Danmark.
Norske jesuitter[rediger | rediger kilde]
Følgende norskfødte personer er kjent som medlemmer av Jesuittordenen:
Laurids Nielsen (ca. 1539–1622), kalt "Klosterlasse"
Johan Daniel Ramus (1685–1761)
William A. Fillinger (1867–1938)
85.164.252.161
|
|
|
2802:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 17:22
|
|
Melding:
|
Kattefjert
88.95.80.113
|
|
|
2801:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 16:05
|
|
Melding:
|
Kaskofjert
88.95.80.113
|
|
|
2800:
|
|
Navn:
|
Arthur
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 14:52
|
|
Melding:
|
Du kan få frelse pikken min.
88.95.80.113
|
|
|
2799:
|
|
Navn:
|
Lise
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:22
|
|
Bosted:
|
Oslo 8
|
|
Melding:
|
Jeg er så glad jeg er frelst.
Flere må bli frelst :)
85.164.252.161
|
|
|
2798:
|
|
Navn:
|
Siv
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:21
|
|
Bosted:
|
Hokksund
|
|
Hjemmeside:
|
sivhokksund.no
|
|
Melding:
|
Takk for et kristent Norge!!!!!!!!!!!!
85.164.252.161
|
|
|
2797:
|
|
Navn:
|
presteforeningen unges samfunn
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:20
|
|
Bosted:
|
Jarlsberg
|
|
Melding:
|
Ja til Jesus.
Alle må bli kristne!
85.164.252.161
|
|
|
2796:
|
|
Navn:
|
Ida Paulsen
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:19
|
|
Bosted:
|
Hammerfest
|
|
Melding:
|
Takk til kristendommen.
Takk for at flere og flere skjønner at vi må bli kristne.
Takk til herregud.com som lar oss spre det glade budskap om Jeus frelseren, som hele verden trenger.
Takk for frelsen.
Takk til Jesus.
DU KAN OGSÅ BLI FRELST!!!!!!!!
HILSEN EN GLADKRISTEN SOM SMILER HELE DAGEN FORDI JEG ER FRELST, JEG ER EN KRISTEN - DET ER VI SOM HAR RETT, HURRA HURRA HURRA HURRA HURRA HURRA
TAKK FOR KRISTENDOMMEN!!!!!!!!!!!!!!!
85.164.252.161
|
|
|
2795:
|
|
Navn:
|
jesus jentene fra Bodø
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:16
|
|
Melding:
|
Vi er blitt kristne - hurra!!!
JESUS FOR NORGE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FOR NORGE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FOR NORGE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FOR NORGE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FOR NORGE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
85.164.252.161
|
|
|
2794:
|
|
Navn:
|
Kristne Jenters Kor
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:14
|
|
Bosted:
|
Stavanger og Oslo
|
|
Melding:
|
Vi har konsert neste uke i Stavanger og i mars har vi konsert i Oslo.
JESUS ER FOR ALLE!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
TAKK TIL JESUS!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FRELSER DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FRELSER DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FRELSER DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FRELSER DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
JESUS FRELSER DEG!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
85.164.252.161
|
|
|
2793:
|
|
Navn:
|
Gaar Jamieson
|
|
Dato:
|
06.02.2016 - 12:12
|
|
Bosted:
|
bor på hospits
|
|
Melding:
|
Jeg har blitt en kristen, etter å ha forstått at jeg alltid har tatt feil.
Det er de kristne som har rett, og jeg har tatt grundig feil. Men jeg er ikke så smart - mislykka totalt på skolen, og jeg jobber ikke (lever på trygdeordninger). Ikke har jeg kjæreste heller, så det blir mye alene-sex.
MEN, jeg er blitt frelst !!!!!!
Halleluja - jeg ELSKER MIN JESUS!!!!
Nå går jeg på bibelskole, og er er utdrag fra en undervisningstime:
Kristendommen ble stiftet av Jesus for ca. 2000 år siden. Mannen var jøde i det nåværende Israel, og de første kristne var jøder, men kort etter spredte troen seg utover hele verden til mange forskjellige språk og etnisiteter.
Kristendommen begynte med Jesus-bevegelsen. I tre år gikk Jesus rundt i landet og forkynte for folket og helbredet de syke. Omkring år 30 ble han korsfestet, men tre dager etter henrettelsen forkynte disiplene hans at han var oppstått igjen. Denne oppstandelsesforkynnelsen ble dynamikken i kristendommens utbredelse.
Kristendommen ble raskt en selvstendig religion. Og det skyldtes apostelen Paulus. Han misjonerte for hedningene - det vil si ikke-jøder - rundt omkring i det østlige Middelhavsområdet.
Nye undersøkelser viser at kristendommen fremdeles brer om seg - ikke minst i Afrika og Asia. Faktisk har den aldri vokst så mye som nettopp nå. Frem til år 2050 forventes antallet kristne å vokse fra to til tre milliarder.
85.164.252.161
|
|
|
|
|
|
|
|
